En litt doven kontrærfeminist

Isaiah Berlin lanserte en etter hvert populær todeling mellom pinnsvinet og reven blant teoretikere (The Hedgehog and the Fox): Pinnsvinet har én enkelt idé, gjennom hvilken det ser hele verden. Reven trekker på sin side på en rekke erfaringer og klarer ikke å redusere alt ned til én tanke. Berlins todeling er ikke ment helt kategorisk, men har likevel en del for seg.

Men hvor skal man plassere Camille Paglia, kontrærfeministen som herjet som verst på 1990-tallet, med påstander om at vi alle ville levd i gresshytter om verden var overlatt til kvinnenes makt, som problematiserte date-rape som fenomen og la seg ut med hele feministeliten?

Paglias har en befriende eklektisk tilnærming i sine kulturstudier, hvor Super Bowl og Caravaggio blir studert med samme alvor. Samtidig er hun åpen for flertydighet og variasjon, og egentlig ingen reduksjonist. Hun har hatt lettere for å provosere enn hun har vært mulig å plassere, noe som har gjort henne unik blant intellektuelle: Hun er feministen som beundrer menn, ateisten som verdsetter religion, og libertarianeren som forsvarer konservatives holdninger.