Kunstneren som malte om natten

Det kunne være noe nesten terapeutisk over å sitte på atelieret til Christopher i St. Olavsgate. Mens han kikket konsentrert på penslene sine som førte maling på lerretet, kunne han delta i samtale om ethvert tema. Det var gjerne sent på kveld. Min arbeidsdag var over, mens hans begynte.

Rådlunds språk, manerer, moral, for ikke å nevne hans klær og møblement hjemme, tilhørte delvis en svunnen tid. Det var tilsiktet. Han ønsket å bringe håndverk, tradisjon og skjønnhet inn i en verden han mente var blitt besudlet med maskinalderens plastikk og raske løsninger. Det var vanskelig å være uenig med ham, mens Schubert spilte på anlegget og stearinlysene skinte i atelieret. For vår del ble det også til en debattbok om arkitektur: En sort bok, om hvorfor moderne arkitektur er blitt så stygg.

Han var bestemt og rakrygget, men aldri krass. En smittende latter kunne avslutte de fleste av hans bemerkninger. Han kunne snakke med hvem som helst, om hva som helst. Både om musikk og poesi, eller etnologisk-kulturelle spekulasjoner om europeiske folkeslag.

Uenighet var intet problem, så lenge meningene ble fremført på dannet vis. Og det ble de alltid for hans del, gjerne avsluttet med foræringen av en liten litografi fra hans hånd, til minne om øyeblikket. Eller kanskje av en liten tegning han gjorde på stedet, av en geisha i en japansk hage, en dinosaur på disco, eller Darth Vader som fylkeskommunal arkitekt.

Et figurativt kunstmiljø har alltid hatt et visst fotfeste i Norge, selv om andre sjangre har vært dominerende. Vi har alltid hatt norske kunstnere som har arbeidet innen en tradisjonsbunden retning. Trolig mer her enn i andre land. Kanskje var det nettopp derfor Christopher kunne påpeke at han var like mye norsk som svensk. I Oslo var han som en egen kulturinstitusjon – i mørke klær og med et kogger litografier over skulderen – som brakte sammen musikere, malere, forfattere og alle andre som mente skjønnhet har en egenverdi, og at verden trenger mer av den.

Komposisjonene hans var elegante og melankolske. Det var treklynger mot nordiske vinterlandskap, høye nakne fjelltinder, eller skyer over havet. Hans største inspirasjoner var Arnold Böcklin og Caspar David Friedrich. Mange har sett hans parafraser, slik som Toteninsel eller vandreren over tåkehavet – den siste blant annet overført til en norsk ISAF-soldat speidende ut over de afghanske fjellene, etter et maleropphold han gjennomførte hos de norske styrkene.

Nesten alle hans bilder har et avdempet tilsnitt. Det kunne oppleves som en nostalgi mot en tid som ikke er mer, eller et minne som er kjært, men som man likevel ikke helt husker. For mange år siden ble jeg bedt om å skrive en kort skildring av Rådlunds kunst til en gallerikatalog. «Dopplereffekten trekker den forsvinnende lyden ned til molltoner», var den beste beskrivelsen jeg kunne komme på den gang.

Formuleringen er krøkkete, og Rådlund fortjener noe bedre. En dag – eller en natt – kommer jeg kanskje på en mer elegant linje, som oppsummerer kunsten, personen og vennen Christopher. Dessverre har jeg ikke dårlig tid lenger.