CO2-kompensasjon må følges av klimakrav

CO2-kompensasjonsordningen er dyr, stimulerer til mer kraftforbruk, og ikke til omstilling, hevder finanspolitisk utvalg. Derfor anbefaler de altså å avvikle ordningen. 

Ordningen skal kompensere for at EUs klimapolitikk gjør at industrien må betale mer for strømmen de bruker, og den er uten tvil dyr. Da ordningen ble innført i 2013, var kostnaden på drøye 200 millioner kroner. I 2022 var kostnaden oppe i 4,5 milliarder kroner, og i 2024 forventes prislappen å bli 6,4 milliarder kroner. Det er mye penger, men til sammenligning ga den økte strømprisen staten over 70 milliarder i årlige inntekter både i 2022 og 2023. 

I EUs kvotesystem er det to store sektorer: industri og kraftproduksjon. Begge slipper ut mye, men kun industrien er utsatt for internasjonal konkurranse. Mens kraftprodusentene kan skyve kostnaden for økte CO2-priser på sine kunder, må industrien ta regningen selv. Industrien konkurrerer med produsenter i land med langt mindre klimapolitikk – og uten et kvotesystem. 

Det er veldig dårlig klimapolitikk å flytte industri til land hvor utslippene er større og ikke har en kostnad. CO2-kompensasjon ble innført nettopp for å forhindre slik karbonlekkasje. Derfor er ordningen også et klimapolitisk virkemiddel. 

Det er også verdt å nevne at kompensasjonen til industrien for CO2-påslag i kraftprisen skal fases ut. EU innfører fra 2026 en grenseskatt på karbon. Dette er et insentiv for land også utenfor Europa til å innføre strengere klimapolitikk og prise egne utslipp. Grenseskatten kan også erstatte CO2-kompensasjon her hjemme. I stedet må importerte industrivarer betale en CO2-pris på grensa.

Finanspolitisk utvalg viser også til at ordningen stimulerer til mer kraftforbruk, og ikke gir insentiver til omstilling. Å stille klimakrav, for å motta kompensasjon, vil være en løsning på begge disse utfordringene.

For det er de mest kraftkrevende, og ofte utslippstunge, selskapene som mottar kompensasjon. I 2022 stod mottakerne av ordningen for 20 prosent av Norges kraftforbruk og 10 prosent av klimagassutslippene. 

Å stille klimakrav i ordningen kan derfor være treffsikkert for å få til både utslippskutt og energieffektivisering. Det er et stort potensial for å kutte utslippene med blant annet karbonfangst og -lagring og hydrogen, og det er realistisk å energieffektivisere opp mot 5 TWh fram til 2030.

For å få til dette, trengs en kombinasjon av reguleringer, som klimakrav og forbud mot fossil fyring, og støtte til utslippskutt i et program for punktutslipp.

Kimakrav stilles det både i Finland, Tyskland og Nederland. I Norge derimot, fritas i praksis selskapene fra slike krav. 

Kravene for å motta kompensasjon er enten å implementere de aller mest lønnsomme energitiltakene, bruke 30 prosent fornybar kraft, eller bruke minst 50 prosent av kompensasjonen til utslippsreduserende tiltak. I Norge betyr dette ingenting, da kraft er fornybart. I Tyskland, Finland og Nederland er selskapene pålagt sistnevnte klimakrav, i tillegg til andre.

Norge har en svært kraftkrevende industri. I stor grad fordi vi har en annen industristruktur enn andre europeiske land. Vi har en stor metallindustri, men produserer ikke stål. 

Et avgjørende premiss for diskusjonen om CO2-kompensasjonsordningen er hvorvidt vi ønsker denne industrien i Norge. 

Finanspolitisk utvalg anbefaler ikke bare å avskaffe ordningen for CO2-kompensasjon, de anbefaler også at økt eksport ikke bør være et mål. Når mer enn 60 prosent av norsk eksport kom fra olje og gass i fjor, er dette en svært overraskende anbefaling. 

Kanskje jeg, som teknolog, har dårlig forståelse av økonomisk teori. Eller kanskje dette rett og slett er politikk. 

Norge er ikke bare en industrinasjon, både på land og til havs, men vi er også et land med aktiv distriktspolitikk. Industrien i Norge er hjørnesteinen i en rekke bygder og byer langs kysten fra sør til nord. Fra et distriktspolitisk ståsted er disse arbeidsplassene viktigere enn tallet de teller, nettopp fordi de opprettholder en spredt bosetning.

Å følge anbefalingen om å avvikle CO2-kompensasjonsordningen, fører med seg risiko for at industri legger ned i Norge. Å flytte industri til mer lønnsomme land uten klimapolitikk, fører ikke bare til økte utslipp, men også tapte arbeidsplasser i Norge. I tillegg bidrar det til å gjøre norsk økonomi i enda større grad avhengig av olje- og gassproduksjon, og Europa i enda større grad avhengig av import av varer vi trenger i et utslippsfritt samfunn.

Regjeringen er allerede i gang med å forhandle med industrien om klimakrav for å motta CO2-kompensasjon. Finner de en løsning, utløser det 500 millioner kroner i bonus i revidert nasjonalbudsjett.Mer penger i ordningen er et dårlig svar til finanspolitisk utvalg, men jeg tror klimakrav er det. Finanspolitisk utvalg har rett i at ordningen har blitt veldig dyr. Men svaret er ikke å legge den ned. Det er heller å utnytte pengene bedre gjennom å stille krav om at 50 prosent av kompensasjonen brukes til utslippskutt og energieffektivisering.