Skolevold og mobbing: Heltene sitter ikke i skoleledelsen eller Utdanningsforbundet

Eleven tok tak i strupehodet hans. Dro det ut og vred om. Han trodde han skulle dø. To elever grep inn og fikk gjerningsmannen til å slippe det dødelige grepet.

Saken handler om læreren Clemens Saers, som ble utsatt for grov vold fra en elev i klasserommet, da han underviste ved Oslo Handelsgymnasium i 2014.

I dag har Saers posttraumatisk stress og er 25 prosent ufør. Han har varige skader i halsen, sliter med stemmen og svelging. Hadde det ikke vært for de to heltemodige elevene kunne han mistet livet.

Arbeidsgiver fraskrev seg alt ansvar, og Saers ble stående alene i sitt livs mest krevende situasjon. Helt alene. Han valgte å stevne arbeidsgiver for retten, fordi han ønsket å ansvarliggjøre arbeidsgiver, og sikre lærere og elever et fullt ut trygt og forsvarlig arbeids- og læringsmiljø. Kravet om oppreisningserstatning kom i andre rekke for ham.

Ting- og lagmannsretten kom fram til at Oslo kommune ikke utøvde grov uaktsomhet i henhold til skadeerstatningsloven, men var kritiske til at arbeidsgiver ikke informerte lærerne om den voldelige eleven. Tingretten skriver i dommen fra 2018:

«At man i en slik situasjon skulle gå til det skritt å engasjere en vekter, men ikke informere skolens lærere, kan være vanskelig å forstå.»

Hadde Saers fått informasjon om den voldelige eleven, kunne denne hendelsen åpenbart vært unngått.

I en VG-artikkel 3. juni gir kommentator Shazia Majid klart utrykk for at Clemens Saers burde fått juridisk bistand fra fagforeningene, selv om han ikke var medlem. Hun mener at saken er av stor prinsipiell betydning, og angår hele yrkesgruppen. Saken handler åpenbart om læreres generelle rettsvern.

Men hvorfor stilte ikke Utdanningsforbundet eller andre lærerfagforeninger opp for Saers i denne prinsipielt viktige saken?

Forbundsleder Steffen Handal i Utdanningsforbundet kom med følgende begrunnelse i artikkelen «Uholdbar sikkerhet for lærere» i Utdanningsnytt 15.01.20:

«Saers var ikke medlem av Utdanningsforbundet eller noen fagforening da han trengte hjelp. Derfor har lærerfagforeningene ikke gitt juridisk bistand i forbindelse med rettsakene.»

Uttalelsen må forstås som om Saers ville ha fått juridisk bistand dersom han var medlem i Utdanningsforbundet. Men det har jeg som tidligere lærer dessverre liten tiltro til. I motsetning til Saers var jeg medlem i Utdanningsforbundet da jeg ble utsatt for erstatningsbetingende mobbing og trakassering, fra flere av mine lærerkolleger på en videregående skole i Trøndelag. Jeg fikk ingen juridisk bistand fra det samme forbundet. Jeg og min kone måtte låne på huset, og låne sparepengene til venner og familie, for å ivareta min egen rettsikkerhet.

Les også:

Pluss

Lærer mobbet og trakassert, men Utdanningsforbundet ville ikke hjelpe

I den rettskraftige dommen fra Frostating lagmannsrett 01.10.19 konkluderte en samlet lagmannsrett at det forelå brudd på både arbeidsmiljøloven § 4-3 (3) og skadeerstatningsloven § 2-1 nr. 1. Jeg ble tilkjent 400 000 kroner i skadeerstatning og 600 000 kroner i sakskostnader.

De omstendighetene som lagmannsretten la avgjørende vekt på, var fullt ut kjente for Utdanningsforbundet ved avslaget på min søknad om juridisk bistand.

Til Minerva 10.03.21 uttalte min advokat Tore Lerheim (H) i Homble Olsby advokatfirma følgende om Utdanningsforbundet sin rolle i saken:

«Hvis ikke en fagforening skal følge opp en sak hvor det forelå så gode bevis som i denne, har ikke fagforeningen spilt sin rolle på en god måte.»

I etterkant av den rettskraftige dommen prøvde Lerheim og jeg å få til en konstruktiv dialog med forbundsledelsen, slik at de kunne lære noe av saken og hjelpe meg å få dekket de udekte sakskostnadene fra rettsprosessene. Men de var avvisende og tok ingen selvkritikk. Dette til tross for at vi la fram og dokumenterte omfattende og grove saksbehandlingsfeil, spesielt i fylkeslaget i Trøndelag, men også sentralt.

Ironisk nok skriver Handal følgende i den samme artikkelen i Utdanningsnytt angående saken til Clemens Saers, som det vist til ovenfor:

«Mye, også i dommene fra tingretten og lagmannsretten, tyder på at skolen og Oslo kommune ikke ivaretok sikkerheten godt nok i dette tilfellet. Hvorfor er det ingen som tar reelt ansvar for svikten? Hvorfor sitter det så langt inne for kommunen å innrømme i etterkant at ting kunne og burde vært gjort annerledes?»

De samme spørsmålene kunne jeg stilt til forbundet og Handal i saken min, men han besvarte ikke meg og min advokats henvendelser. De tok ikke ansvar for svikten. Jeg engasjerte derfor Lerheim til å rette et søksmålsvarsel mot forbundet, med krav om å få dekket de udekte sakskostnadene. Først da tok de meg som medlem på alvor. Søksmålsvarselet endte for øvrig med et forlik.

Vi lærere skal bli ivaretatt på jobb, og vi skal ha arbeidsgiveren og fagforeningen i ryggen når vi opplever alvorlige problemer, vold og mobbing på arbeidsplassen. En slik forventning om bistand er den viktigste grunnen til at vi er organisert, i tillegg til ivaretakelse av lønnsinteressene.

Det finnes helter i begge disse sakene, men de finnes verken hos skoleledelsen eller Utdanningsforbundet. Heltene er de to elevene som fikk gjerningsmannen til å slippe grepet rundt strupehodet til Saers, og de åtte elevene som vitnet for meg i to rettsinstanser. De stod opp mot skolevold og mobbing, og for et trygt og forsvarlig lærings- og arbeidsmiljø. Både skoleledelsen og Utdanningsforbundet har mye å lære av disse elevene.