Øystein Olsen begynner i Civita

Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen begynner i tankesmien Civita på deltid. Han ser på Civita som «tenketank i ordets rette betydning», med et mangfoldig og interessant faglig miljø. Selv sier han at han deler det grunnleggende liberale grunnsynet som forener Civita. Han møtte Minerva over en kaffe.

– Nils August Andresen: Du har hatt et unikt utsynspunkt over de store linjene i norsk økonomi gjennom mange år. Et interessant aspekt ved norsk økonomi de siste 15 årene, med regjeringer av ulike farger, er utviklingen i offentlige utgifter. Høyresiden har hatt tendens om å snakke mye om at skattene må ned – men har ikke vært like flinke til å redusere utgifter. Det henger jo også sammen med den enorme betydningen oljepengene har for statsbudsjettet. Vi kan sammenlige med et land som ligner oss, Sverige. Vi har tilgang til 410 milliarder oljekroner på statsbudsjettet – men har likevel omtrent samme skattenivå. Samtidig mangler vi alltid penger til å gjøre virkelig store grep – som for eksempel nå å prioritere forsvar i en tid der krigen er tilbake til Europa. Hvorfor er det slik?

– Øystein Olsen: Dette er et spørsmål som treffer meg godt. Dette er tanker som økonomer typisk gjør seg. Dessuten sammenfaller det med gode synspunkter folk flest har. Mange reagerer på at det offentlige bruker penger veldig mange ting. Det er gode grunner til offentlig finansiering av fellesgoder som vei, skole, forsvar, pensjoner og skole. Alt dette sluker veldig mye penger. Men i tillegg er det stor pengebruk på en mengde andre formål. Når man har jobbet i Finansdepartementet og fått innblikk i alt det bevilges til, blir man litt sjokkert. Det evige dilemmaet er å bli enige om hva som skal kuttes. Jobben med å kutte og gjennomføre prioriteringer, er det ikke vi samfunnsøkonomer som må ta. Dette må politikerne gjøre.

– NAA: Hvorfor får de det ikke til?

– ØO: I hver budsjettrunde legger finansministeren frem en rekke forslag til kutt. Men alle andre statsråder er utgiftsstatsråder. De identifiserer seg med sitt budsjett. Det er et voldsomt press på å bruke mer penger. Isolert sett er det også mange gode formål. 

– NAA: Noe av det som er vanskelig med å løfte slike debatter, er vel også at enkeltkutt synes så små at ingen gidder å engasjere seg. Vi må kutte enormt mange av disse postene om det faktisk skal monne.

– ØO: Ja. Og en annen grunn til at det ikke kuttes, er den norske pengerikeligheten. Vi har ikke trengt å kutte, slik mange andre land har måttet. Dette har vært tilfellet på tvers av regjeringer. Det er ikke populært å kutte om man ikke må. Dette er på sett og vis baksiden av oljerikdommens medalje. Men så vil jeg legge til at vi faktisk har klart å spare det aller meste. Mang land har forvaltet store inntekter, slik som den norske oljeformuen, på en langt dårligere måte. Vi har faktisk spart det aller meste. 

– NAA: Takket være Jens Stoltenberg og handlingsregelen?

– ØO: Ja, sparelinjen og generasjonsperspektivet har fått bred tilslutning. Alle partiene har bidratt til dette, enten finansministeren har vært fra SV eller Frp. 

– Alexander Zlatanos Ibsen: Du er en av få fagøkonomer som er imot boligbeskatning. Det er jo fint og befriende!

– ØO: Jeg er ikke den eneste, men jeg er blant dem som er kritisk , ja. Jeg mener en slik beskatning bryter med norsk boligpolitikk. Det mest frustrerende er argumentasjonen om at dette også vil hjelpe unge førstegangskjøpere inn på markedet. Dette er en kortslutning. Boligprisene vil falle (som en engangseffekt), men skattet skal jo også betales! Det blir dyrere å eie, og det er hele poenget fra økonomenes side. Man vil jevne ut forskjellen mellom å eie og leie bolig. Men nettopp derfor mener jeg dette vil innebære et brudd med norsk velferdspolitikk siden krigen. Veldig mange eier både et hus og en hytte. Men velferdsforskjellen på å eie et hus på 100 og 400 kvadratmeter er ikke egentlig veldig stor. Det viktigste er at folk har anledning til å eie sin bolig. Boligeierskap jevner ut ulikhetsstatistikken mye mer enn man gjerne tror. 

– NAA: I forlengelse av det du sier her: Det som plager meg mest med resonnementet om fordelsbeskatning, er at selv de som eier bolig, ikke kan eie den: Vi må for all tid leie den – av oss selv. Da skjer det noe med tanken om hva en bolig er.

– ØO: Ja – modellen bak tanken om boligbeskatning er å se på bolig – ikke som et hjem, men som en produksjonsenhet. Og som produksjonsenhet må den beskattes. Jeg tror ikke folk flest kjenner seg igjen i denne modellen. 

– AZI: Vi har svak krone, høy rente og inflasjon, og lav produktivitetsvekst. Står det egentlig dårlig til med norsk økonomi?

– ØO: Nei. Noen hevder det, med blikk på for eksempel kronekursen. Jeg skal ikke komme med bastante argumenter mot kronekursen. Hvis jeg går litt tilbake i tid, så var kronekursen frem til 2013, sterk. Hva skjedde etterpå? Oljeprisen raste. Det var en helt rasjonell reaksjon i valutamarkedet at kronen ble svekket av dette. Siden det har krona vært ganske svak, kanskje overraskende svak. I 2018 begynte vi i Norges Bank å heve styringsrenten, og dette på en tid da rentene var negative i Europa. Det styrket ikke kronen. Kronen varierer med oljeprisen. Verdensøkonomien har de siste årene blitt rammet av det ene sjokket etter det andre. Kronen svekket seg for eksempel under pandemien. Deretter kom en ny krise med krig i vårt nærområde. Igjen svekket kronen seg. Man kan godt forstå hvorfor dette skjer. Hvor flytter man penger når det er urolige tider? Jo, til trygge, store valutaer. Det er dette som er hovedforklaringen på at kronen har svekket seg. Fallet i oljeprisen har vært en vekker om at denne ressursen ikke er evig. Norsk økonomi trenger ikke en veldig mye sterkere krone, for da får vi en utfordring med konkurransekraften vår. En svak krone styrker konkurranseevnen til annen, ikke-oljeavhengig industri. Og vi trenger flere ben å stå på. Det er ikke snakk om å skru igjen oljekranene, men klimautfordringene fører til at vi må se oss etter ny, konkurransedyktig, grønn industri.