Det nasjonal-konservative alternativet

I dag samles Frps sentralstyre, og blant sakene som skal diskuteres er Christian Tybring-Gjeddes forslag til kursendring. Til TV2 sier han at han ønsker at Frp skal bli et mer nasjonalkonservativt parti , og vil kvitte seg helt med liberalismen.

Det er litt uklart hva han legger i begrepet nasjonalkonservativt, som ellers er et begrep som er mest utbredt i ytre-høyre-blogger som Resett og Document, der det lenge har vært etterlyst et nasjonalkonservativt parti.

Gamle spenninger i Frp

Tillat meg et lite historisk tilbakeblikk: Frp har alltid levd med spenningene mellom en liberalistisk kurs og en reaksjonær og nasjonalistisk. Ulike tilnærminger til innvandringspolitikken står sentralt i dette, ikke nødvendigvis så mye i utformingen av den praktiske politikken, men om dette skal være saken som dominerer alle saker, om retorikken, og hvordan en streng innvandringspolitikk begrunnes: Først og fremst økonomisk – hensynet til offentlige utgifter og trygder, eller kulturelt – forsvaret for «det norske».

Striden om «det nasjonale» har også dreid seg om forholdet til EU, og om «tradisjonelle verdier», mens striden om liberalismen gjerne har dreid seg om hvor viktig skattelettelser er.

Da Frp sprakk i 1994 hadde dette sitt opphav i en strid som raste høsten 1992 om partiet skulle si ja til EØS-avtalen, eller bare stemme ja dersom det ble folkeavstemning. Det siste var en måte å signalisere sterkere skepsis til EU på. I starten av 1993 sa Carl I. Hagen tydelig fra at innvandring skulle være hovedsaken i valgkampen det året. I valgkampinnspurten satte han på egen hånd skattepolitikken til side. Det var ikke rom for lettelser i inntektsskatten neste år, mente Hagen.

Da Carl I. Hagen innkalte til pressekonferanse i lusekofte, skjønte vi liberalistene at slaget var tapt, selv om vi vant striden om EØS. Hagens fremst våpendrager var Fridtjof Frank Gundersen, som uttalte at «jeg valgte Frp fordi det var et nasjonalistisk parti».

Det hører med til historien at etter at Hagen hadde kvittet seg med de fleste liberalistene, ble nasjonalistene så sterke at han rundt årtusenskiftet måtte kvitte seg med dem også, blant annet Gundersen, Jan Simonsen og Vidar Kleppe, som nylig gjorde et brakvalg for Demokratene i Kristiansand.

Inspirert av internasjonale strømninger

Etter disse to avskallingene har de indre motsetningene blitt holdt under kontroll, og et skjørt kompromiss opprettholdt. Partiet gjorde seg etterhvert klar til regjering.

Men etterhvert som regjeringsdeltakelsen, med medfølgende moderasjon har tæret på velgeroppslutningen, har det jeg har kalt Det Egentlige Frp, den nasjonalistiske fløyen, igjen blitt urolig.

De inspireres av utlandet, riktignok selektivt, siden innvandringsfiendtlige partiers fremgang de senere årene slett ikke er entydig, og har stoppet opp etter et oppsving rundt asylbølgen i 2015-16. Men det er her den nasjonalkonservative merkelappen kommer fra. Den handler om mer enn innvandring, og ligner mer på en konkurrerende ideologi: Amerika – eller Norge – først!

Mot globalismen

Den gamle motstanden mot EØS og EU innen Frp, som etter hvert førte til at Frp fulgte sine velgere (og norske velgere generelt) og ble eksplisitt mot norsk medlemskap, var ikke først og fremst proteksjonistisk. Argumentene var gjerne de samme som man kan finne blant mange toryer – at EU er en byråkratisk klubb som står i veien for et fritt marked. Det er fremdeles argumentasjonen til Siv Jensen.

Men Tybring-Gjedde er eksplisitt imot globaliseringen – eller «globalismen» som det nå gjerne heter på ytre høyre. Det er nytt. Fremdeles er det nok den frie flyten av arbeidskraft han primært sikter til. Det er uklart for meg om Tybring-Gjeddes oppgjør med globalismen også innebærer et oppgjør med handelspolitikken som er en sentral del av globaliseringen. Det vi vet er at andre som kaller seg nasjonalkonservative er proteksjonister. Jeg kommer ikke på noe unntak i farten.

Når fienden blir globaliseringen i seg selv, ser vi et retorisk skift som bringer ham nær Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike.

Hva med handelspolitikken?

De høyre-populistiske partiene i Europa har ganske forskjellig økonomisk politikk – noen mer markedsvennlige – fri handel, lave skatter, der Frp har vært, og noen mer velferdspopulistiske og proteksjonistiske.

Le Pens Nasjonal Samling (tidligere Nasjonal Front) har riktignok sine røtter i et skatteopprør på 1950-tallet, poujadistene, der Jean-Marie fikk sin start, men har alltid vært kritisk til storkapitalen, som forbindes med trusselen fra amerikanske storselskaper, er åpent proteksjonistisk og sterkt mot EU.

I de fleste land får de høyrepopulistiske partiene sitt sterkeste tilsig av velgere fra den tradisjonelle høyresiden. Frankrike (og delvis det gamle DDR) er et unntak, og grepet om den gamle industriarbeiderklassen er påfallende.

Kampen mot globaliseringen appellerer til denne gruppen i et land som har slitt med høy arbeidsledighet lenge. På samme vis ser vi at Trumps økonomiske nasjonalisme har gjennomslag blant gamle demokratiske velgergrupper i rustbeltet som har vært utsatt for sterk tilbakegang for industrien.

En slik økonomisk nasjonalisme har mindre klangbunn i et Norge der økonomien har vært, og ser ut til å fortsette å være sterk, og der reallønningene øker og arbeidsledigheten er svært lav.

Gamle verdier

Franske Nasjonal Samling er også eksplisitt verdikonservativ, og for eksempel i front i kampen mot homofile ekteskap. Kampen om partnerskapsloven bidro sterkt til Bolkesjø-splittelsen i Frp, da det var liberalistiske utbrytere fra stortingsgruppen som sikrer flertall for denne loven i 1993.

Men siden den gang har Norge beveget seg videre, og Frp også, og det er det lite grunnlag for en slik verdikonservativ dreining i Norge. Det gjelder ikke bare for striden rundt homofili, men mer generelt for religionens plass i samfunnet.

I andre land er kristendommen, iallefall i sitt kulturelle uttrykk, en viktig del av nasjonalkonservatismen, først og fremst fordi den er den del av en identitet som skaper et skarpt skille til "de andre", altså muslimene. Men i Norge er sekulariseringen kommet så langt at en slik religiøs kobling ikke vil fungere.

Mot elitene i byene

Men en annen del av Nasjonal Samlings appell er relevant for Norge. NS har sitt opphav i byene og hadde opprinnelig sin sterkeste støtte blant småborgerskap og håndverkere. Siden 1990-tallet har de gjennomgått en klar dreining og mistet mye av småborgerpreget til fordel for industriarbeiderklassen i gamle industriregioner som sliter.

Partiet har dessuten fått en tydelig «distriktsprofil» - mot elitene i Paris, for det virkelige Frankrike som du finner på landet. Det ekte franske er ikke minst knyttet til jordbruket. Allerede i partiprogrammet fra 1986 beskrives Frankrike som “våre forfedres land, landet de har ryddet og forsvart i århundrer, landet som de har formet i sine landskaper».

Nå står partiet sterkest i spredtbygde strøk og blant bøndene og der jordbruket spiller en stor rolle.

Likheten med Senterpartiets appell og geografiske nedslagsfelt er klar, og det er fra Senterpartiets store fremgang at Tybring-Gjedde henter sin inspirasjon, ikke direkte fra Nasjonal Samling.

Da han lanserte sin nasjonalkonservatisme hos TV2 trakk Tybring-Gjedde frem «de stolte kulturtradisjonene i ulike bygder i Norge», snakket om familietradisjoner og bondegårder og TV2 la på nasjonalromantiske bilder. Marine Le Pen ville kjent seg igjen. Jeg vet ikke om dette innebærer en omlegging av Frps landbrukspolitikk.

Frp har lenge slitt i byene, og strever med å finne en vei tilbake der. (Som nevnt har Nasjonal Samling gått gjennom samme prosess. Dansk Folkeparti står også svakt i byene). Alternativet kan være å gi opp, og heller satse på en nasjonalistisk bygdekonservatisme, i konkurranse med Senterpartiet. Da passer også Sylvi Listhaugs motstand mot vindkraft inn i bildet. Når og hvis Senterpartiet kommer i regjering i 2021, kan det være mange velgere, mange av dem tidligere Frpere, som igjen blir skuffet og kan vende «hjem».

Tybring-Gjedde er en velkledd, velstående mann fra Gyldenløves gate på Frogner, som nylig fikk oppmerksomhet fordi han fant det vanskelig å frakte store vaser fra Glassmagasinet nede i sentrum på sykkel, og derfor trengte bilen. Han er kanskje ikke den ideelle budbringer for kampen for bygdekultur og mot globalisering. På den annen side: Trump.

Ny ideologi utenfor regjeringen?

Tybring-Gjedde kommer ikke til å vinne frem i denne omgang. Innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim, en mann han måtte hatt med seg, sier til TV2 at han ikke ser noe behov for en slik kursendring. På den liberalistiske fløyen er reaksjonene veldig klare. Stortingsrepresentant Roy Steffensen fra Rogaland sier for eksempel at han ikke kan være medlem av et slikt parti.

Men en nasjonalkonservativ dreining kan følge med på lasset dersom Frp bestemmer seg for å gå ut av regjeringen, noe som det ikke ligger an til akkurat nå, men som kan bli aktuelt senere i denne stortingsperioden.

For mange vil det være nok med enkeltsaker – tøffere innvandringspolitikk, større overbud i samferdsel, sikkert akkompagnert av det samme innen helse og eldreomsorg. Men andre vil ønske "en høyere himmel" for et Frp utenfor regjering – Det Egentlige Fremskrittspartiet – en overbyggende ideologi som kan begrunne et brudd, og få det til å fremstå som noe mer enn ren opportunisme – at Frp ikke tålte regjeringsmakten. Denne ideologien heter nasjonalkonservatisme.