Norges vakreste «spøkelsesby»

Som for de fleste andre nordmenn denne sommeren, ble det norgesferie også på undertegnende.

En ren norgesferie har jeg nok ikke opplevd siden Norwegian entret flyreisemarkedet, og fikk billettprisene ned på et nivå som gjorde at de faste bilturene med familien hver sommer tok slutt. Kristiansand Dyrepark, slektningbesøk på Østlandet, med tilhørende harryhandelstur over grensen, og det største av alt, tur til Legoland i Danmark, ble byttet ut med billige charterturer til Hellas.

Som jeg har skrevet om her i Minerva tidligere, har lavprisflyselskapene vært et stort gode for samfunnet.

Men i 2020 var altså sydentur utelukket. Solseng, strand og souvlaki skulle erstattes med venting på ferger og lange kjøreturer med et duggfriskt bilvindu som eneste underholdning før destinasjonen. Men hvor skulle man da reise i dette nydelige landet vårt?

Lenge ble biltur til Nord-Norge, spesielt Lofoten, vurdert. Men etter hvert, da det viste seg at «halve Oslo» og tre av ti nordmenn, hadde planer om det samme, ble planene lagt til side. Ved tidligere koronafrie somre flytter «halve» Oslo ned til Arendal i forbindelse med Arendalsuka. Et lignende opplegg, bare i Lofoten, fristet ikke nok. 15 timer i fergekø bidro også til avskrekkingen.

Sørlandet, nå omtalt som «Norges svar på Middelhavet» og «Det nye Syden», ble også vurdert. Men uten egne barn, som har fått dilla på Kaptein Sabeltann, var dobbeltrom for 4000 kroner natten i Kristiansand heller ikke særlig fristende. Dessuten ble det rapportert om at det var allerede var «helt fullt» i landsdelen.

Valget falt derfor ned på mitt gamle hjemfylke Hordaland, som nå nylig var sammenslått til storfylket Vestland.

Dette passet også bra, fordi undertegnende og min nærmeste familie uansett skulle til et bryllup i Svelgen, i nærheten av Florø. Og når vi først var i på disse traktene i vårt nye hjemfylke, så kunne vi vel like gjerne fortsette oppover langs den nydelige Vestlandskysten, hvor Ålesund ble utpekt som det endelige målet.

Ingen i familien hadde tidligere vært i storbyen på Sunnmøre, som av den britiske avisen The Times var kåret til Norges vakreste by. En mulig ny Venstre-leder mener byen er Nordens svar på Venezia.

At Norge hadde en vakrere by enn Bergen, som endog av det amerikanske magasinet Monocle var kåret til Europas tredje beste småby (sic!), var vanskelig for min erke-bergenske familie å fatte. Men spenningen bygget seg godt opp etter en meget god opplevelse av Florø, Norges vestligste by, i den nye og geografiske meget merkelige kommunen Kinn.

Dog skapte byen en viss forvirring for min familie fra Bergen, inkludert undertegnende, da vi ved ankomst til byen satt og spiste mat i finværet ute på lekteren til restauranten Hjørnevikbua, og begynte å undre oss over hvorfor det var så mange bergensere tilstede? Alle i restauranten snakket nemlig kav bergensk.

Svaret fikk vi på bryllupsfesten dagen etter, hvor en bryllupsgjest og lokalbeboer kunne forklare at byfolket i Florø tilnærmet snakket bergensk. I hvert fall for det utrente øret.

Årsaken til dette var Florøs lange tradisjon og historie som handelssted. Både kulturelt og språkmessig var byen nærmere Bergen og Ålesund enn sine samfylkinger i det gamle fylket Sogn og Fjordane.

Florø ble dermed en perfekt oppladning til Ålesund og Sunnmøre, en by og et folk som de fleste bergensere føler et sterkt kulturelt slektskap til.

Etter kjøretur gjennom flere mindre småbyer, som så nesten prikk like ut (Nordfjordeid, Volda og Ørsta), men som var betydelig flottere enn Førde, hvor vi spiste lunsj – kåret til en av Norges styggeste byer – var forventningene bygget seg godt opp idet vi kjørte mot Ålesund by med de sunnmørske alpene bak oss.

Vi hadde bestilt hotellrom på Quality Hotel Ålesund, men GPS-en sendte oss til Quality Hotel Waterfront Ålesund. Heldigvis gikk det helt fint å ombooke til samme pris. Hvorvidt Waterfront-hotellet var en oppgradering eller ikke forblir uvisst.

Etter en lang dag i bilen, gledet vi oss alle til å dra ut i byen for å finne oss et sted å spise. Men dessverre visste GPS-en oss til den ene stengte restauranten etter den andre. De få restaurantene som var åpne var fullbooket – sett bort fra Burger King og Brokiosken Jafs midt i sundet.

Riktignok var dette på en søndag ettermiddag, og med en litt matkresen far som ikke liker noe særlig asiatisk. Men restauranttilbudet i Ålesund var ganske skuffende. Vi endte derfor opp på hotellrestauranten, med hver vår «klassiske» burger og fries, da de dessverre var utsolgt for dagens rett – bacalao.

Dagen derpå bestemte vi oss for å dra til Atlanterhavsparken – en slags kopi av Akvariet i Bergen – minus de eksotiske dyrene fra varmere breddegrader. For å få sett mer av byen valgte vi å gå de par kilometerne ut til parken.

Men i det vi hadde gått et stykke langs gatene, med de mange flotte bygårdene og husene i jugendstil, så begynte vi å lure. Hvor er alle menneskene?

Inntrykket fra restaurantjakten kvelden i forveien hadde også begynt å synke inn. Det var jo knapt folk ute i gatene i går også? Er ikke Ålesund en storby? Bor det ikke folk her?

Joda. Ålesund kommune, som nylig har blitt sammenslått med Skodje, Ørskog, Haram og Sandøy, har over 65 000 innbyggere – omtrent like mange som Tromsø og Fredrikstad kommune, hvor det hadde vært godt med folkeliv i gatene de gangene jeg har vært der.

Vi var tydeligvis ikke de eneste med samme inntrykk.

En kvinne, med østlandsk dialekt, som vi overhørte på gaten traff spikeren på hodet, idet hun spurte sitt mannlige reisefølge:

«Hva er dette for noe? - Er det en spøkelsesby vi er kommet til?»

Hun hadde rett. Ålesund var en slags «spøkelsesby».

Det er i en grunn ganske synd. Ålesund har en nydelig beliggenhet. Byen hadde hell i uhell i det byen brant, og man med hjelp av den tyske keiser Vilhelm, bygget opp hele byen i datidens moderne jugendstil. Kanskje den siste virkelig vakre arkitektoniske stilen som var.

Ålesund er offer for det samme som mange mindre og mellomstore norske byer er offer for, nemlig kjøpesentre utenfor bykjernene som sakte, men sikkert, dreper «bylivet» i sentrumsområdene.

Ålesund er ekstra utsatt for dette, ettersom Norges fjerde største kjøpesenter (målt etter omsetning), AMFI Moa, ligger i forstaden utenfor byen.

Men det betyr ikke at man ikke gjennom byplanlegging og byutvikling kan skape mer liv i sentrum. Mange norske byer, som Fredrikstad, Tønsberg, Tromsø og Drammen, har gjennom målrettet byutviklingspolitikk greid å revitalisere det historiske sentrum i konkurranse med kjøpe- og handelssentrene utenfor.

Med mindre Ålesund gjør noe lignende, er jeg redd byen forblir et slags levende «bymuseum» for utenlandske cruiseturister om sommeren og en «spøkelsesby» resten av året.