Konservative må omfavne legalisering av cannabis

Forrige uke kom nyheten om at den nye sosialdemokratiske regjeringen i Tyskland går inn for å legalisere cannabis. Den tilsynelatende konservative stormakten følger etter land som Uruguay, Nederland og Canada, samt flere amerikanske delstater. Tidligere i år varslet også Luxemburg og Sveits at de vil legalisere cannabis, hvorav sistnevnte går inn for et prøveprosjekt. Det går en legaliseringsstorm gjennom Europa, og det er bare spørsmål om tid før den vil treffe Norge.

Selv om rusreformen gikk på et knepent tap her hjemme, har den politiske debatten flyttet seg milevis de siste årene. Mens avkriminalisering ble latterliggjort som et fanatisk og virkelighetsfjernt forslag for bare noen år siden, er det nå bred oppslutning om rusreformen i befolkningen. Å ville legalisere cannabis er ikke lenger bare noe radikale hippier tar til orde for, men har blitt et allment akseptert standpunkt i den offentlige debatten.

Likevel er det kun Venstre og MDG blant de norske partiene som går inn for en regulert omsetning av cannabis. Men også konservative partier burde omfavne legalisering. Fordi selv om legaliseringstilhengere ofte blir omtalt som «rusliberalister», finnes det gode konservative argumenter for en regulert omsetning.

Et av konservatismens viktigste prinsipper handler om å ta utgangspunkt i det bestående. Selv om mange liker å forenkle konservatismen til en ideologi som konsekvent motsetter seg endring, er ikke det riktig. Men endringer må ta utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. Som Lars Roar Langslet sa; «raske endringer kan få utilsiktede konsekvenser, mens mangelen på endring kan føre til enda større og mer radikale omveltninger på sikt». Dermed må utformingen av konservativ politikk være tuftet på et solid kunnskapsgrunnlag om hvordan dagens politikk fungerer.

I flere tiår har forbudslinjens uttalte mål vært å redusere rusbruken i samfunnet. Men det er ikke slik at cannabis forsvinner bare ved å forby det. Tvert imot har bruken av cannabis i Norge bare økt blant unge, mens den organiserte kriminaliteten har skutt til værs med salg av cannabis som den største inntektskilden. På det svarte markedet finner vi narkotikakarteller og kriminelle gjenger som får massiv profitt av å selge stoffer som de selv ikke vet hva inneholder. Her i Norge vet vi at gjengkriminaliteten i stor grad belager seg på salg av cannabis som rekrutterer sårbar ungdom.

En konservativ politikk bør ta innover seg utfordringene og endre politikken basert på den kunnskapen vi har. En regulert omsetning vil fjerne det økonomiske grunnlaget for organisert kriminalitet. Hvis vi får utsalget under statlig kontroll har vi muligheten til å drastisk begrense det svarte markedet, slik som erfaringene fra Uruguay viser. Samtidig vil det gi staten skatteinntekter som kan gå til rusbehandling og forebyggende arbeid.

Forbudet mot cannabis gjør også at det svarte markedet er fritatt for reguleringer, og fører til at kriminelle kan selge hva som helst, til hvem som helst, når som helst. En streng regulering handler om å ta kontroll over det ulovlige markedet, og føre omsetningen på egne premisser. Ved å selge cannabis på Vinmonopolet eller apoteket, har vi muligheten til å sette aldergrenser, ha klare salgstider ved utsalgssteder, og innføre kvantumsgrenser.

Med dagens forbud er tilgjengeligheten av rusmidler høy på det svarte markedet. I kontakt med kriminelle nettverk tilbys man gjerne andre ting enn cannabis. Veien blir dermed kortere til tyngre og farligere stoffer. Får Vinmonopolet kontroll over utsalget, vil man kunne skjerme kunden som skal kjøpe seg litt cannabis fra å bli tilbudt heroin av ekspeditøren.

Legalisering handler om å innse konsekvensene av dagens forbud, og redusere tilgjengeligheten av tyngre stoffer. Det vil være i tråd med den konservative tanken om å ta innover seg realitetene av dagens politikk, i stedet for ønsketenking om at ingen skal bruke cannabis.

En konservativ ruspolitikk bør være tuftet på skadereduksjon og ikke en utopi om nullvisjon. Helt siden Edmund Bruke skrev Reflections on the Revolution in France har konservatismen vært kritisk til abstrakte prinsipper som grunnlag for politikk. I stedet for ideer som bygger på forenklede forutsetninger om virkeligheten, har konservative tatt utgangspunkt i det respektive samfunnets sedvaner, historie og tradisjon.

Nullvisjonen for rusbruk legger til grunn et idealistisk mål om at ingen skal ruse seg, og er et urealistisk bilde på hvordan mennesker fungerer. Derfor stemmer forbudslinjen dårlig overens med konservativ tenkning i en situasjon hvor cannabis uansett vil være utbredt. Mennesket er av natur feilbarlig, og det vil alltid finnes folk som ruser seg. Målet må derfor være å gjøre det tryggere for folk som bruker rus, og redusere skadeomfanget av rusbruken.

En regulert omsetning vil sørge for at folk som bruker rus vet hva de putter i kroppen sin. Med dagens svarte marked har man null kontroll over innholdet i hva som selges, og risikoen er stor for å innta farligere og tyngre stoffer enn cannabis. Hvis staten tar kontroll over utsalget, kan vi kvalitetssikre innholdet i rusmidlene slik at folk ikke må bøte med livet fordi de er uheldige.

Ruspolitikken må være tuftet på en konservativ holdning om at det perfekte samfunn er uoppnåelig, og heller gjøre det beste ut av rammene vi har i dag. Derfor kan vi ikke fortsette å håpe på at samfunnet en gang vil bli rusfritt, men konsentrere oss om å redusere skadeomfanget av den uunngåelige rusbruken. En regulert omsetning handler om å gjøre livet tryggere for mange mennesker. Det vil være i konservatismens ånd å legalisere cannabis.