Totalitær monumentgalskap

Vi setter liv over materiell eiendom. Nettopp derfor er det slik at du ved skipsnød kan gå i land selv hvis det er en privat strand. Det går igjen i diskusjonen om koronatiltakene: liv er det viktigste, og da får negative økonomiske konsekvenser være en riktig pris å betale for nettopp å redde liv.

Jo mer konkret konflikten mellom liv og materielle verdier er, desto klarere er det at liv går foran. Allikevel gjør vi avveininger. Vi treffer tiltak for å redusere risikoen for alvorlige og fatale ulykker på veiene, men risikoen er der; vi forbyr ikke biltrafikk.

Livets høyere verdi unnskylder vandalisme?

Når et samfunn i stor grad nedlegger virksomheten for å redde liv, gjør vi det med begrunnelsen at vi vet hvordan vi kan gjenopprette materielle verdier, men ikke hvordan vi gjenoppretter de liv som går tapt. Dette er en høyst forståelig begrunnelse. Det er selvsagt ikke direkte tap av liv ved materielle tap. Allikevel er det ofte livsverk – noen ganger over flere generasjoner – som kan bli lagt i grus. Det er mennesker som har brukt mange, mange år på å bygge dem opp. I den grad de lar seg gjenreise, vil mange også måtte bruke lang, lang tid på å gjenreise dem. Denne tiden er tid av folks liv. Det bør ikke kimses av. Dessuten er det en tendens til at folk dør lettere/tidligere i fattige samfunn.

Jeg skal ikke hevde at jeg her presenterer hele bildet av motivasjonen for fysisk destruksjon av butikker, monumenter og annet ved den seneste tids opptøyer, men jeg har lurt på om den seneste tids «nedsnakking» av materielle verdier kan ha hatt betydning. Hvor mange tenker som så: vi demonstrerer til støtte for liv, sett i forhold til det, betyr materielle verdier ingenting?

Ved å destruere statuer og andre monumenter over folk som har begått urett, blir ikke uretten ugjort. Når man ser på videoen av at noen river ned statuen av Columbus foran delstatsforsamlingen i Minnesota, er den tydeligste skaden man ser, at deler av fundamentet blir knust. Handlingen redder ikke et eneste liv. Det gjør ikke noe av det Columbus gjorde, ugjort. Men noen har sannsynligvis betalt skatt for å finansiere den sokkelen, og statuen er neppe heller uten skader.

Monumenter – også for mindretall

Denne manien med å rydde vekk monumenter fra det offentlige rom begynte for alvor med sydstatsmonumenter i USA. Disse monumentene ble satt opp langt senere enn krigens slutt. Allikevel kan de sees på som en måte å la den tapende siden få ha sine monumenter i det offentlige rom, som en slags plaster på såret. Og nei, det handler ikke om tilhengere av slaveriet. Borgerkrigskonflikten har flere sider, og nei, det betyr ikke at det er flere moralsk likeverdige sider ved selve slaverispørsmålet.

Det er mange i USA som er tilhengere av løsrivelsesrett. Det er en tendens til at dersom de gir det minste uttrykk for støtte til eller sympati med 1860-tallets forsøk på løsrivelse, blir de stemplet som slaveritilhengere. Der har vi en polarisert samfunnsdebatt.

Det bør være fullt ut legitimt å være tilhenger av løsrivelsesrett. Det er gode grunner til at de skal få lov til å ha sine monumenter i det offentlige rom. Å fjerne dem er ikke sikkert at er lurt. Hvor skal grensen gå? Skal også sydstatsoffiserenes graver slettes? Samtidig får nordstatsgeneralen Sherman, som beskyldes for krigsforbrytelser ved blant annet sin nedbrenning av Atlanta, stå, kan det se ut til.

Jeg er klar over at slike monumenter kan og er blitt brukt av grupperinger man i særdeleshet ikke liker. Det har sine negative sider. Og det er ikke gitt at alle grupperinger får ha sine monumenter i det offentlige rom.

Tidsåndens seier?

Det er oppnådd mange seire frem til vår tid. Strengt tatt er alle sammen midlertidige. La oss kalle dem tidsåndens seire. Disse seirene gjennomsyrer i større eller mindre grad samfunnet. Vi kan velge å gjøre seieren enda mer total ved å fjerne monumentene som tidsånden har seiret over. Da nekter vi dem som setter pris på elementer fra en svunnen tid, selv symbolikken for den. Det vil ikke være urimelig å kalle det en totalitær tendens.

Det store maleriet av Rikssalen som idag henger i stortingssalen, er kanskje Norges fremste eksempel på at den tapende part i en konflikt får ha sin kunst og monumenter i det offentlig tilgjengelige rom. Maleriet var nemlig opprinnelig bestilt som et kunstverk til støtte for det som så ble den tapende parten i riksrettssaken på 1880-tallet, som svært forenklet kalles innføringen av parlamentarismen i Norge.

Nå er ikke f.eks. Churchill kjent som en taper i sin tid, men han tapte både valg og avstemninger i Underhuset. Han var motstander av Indias uavhengighet. Men skal han være en av historiens tapere, må det først og fremst være fordi tidsånden har seiret over ham i senere tid (på noen punkter). Skal han fjernes fra det offentlige rom, vil det garantert være mange som setter pris på en vesentlig del av det Churchill gjorde, som vil bli fratatt symbolikk i det offentlige rom.

En slik renhetsideologi må vi spares for. Den vil føre svært lite godt med seg.

Pøbelen må ikke få bestemme

Konsekvensene kan manifestere seg i samfunnsdebatten, noe de allerede har gjort, ved at det f.eks. ofte kun tolereres å omtale den amerikanske borgerkrigen som en kamp for og mot slaveri. Skal en renhetsideologi råde for hva som tåles av monumenter og kunst i det offentlige rom, kan vi være sikre på at den også vil råde for hvilke innfallsvinkler som tåles i ulike følsomme spørsmål.

At Vidkun Quisling ikke har noen statue i Norge, er ikke noe argument mot at vi bør ha stor takhøyde, kun for at det faktisk er noe vi ikke vil ha. La oss også huske på at nazisme/fascisme ikke er alt vi ikke liker.

Det kan være riktig i noen tilfeller å flytte statuer inn på museer. Hverken Churchill eller Holberg er blant dem, ei heller inngraveringen av sydstatsgeneralene på Stone Mountain. Sikkert er det ihvertfall at vi ikke må la den vandaliserende pøbelen få bestemme hvilke monumenter som skal flyttes inn på museer.