Mye står på spill for Friedrich Merz, Tyskland og Europa

Allerede før valget til forbundsdagen 23. februar var det klart at den vanskeligste oppgaven for Friedrich Merz, ikke ville bli å vinne valget. Det ville bli å fylle rollen som en samlende leder for en ny koalisjonsregjering, som kan gjennomføre viktige reformer i en svært vanskelig tid. 

Nå, etter at valgseieren for kristendemokratene er et faktum, og etter en tilsynelatende vellykket sonderingsrunde med sosialdemokratiske SPD, venter hele Europa på hvordan Merz vil å løse sin hittil vanskeligste oppgave. 

I første omgang trengs klarhet i regjeringsspørsmålet. Her ligger Merz godt an og etter planen vil koalisjonsregjeringen mellom CDU/CSU og SPD være på plass innen påsken er omme. 

Et europeisk savn

Men de avgjørende spørsmålene handler om politikkens innhold. Denne gangen står det også ekstra mye på spill for en av Europas viktigste og mest stabile bastioner for det liberale demokratiet, samt EUs økonomiske tyngdepunkt. 

Heldigvis tyder mye på at Merz er seg sitt ansvar svært bevisst, ikke bare for Tysklands utvikling, men også for EU og Europa. Det siste trengs virkelig etter fire år med den nølende, uklare og til tider stumme forbundskansleren Olaf Scholz. Savnet av en tydelig tysk samarbeidspartner, i et Europa under sterkt sikkerhetspolitisk press, har nok føltes ekstra sterkt av Emmanuel Macron og Donald Tusk. 

På det utenriks- og sikkerhetspolitiske feltet, samt i europapolitikken, har Merz lagt opp til en kurs som kommer til å utgjøre en merkbar forskjell, sammenlignet med sin forgjenger. Hva hovedlinjene i den utenrikspolitiske strategien innebærer ga Merz et klart bilde av under sitt foredrag om internasjonal politikk for Körber Stiftung 23. januar. Macron kunne knapt ha ønsket seg tydeligere støtte til sitt ønske om større strategisk uavhengighet for Europa. 

«whatever it takes»

Budskapet handlet aller mest om klarhet og konsekvens. Klarhet om Tyskland og Europas situasjon, klarhet om verdier og europeisk solidaritet, klarhet om strategiske prioriteter, og ikke minst klarhet om lederansvar, spisset med tydelige ambisjoner for et tettere og mer forpliktende sikkerhetspolitisk og militært samarbeid med Frankrike og Polen. 

Merz snakker ikke om at Tyskland befinner seg i et tidsskifte, slik Scholz gjorde. Han snakket om et epokebrudd, der liberale demokratier står i en eksistensiell kamp mot antidemokratiske autokratier med imperialistiske ambisjoner. Der Scholz konsekvent nølte med å gi Ukraina den våpenhjelpen de ba om, er Merz klar på at han ikke vil nøle med å gi Ukraina de langtrekkende Taurus-rakettene og mer. 

Flere forhold er med på å underbygge troverdigheten i den utenrikspolitiske kursen som Merz står for. Merz forankrer sin politikk i det vestlige og europeiske verdifellesskapet og multilateralisme, en regelstyrt internasjonal orden og forsvar for menneskerettighetene. Etter Trumps bombardement av signaler i stikk motsatt retning har Merz ytterligere understreket sin avstandstagen til Trump og viktigheten for Europa av å gjøre seg uavhengig av USA.

Merz har allerede blitt verdenskjent for å ha gitt uttrykk for at han vil gjøre «whatever it takes» i forsvaret av Europas frihet og fred. Det budskapet er ikke til å misforstå. 

Lettelser i gjeldsbremsen er ikke nok

Disse ordene ville ikke veid like mye om det ikke var for at sonderingspartnerne allerede er blitt enige om å gjøre et unntak fra den statlige gjeldsbremseregelen for forsvarsutgifter ut over 1 prosent av BNP, samt for investeringer i viktig infrastruktur. Riktignok er koalisjonspartiene avhengige av støtte fra De grønne for å få denne lempelsen vedtatt, før den nye regjeringen tar fatt på sin gjerning. Denne støtten har Merz nå fått, etter å ha etterkommet flere klimapolitiske krav fra De grønne.

Det store flertallet av økonomer og næringslivsledere stiller seg også bak en moderat lemping av regelen, men ikke på en hvilken som helst måte. Flere andre fellesuttalelser fra sonderingspartnerne om økonomisk politikk har imidlertid blitt mottatt med betydelig mer skepsis og skuffelse. 

Kritikken går mest på koalisjonspartnernes tendens til å falle ned i gamle synder, med lettvinte innfrielser av særinteressers forventninger, med en samlet effekt som peker i retning av fortsatt stagnasjon. Eksempler er løfter om økt pendlerfradrag, økt minstelønn og stabile pensjoner uten en lenge påkrevet pensjonsreform. 

Utgangspunktet er at Tyskland befinner seg i en svært alvorlig økonomisk situasjon, etter fem år med økonomisk stillstand, med stadig mørkere skyer i horisonten. Trump-administrasjonens vilkårlige bruk straffetoll på import av varer truer med å utløse en ødeleggende handelskrig. En slik utvikling vil ramme Tyskland særlig hardt, som «verdensmester» i eksport av avanserte industriprodukter.

Økonomien ligger derfor an til å bli Merzs største hodepine og risiko, med betydelige ringvirkninger for det øvrige Europa. For å overvinne stagnasjonen trengs fremfor alt gjennomgripende strukturreformer som gjør tysk økonomi mer innovativ og dynamisk. Så langt er det vanskelig å se konturene av gode svar fra Merz. 

I bakgrunnen truer større farer

Hvis Merz ikke lykkes på det økonomiske området, risikerer landet å bevege seg ytterligere noen skritt ut på et farlig politisk skråplan. Det høyreradikale partiet AfD står klare til å håne regjeringspartiene for alle fiaskoer, feiltrinn og negative utviklingstrekk, med et arsenal av nasjonalpopulistisk propaganda som minner om tysk politisk retorikk fra 1930-tallet. AfD vokser på kriser, stagnasjon og misnøye.

Selv har AfD absolutt ingen seriøse løsninger på samfunnsutfordringene. AfDs økonomiske politikk er i beste fall nostalgisk. Partiet vil bort fra euroen og reetablere D-mark som valuta. De vil ut av det meste som har med EU å gjøre, gjenåpne kranene for import av billig russisk gass, heve pensjonene, senke skattene og stenge grensene. Dessuten vil AfD fjerne sanksjonene mot Russland, stoppe all støtte til Ukraina og melde Tyskland ut av NATO.

I det videre arbeidet med å meisle ut den kommende tyske regjeringens politikk hviler det derfor et uvanlig tungt ansvar på skuldrene til Friedrich Merz. Så langt ser det ut til at Merz har mest å bevise i den økonomiske politikken. 

Alle demokratiske krefter i Tyskland og i Europa må håpe på at han vil lykkes.