Kronglete vei til fred i Colombia

Den 30. november ble Colombias reforhandlede fredsavtale godkjent i kongressen. Den har hengt i en tynn tråd helt siden den ble avvist i folkeavstemningen 2. oktober. Colombias president Juan Manuel Santos har forhandlet både med dem som var imot avtalen og med FARC, og har deretter greid å få en modifisert avtale vedtatt i nasjonalforsamlingen.  Fredsavtalen er derved berget.

En av hovedgrunnene til den folkelige motstanden mot avtalen er at Santos har lovet mer enn det er mulig å innfri. Santos (og norske myndigheter) omtaler fredsavtalen i Colombia som en historisk mulighet til å gå fra en tilstand (krig) til en annen tilstand (fred). Bare fredsavtalen blir undertegnet vil krigen og lidelsene ta slutt, og Colombia vil bli et helt annet land enn det har vært.

Det er en sannhet med modifikasjoner, noe alle colombianere vet. Fredsprosessen i Colombia utspiller seg på to plan. På den ene siden har man den nasjonale politiske prosessen som handler om hvem og hvilket verdisyn som skal regjere i Colombia i årene som kommer – som er det folkeavstemningen endte opp med å handle om. På den andre siden har man dynamikken i hver av de voldsutsatte regionene, som er der konflikten faktisk utspiller seg. Det er hva som skjer i disse regionene som vil avgjøre om det blir mindre eller mer vold i Colombia og om hele fredsprosessen var verdt innsatsen.