Hvordan vi minnes Fidel Castro

Fidel Castros død har ikke akkurat gått upåaktet hen. Det er ikke så merkelig. Foruten å representere den siste rest av Sovjetunionens nomenklatur, har Castro, og nå hans bror Raúl, regjert det kanskje mest symbolmettede regime i etterkrigstiden. Ikke overraskende skrives epitafer som er sterkt preget av politiske preferanser. Der noen beskriver en folkehelt og en frigjører av den tredje verden, beskriver andre en autoritær leder hvis fjøslykt har tiltrukket seg alt mulig av revolusjonsromantisk svermeri.

I Dag og Tid (2.12.16) mener Vegard Bye at undertegnedes kronikk i Aftenposten er historieløs fordi jeg etterlyste den samme kritiske distanse til det cubanske diktaturet som diktaturet under Pinochet. I kronikken hevdet jeg at Castro ikke kan omtales som en «frigjører». Selv om Castro avsatte en diktator, innsatte han seg selv som diktator i Batistas sted. Et diktatur er ikke og kan ikke være fritt.

Selv om Bye mener at Castro var en diktator, går han langt i å antyde at han var en motvillig diktator, en diktator av nødvendighet. Både fordi USA var aggressive og fordi Sovjetunionen kom Cuba til unnsetning. Derfra og ut kontekstualiserer Bye en hel masse og – etter min mening – ofte uten å skille mellom det deskriptive og normative, der Castro må forstås ut fra en historisk formildende kontekst, mens Pinochet ikke skal forstås ut fra en historisk kontekst (og i alle fall ikke formildende). En historisk kontekst om Pinochet (kald krig, frykten for utbredelse av kommunisme osv.) er jo i så måte også formildende (om man vil bringe inn slike faktorer).