Corona og apokalypsens første rytter

Denne teksten ble først publisert i det danske årsskriftet Critique, hvor forfatteren er redaktør. Det publiseres i Minerva etter avtale med forfatteren.

Corona-viruset presser seg frem overalt. Foran seg skyver det angsten som en dunkel herold, som kommer inn i livene våre, først som en vantro, siden som en snikende anelse og så… ja, hvem vet?

Alle forsøk på å demme opp for viruset har slått feil. Vi har blottlagt egen avmakt. Utsiktene herfra er uhyggelige.. Nylig sa en overlege at vi alle vil få det en gang i løpet av noen år. 70 prosent vil bli rammet, skal vi tro Harvard-professor Marc Lipsitch.

Den gangen ristet vi på hodet, i alle fall gjorde jeg det. Vi ristet det av oss. Vi har ikke lenger den luksusen. Med en dødelighet på tre prosent er det 147 millioner døde. Hvis ti prosent blir alvorlig syke, er det 490 millioner alvorlig syke. Får 15 prosent av de smittede behov for innleggelse, er det snakk om 750 millioner. I Danmark vil det være 630.000 innlagt på sykehus. I Norge rundt 600.000. Dette er hypotetiske tall, men bygger på en kinesisk studie som påpeker at 80 prosent av corona-tilfellene er milde, mens resten er harde eller til og med kritiske.

Ikke alle blir syke samtidig. Men med en epidemi som rammer 15 prosent av befolkningen, og hvor 15 prosent av dem igjen vil trenge innleggelse på sykehus, er vi nede på 135.000. Vi har 12.000 sengeplasser på danske sykehus. I Norge er tallet rundt 11.000 (tall fra 2015). Der er det også andre som er syke. Ifølge Filter Nyheter har Norge færre enn 1400 sengeplasser for corona-syke.

Og corona smitter som influensa. Helsepersonellet vil bli hardt rammet. Joda, de er folk i sin beste alder, og for de fleste vil sykdomsutviklingen være helt udramatisk. Men de kan ikke gå på jobb. Som de fleste andre må de ligge under dynen hjemme mens kampen mot corona utkjempes.

Derfor tar vi i bruk drakoniske virkemidler. Ingen håndtrykk. Ingen store forsamlinger av folk. Inntil vi får videre råd. Inntil videre.

I Italia stengte de universitetene. I Italia stengte de skolene. I Italia har de stengt byer. I Italia patruljerer politiet. De sørger for at folk er innendørs. I Italia flykter de som kan, fra nord til syd. Bort fra de stengte byene. Bort fra sykdommen.

Men de tar sykdommen med seg.

Her hjemme er håpet – og planen – som andre steder i verden. Sørg for å forsinke sykdommens fremmarsj. Vask hendene. Ingen konferanser. Folk reiser ikke med fly. Nå tar de tog. Mon tro om det hjelper?

Vi kan trekke oss tilbake og utmatte fienden. Vi tror ikke på seieren, men hvis retretten er planlagt nøye, kan institusjonene våre takle det.

Våre institusjoner. Her er den egentlige faren. For de aller fleste vil corona være en litt voldsom omgang med snørr. For noen vil den bli en tragedie når folk vi kjenner blir rammet og faller fra. Men vi klarer det utvilsomt – dersom vi med «vi» mener «oss som biologiske systemer».

Men hva med systemene mellom de biologiske systemene? Det er her sykdommen slår ned. Det er økonomien som tvinges i kne. Det er politiske systemer som mister tillit. I 2011, da prisen på brød gikk opp, falt regimer for ende i Midtøsten. Det vi snakker om nå, er langt verre. Det er snakk om en geopolitisk krise.

Den eneste trøsten for fattige land vil være at de har en ung og motstandsdyktig befolkning. Den eneste trøsten for de rike landene er at de har midler til rådighet til å håndtere et større press. Land med middels inntekt i Øst-Europa, med aldrende befolkning, svake økonomier og institusjoner, som allerede vaklet da utfordringen var gunstige økonomiske vilkår, lav arbeidsløshet, fred og fremgang – kan de klare presset?

Og hvordan blir resultatet om de ikke kan det?

Vil sykdommen drive menneskemasser bort fra egne hjem? Og hvordan vil rike land, som igjen vil bli en trygg havn, håndtere presset mot grensene hvis grensene blir sprengt? Livet kan leve uforstyrret bak vollene. Men vollene holder ikke. Sykdommen er allerede innenfor, og ofrene for den står utenfor og vil også gjerne inn.

Og hva med kilden til velstanden vår? Sykdommen har gjort globaliseringen synlig i en forvrengt form. Verdensøkonomiens hyper-kompleksitet, arbeidsdelingen, de usynlige trådene av varer og kommunikasjon som knytter land og kontinenter sammen, er blitt synlige. Men nå fremstår de som brukte sprøytespisser som perforerer landegrenser og sprøyter sot inn i årene våre og redsel inn i våre sinn.

Globaliseringens pionerer er blitt til smittebærere. Eller vil bli oppfattet sånn hvis søylene bryter sammen og firmamentet bryter sammen.

Vil vi igjen kunne drikke av velstandens kilde, når vi frykter hva som gjemmer seg i vannet?

Vi kjenner ikke svaret.

Vi må ruste oss med tålmodighet – og med tillit til institusjonene våre. Det er faktisk ikke noe annet valg. På den måten blir epidemien en test av vår helt avgjørende samfunnsmessige tro: troen på hverandre og på øvrigheten, som springer ut av oss selv.

Og alt mens apokalypsens første rytter baner seg vei gjennom våre rekker.

Men det kan vi. For det skal vi.