Erna har mer å frykte enn Frp

Ledervalg i moderne europeisk politikk kan gi tamme utfall. Enten velger partiene en allerede utpekt kronprins, som Jonas Gahr Støre, eller så velger de noe enda kjedeligere: en som tilsynelatende vil bredde ut partiet. Som regel mot sentrum. Konsekvensen er at dette kan gå på bekostning av partiets grunnleggende ideologiske profil.

Vanligvis ender man da opp med platte partiledere som minner om Keir Starmer. Politikere som mener det de må for å bli valgt, og helst så lite som mulig, uten selvtillit til å forsøke å få eget parti til å tenke nye tanker.

Det tyske konservative CDU og de gamle ærverdige Toryene har gjort noe ukonvensjonelt. De ledes nå av ideologisk orienterte partiledere.

En ideologisk vending ligger i tiden vi lever i, med økende motsetninger og stor uro, men det er også et forsøk på å besvare velgeres frustrasjon over at vestlige styringspartier oppleves som for tamme og stillesittende.

Velgere trenger mer å kunne stemme på enn floskler som vote for change. Det kan gjøres helt uten å finne opp hjulet på nytt.

Høyrepartier i skvis

Toryene og CDU har felles utfordringer. Begge partier har en utfordring som blir stadig mer presserende for de tradisjonelle høyrepartiene i Europa: Å demme opp for høyrepopulister til høyre for dem, som stadig tjener på mer eller mindre berettiget misnøye i befolkningen.

CDU har Alternative für Deutschland (AfD) til høyre for seg. AfD har gjort det godt i flere delstatsvalg i år og er særlig populært blant unge velgere.

Toryene har Reform UK, ledet av Nigel Farage, til høyre for seg. Ved det britiske valget i juni fikk Reform i overkant av 4 millioner stemmer, en vekst på 3,5 millioner stemmer fra forrige valg. Dette er stemmer de konservative kunne vunnet valget med.

I Norge møter Høyre et lignende problem frem mot stortingsvalget i 2025.

Snittet av meningsmålinger for desember har Høyre på 21,2 prosent og Frp på 25,4 prosent.

Ideologen Merz

I Tyskland vil Friedrich Merz, som har ledet CDU siden 2022, etter sigende bli kansler neste år. Hvem CDU skal regjere med, er imidlertid temmelig uklart. At det vil være et bedre CDU som stiller til valg i 2025 enn det CDU som gikk av etter forrige valg, virker opplagt.

Utseendemessig ligner Merz på Mr. Burns fra The Simpsons. Under overflaten skal det visst finnes en energisk og tørrvittig ideolog som er mer enn klar til å ta over for en Olaf Scholz som sårt trenger avløsning.

Merz beskrives nemlig som Angela Merkels ideologiske motsetning. De to er også gamle rivaler. For 20 år siden tapte Merz en tøff lederstrid mot Merkel. Striden var også et retningsvalg. Merz ønsket et tydelig ideologisk parti med liberale og konservative synspunkter, mens Merkel ønsket å erobre den politiske midten. Merkel vant, og resten er historie. Nå blir det andre boller med Merz ved roret.

Merz omtales også som en tydelig representant for den tradisjonelle moderate tyske høyresiden, men med en nokså utysk snert. «Noen ganger er man nødt til å være direkte når man snakker med folk. Problemet med det er at folk ikke er så vant med det lenger», sier Merz selv. Skal vi tro de mange analysene etter valget i USA, er den typen prat noe velgere verdsetter.

Sammenligningen med Trump er for lengst kommet, selv om den er søkt. Merz er en gammel forretningsmann, han har en gammeldags humor som ikke er politisk korrekt, og han er mildt sagt kritisk til venstrevridd identitetspolitikk.

Han har for lengst brutt med den tyske Willkomenskultur, og har trukket partiet mot en innvandringskritisk posisjon.

Merz er også en sterk forsvarer av markedsøkonomien. Han har skrevet flere bøker til forsvar for kapitalisme, men også om enkeltindividets ansvar. Selv om han representerer et litt nyere CDU, skiller han seg fra den nye høyresiden og dens manglende optimisme i synet på markeder og sterke tro på staten.

Realpolitik på agendaen

Merz beskrives av CDUs generalsekretær som rett mann til rett tid. En som er skapt for de turbulente tidene som Tyskland og Europa står i. «We have to show pragmatism and realpolitik, not moralise and point fingers», sier han til Financial Times. «Merz’s frankness, clarity and straightforwardness are just what we need right now.»

Vi får håpe det stemmer. Ikke bare Tyskland, men Europa trenger noen til å fylle det tomrommet som Olaf Scholz har skapt som forbundskansler. Tysk lederskap i Europa har nesten vært fraværende siden 2021. Merz har blant annet sagt at han ikke ønsker å se Ukraina kjempe med hendene bak ryggen lenger, og vil sende våpen som Olaf Scholz har holdt igjen. Europa trenger den typen tydelighet. Han har heller ingen illusjon om hvordan krigen går, og har luftet tanker om Europas rolle i eventuelle fredsforhandlinger.

Dette står også i sterk kontrast til Merkels linje overfor Russland, som var forsonende og forsiktig. Merz ønsker å gjøre Zeitwende til en realitet.

Merkel etterlot seg problemer, Scholz har forsterket flere av dem. Merz har en ryddejobb av dimensjoner foran seg. Det spørs om det lar seg gjøre for Europas syke mann. 

Kulturkrigeren Badenoch? 

Kemi Badenoch ble valgt som leder for det konservative partiet i Storbritannia tidligere i år. Her i Norge beskrives hun primært som en «kulturkriger».

Hun burde først og fremst beskrives som en intellektuelt nysgjerrig politiker, som tør å sette fingeren på reelle problemer.

Skal man tolerere de som ønsker å ødelegge det liberale samfunnets bestanddeler? Her ligger en viktig kampsak for alle borgerlige, og det fremstår som Badencohs største bekymring. «Hack» er et ord hun flittig bruker. «Liberalism has been hacked» og selve samfunnet kan «hackes». Med dette mener hun at de liberale demokratiene brukes mot seg selv. Hun er særlig opptatt av progressives toleranse for fremmedkulturell intoleranse.

Hun snakker med andre ord om en form for snillisme eller godhetstyranni, der man godtar destruktive krefter og institusjoner, og lar dem nyte godene av samfunnet med den ene hånden, mens de undergraver det samme med den andre hånden. Revolusjonerende tankegods er det ikke, prisen vi betaler for frihet er evig årvåkenhet. Likevel er dette svært betimelig.

Tonen hennes kan være skarp. I samtale med redaktør av The Free Press, Bari Weiss, sier hun at innvandrere skal komme med et ønske om å godta det samfunnet de innlemmes i, ikke for å forsøke å gjenskape det samfunnet de kommer fra.

I tillegg ønsker hun å forbedre skaperkraften i det britiske samfunnet. Hun mener Storbritannia er blitt for byråkratisk, der man pleide å tjene penger på innovasjon og hardt arbeid tjener man nå penger på stønader og subsidier. I likhet med Merz er hun en sterk forsvarer av markedsøkonomi, i en tid der den type tanker fremstår som mindre populære enn før.

Viktigst er det at når hun sier disse tingene, så fremstår det overbevisende. Badenoch mener det hun sier, og hun vil gjerne at den som lytter, skal ende med å gjøre det samme.

Driver hun med kulturkrig? Definitivt, men lytter man til Kemis helhetlige budskap, og hennes egen forståelse av hvordan det åpne samfunn skal beskyttes, burde man la seg begeistre. Kulturkrig er ikke bare negativt.

Thatcher lever

Historikeren Niall Ferguson beskriver henne som en belest og nysgjerrig kvinne, med klare ideologiske overbevisninger. Der britiske folkevalgte som besøker USA, pleier å be om å få møte gründere fra Silicon Valley, har Badencoh bedt om å møte helt andre mennesker:

«You wouldn’t by any chance know Thomas Sowell personally, would you? He is probably the biggest reason I am a Conservative MP today and probably my last surviving hero. I am feeling very guilty that I postponed every opportunity to meet Roger Scruton when I had the chance and now it is too late! Don’t want to repeat the mistake.»

Ferguson oppsummerer sin omtalte av henne med å slå fast at Storbritannia trenger en slik leder, med klare overbevisninger: «A country adrift needs a leader with conviction. We are lucky to have her.»

Selv har Badenoch trukket frem Friedrich Hayek, Thomas Sowell, Jonathan Haidt og Roger Scruton som sine filosofiske og idémessige forbilder. Det sies at politikk er å mene. Viktigere er det å kommunisere hvorfor man mener noe.

Margaret Thatcher pleide å gå rundt med Hayeks Constitution of Liberty i vesken, slik at hun kunne slenge den på bordet og erklære «This is what we believe». Det var liksom aldri noen tvil om hvor partiet under Thatcher sto.

Det av-ideologiserte partiet Høyre 

Hva så med Høyre? Partiet møter samme utfordring som sine søsterpartier, med rollen som selve partiet på høyresiden, satt under press. Vil en mer rendyrket partileder være noe som ligger i fremtiden?

Trolig ikke. Ideologisk orienterte politikere i Høyre er en stor mangelvare, med unntak av de yngre. Partiet ser heller ut til å gå til valg på å være lite mer enn et parti som kan styre. Høyre fremstår som av-ideologisert.

For Høyre ligger det nok en stor utfordring i fremtiden dersom de kun er et styringsparti, som ikke tør å sette premisser eller løfte viktige debatter. Om Merz og Badenoch lykkes, vil nok noen begynne å se seg omkring etter tydeligere politikere som ikke bare kommuniserer det de mener, men også hvorfor de mener det.