Borgerlig fløy i Senterpartiet får ingen drahjelp av høyrebølgen

Det er vanskelig å gi noen entydig forklaring på Senterpartiets svingninger i oppslutning de siste årene. Frem mot valget i 2021 ledet Vedum et parti som nådde så store høyder at han selv begynte å fantasere om statsministerposten i en kommende rødgrønn regjering. Deretter har det gått nedover. Noe skyldes selvsagt regjeringsslitasje, ikke minst når selve regjeringsprosjektet har vondt i populariteten. Strømpriser og inflasjon ville rammet nesten et hvert regjeringsparti, og i hvert fall et som gikk til valg på grønne skoger for folk flest.

Samtidig: Senterpartiets vekst fra 2015 og fremover hadde sammenheng med at partiet i særegen grad lyktes med å treffe tidsånden. Det gjør partiet ikke lenger på samme måte. Dermed ville man kanskje forvente at det kunne komme forsøk på å endre kurs – innenfra.

Partiet kunne for eksempel tydeligere profilert sin konservative side: Senterpartiet har lenge hatt en borgerlig fløy som har vært nettopp konservativ og med brodd mot det urban-liberale. Kunne ikke denne delen av partiet appellere til dagens tunge konservative strømninger? Mannssaken er løftet inn i offentligheten. Arkitekturopprøret har vunnet bred oppslutning. Det finnes en stor og engasjert motstand mot trendene som gjerne omtales som woke. Det er blant annet disse trendene som har gitt vind i seilene for Unge Høyres Ola Svenneby og FpUs Simen Velle.