For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Et fryktelig usympatisk dårlig bilde av Norge
Fem timer på Oslo Lufthavn – velkommen hjem!
Publisert
Sist oppdatert
Jeg ankommer Oslo Lufthavn fra Frankrike 30. mai 2021, etter å ha vært på arbeidsreise. Teatrene i Frankrike åpnet igjen for publikum 19. mai, og jeg har vært i Paris for å spille ni forestillinger på Theatre Le Monfort. En lenge etterlengtet periode, etter mange måneder hvor jobben min som musiker og kunstner har vært begrenset til et minimum.
Da jeg reiste var en arbeidsreise fortsatt betegnet som «nødvendig» – og jeg hadde planlagt karantene ved hjemkomst i min mors hytte på fjellet.
Så endret regelverket seg enda en gang.
Det betyr ikke lenger noe at jeg har vært på en nødvendig arbeidsreise, at jeg har et egnet oppholdssted for karantene, at jeg er en lovlydig og pliktoppfyllende borger som forsøker så godt jeg kan å fortsette å gjøre jobben min, tjene til livets opphold, til tross for vanskelighetene covid-pandemien har bragt med seg.
Nå må jeg på karantenehotell uansett hva.
Innen ankomst til Norge har jeg for så vidt forsonet meg med tanken på å måtte være tre dager på hotell, jeg tenker at det skal jeg alltids overleve – men det var før jeg visste hvordan jeg skulle bli mottatt på Oslo Lufthavn.
Første kø:
Passkontroll.
Greit nok, det må man jo gjennom.
Men gangene på Oslo Lufthavn er ikke konstruert for pandemi, avstand, og lange intervjuer med hvert eneste menneske som skal passere.
Vi står som sild i tønne, og vi står der lenge.
Det er et smittemekka.
Endelig fremme ved luka blir jeg fortalt at jeg må på hotell, og anvist til et lite avlukket område. Der må jeg vente en liten stund, til vi er ca. 10 personer samlet, før vi så blir fulgt gjennom gangene på flyplassen av to vektere fra Nokas, omtrent som en saueflokk med gjetere.
Jeg og kollegaen min snakker litt med vekteren som går bakerst, sier at vi synes dette er ganske hårreisende – og han er enig. Han sier det er kaotisk, at det skaper mye mer kø og folkeansamlinger enn det ellers ville ha gjort, og at reglene endrer seg hele tida.
Han kan også opplyse oss om at – nei, vi får ikke lov til å handle på taxfree.
Andre kø:
Vi står i et inngjerdet område og venter på å få gå gjennom en automatisk dør. Vi står der lenge. Sikkert en halv time. Ingen forteller oss hva vi venter på.
Når det endelig blir min tur til å gå gjennom døra viser det seg at det jeg har venta på er at en vekter i uniform og gul refleksvest skal følge meg for at jeg skal få hente bagasjen min. Det er ca. 15 meter å gå. Så følger hun meg til neste kø. Jeg føler meg som en forbryter.
Tredje kø:
Nok en gang i et lite, avgrenset område med omtrent ti andre mennesker.
Det er vektere omkring oss på alle kanter, men det er ingen som forteller oss at vi skal holde avstand til hverandre. Jeg synes det er ubehagelig at vi står så tett, men det er ikke smittevern man er opptatt av her, det er tydelig.
I denne køen blir vi tildelt et papir som vi skal fylle ut for covid-testen vi skal ta ved neste stasjon.
Vi slippes ut av inngjerdingen to og to, og følges igjen av en vakt de få meterne vi må gå for å komme til den lengste og trangeste køen av dem alle: testkøen.
Fjerde kø:
Det har gått 2 timer siden flyet mitt landa.
Jeg står bakerst i en uendelig kø, på et altfor trangt område, tett i tett med alle andre reisende som også behandles som kriminelle. Bak meg er det ei jente med et handikap, tydelig sliten av å allerede ha stått i to timer, men det er ingen som kommer for å si at hun kan få slippe forbi køen. Her behandles alle likt. Vi er ikke lenger individer, vi er en flokk.
Denne køen går knapt framover. Teststasjonen består av kun to (!) personer, og i køen, som blir stadig lengre, er vi minst hundre. Det tar en time før det er min tur til å bli testet.
Det har gått tre timer siden flyet landet, det har ikke vært noen mulighet til å få tak i vann, mat eller å gå på do.
Femte kø/venteområde:
Mens vi venter på å få svar på testen, noe som visstnok skal ta en halvtime, ser jeg meg omkring etter et toalett. Vi er inngjerdet, og det er ingen utgang.
Jeg spør en ung kvinne i smittevernantrekk om jeg kan få gå på toalettet. Hun ser på meg med et kritisk blikk og spør om jeg virkelig må. Jeg sier at jeg har stått i kø i 3 timer og før det vært 2,5 timer på fly, så ja, jeg må virkelig.
Hun roper til en vekter: «Kan hun her få lov til å gå på do?»
«Jada», svarer han jovialt.
Så følger han meg til toalettet. Som om sannsynligheten for at jeg vil ta beina på nakken og flykte, uten bagasjen min eller noe som helst, er veldig stor. Når jeg kommer tilbake, har jeg blitt tildelt en flaske vann.
Sjette kø/venteområde:
Omsider får jeg svar på testen, den er negativ. Jeg slippes gjennom til neste område, hvor det står klappstoler stilt opp på en rekke. Jeg får beskjed av en brysk vakt om å sette meg.
Så kommer en annen vakt og teller oss. Han sier vi skal få bli med til bussen. Ti personer i gruppe. Noen begynner å reise seg, men da blir han streng: «Hei, hei, hei, vent litt, bare ta det helt rolig, jeg må først få oversikt over situasjonen her.»
Situasjonen? Hvilken situasjon er det?
Han får med seg tre kollegaer for å følge oss til bussen.
Fire store sterke menn i uniformer med walkietalkies følger altså en gruppe på ti helt vanlige reisende mennesker, som alle har hatt en grunn til å reise ut, og en ekstremt god grunn til å slippe inn igjen i dette gjestfrie landet.
Bussen:
Bussen er liten.
Alt for liten til at 20 mennesker med bagasje kan holde minst en meters avstand til hverandre.
Nok en gang blir det tydelig at dette med å sende oss på karantenehotell, det har ingenting med smittevern å gjøre – det er en straff for at vi har reist til utlandet. Helt uavhengig av hvilke grunner man har hatt for å reise.
Utafor bussen står flere vektere og passer på, i tillegg til bussjåføren.
Vi får ingen informasjon. Det kommer flere og flere mennesker som skal på bussen.
Det har gått 4,5 timer siden vi landa. Jeg har ikke spist siden jeg var på Charles de Gaulle, og det er nå over åtte timer siden. Jeg lurer på om vi kommer til å ha mulighet til å få tak i noe å spise når vi kommer fram.
Når bussjåføren til slutt kommer inn i bussen, etter at en vekter har vært inne og telt oss flere ganger, gir han streng beskjed om at alle må sette seg, fordi vi skal kjøre på motorveien.
Han gir ingen informasjon om hvor vi skal. Jeg og kollegaene mine spør gjentatte ganger, og får til slutt vite at vi skal til et hotell på Lillestrøm, ca. en halvtimes kjøretur herfra.
Litt før klokka 22 er jeg inne på rommet jeg har fått tildelt. Jeg landa på Oslo Lufthavn litt før klokka 17.
Det har tatt fem timer å komme hit.
Fem timer i kø, fem timer tett i tett med andre reisende.
Fem timer hvor jeg har blitt behandla som en kriminell, som en som har gjort noe ulovlig, en som ikke er velkommen tilbake i Norge.
Fem timer med frustrasjon over ironien i situasjonen: Hvis det å holde avstand er det viktigste virkemidlet for å unngå spredning av covid-19, er det jeg nettopp har vært med på det absolutt motsatte av smittevern.
Da tenker jeg at togturen til hytta på fjellet, med munnbind, avstand og rene hender hadde vært uendelig mye mer forsvarlig. Både for meg selv, og for alle andre.
***
De siste månedene har jeg bodd mye av tida i København. Dette er fordi kjæresten min er dansk, og til tross for at han har fast jobb i Norge, og at vi leier en leilighet i Oslo, har han ikke fått lov til å komme inn i landet.
Jeg, derimot, har kunnet reise til Frankrike for å jobbe med teaterkompaniet jeg er en del av, flere ganger i løpet av vinteren. Ved tilbakekomst til Danmark har jeg måttet vise en «kjæresteerklæring» som bekreftelse på at jeg har rett til å komme inni landet. På Kastrup har jeg alltid blitt møtt av vennlige passkontrollører som ønsker meg velkommen til Danmark.
Vekterne i testkøen på Københavns lufthavn har som oppgave å passe på at vi holder to meters avstand til hverandre og at vi har munnbindene ordentlig på. De er vennlige, og man føler seg ivaretatt heller enn overvåket.
Jeg har vært i karantene også i Danmark, hver gang jeg har kommet tilbake.
Den har jeg tilbragt hjemme i leiligheta der vi bor, og etter fire dager har jeg kunnet ta en PCR-test for å bryte karantenen. Det er på alle måter overskuelig, og det har fungert veldig godt.
Sett utenfra gir de norske innreisereglene ingen mening.
De er derimot med på å skape økt fremmedfrykt, redusert mangfold, og ikke minst – for å sitere et dansk familiemedlem: «et frygtelig usympatisk dårlig billede af Norge.»
