Lojalitet over sannhet i offentlig debatt

At teorien om at covid også kan ha kommet fra et kinesisk laboratorium nå blir mer og mer akseptert, har avslørt en feil i vår offentlige samtale. En feil som berører grunnplankene tillit og sannhetssøken.

I en samtale mellom den anerkjente samfunnsviteren Yascha Mounk i tenktetanken Persuasion og professor ved Duke University Timur Kuran diskuteres denne feilen ved hjelp av kontemporære eksempler. Jeg gjengir Mounks beskrivelse grundig, ettersom han på en elegant måte beskriver en dynamikk som har irritert meg lenge.

Han sier følgende:

«Det ser ut til å være helt greit for journalister (og politikere) å ta feil hele tiden om de ti viktigste spørsmålene de siste fem årene, så lenge de tar feil på samme måte og samtidig som alle kollegene sine. For det betyr at de aldri blir pekt ut. ‘Vi tok feil i alt, men det gjorde alle andre også.’ Og det undergraver derfor ikke deres omdømme.

Jeg har også blitt slått av hvor begrenset belønningene er for de menneskene som faktisk har hatt rett. Selv de som tidlig stilte spørsmål ved opprinnelsen til covid, de som tidlig stilte spørsmål om Joe Bidens mentale kapasitet, de som tidlig stilte spørsmål ved mange andre ting som hovedstrømsmediene virkelig har endret sitt syn på ... du vet, hvis du er for tidlig ute, blir du merket som en skrulling. En upålitelig person eller noen med en ideologisk agenda.

Og selv når alle andre til slutt er enige med deg, har du fortsatt plassert deg utenfor det gode selskap på en slik måte at du ikke blir fullt rehabilitert. Når vi snakker om å holde seg innenfor hovedstrømmen, tror jeg en av de merkeligste egenskapene ved journalistikk om dagen er at du blir straffet i stedet for belønnet, selv om alle andre til slutt er enige med deg om den saken som opprinnelig førte til at du ble dyttet ut av det sosiale miljøet.»

Mounk og Kuran snakker om USA, og bruker derfor lableak-teorien og Joe Bidens mentale tilstand som eksempler. Som naturlig er. Til og med kjente eksperter i relevante fag ble kastet ut av Facebook for å fremme lableak-teorien. Og det demokratiske partiet samt deres mediale støttespillere holdt nærmest velgerskaren for narr når det gjaldt Bidens helse.

Akkurat det straffet seg fort etter den såkalte Hindenburg-debatten mellom Trump og Biden, hvor hans problemer ikke lenger lot seg skjule.

De er enige om at jo mer polarisert samfunnet er, jo sannere er dette. Og at det gjelder på begge sider. Slik sett er deres beskrivelse mer anpasset USA enn Norge. Vi kan også finne den samme dynamikken her. Men her i Norge vil det heller være det sentristiske media mot de på utsiden i alle retninger.

Det er selvfølgelig forskjell på hvordan ting gjøres. Man kan ha støttet lableak-teorien ene og alene fordi man stoler blindt på vaneløgneren Trump eller har en veldig konspiratorisk idé om hvordan Verdens helseorganisasjon fungerer. Eller man kan ha gjort det på en grundig og søkende måte, slik avisen Minerva var så tidlig ute med å gjøre i Norge.

Det er forskjell på hvordan de to fremgangsmåtene bør behandles. Det tror jeg også det til en viss grad er. Men det er heller ingen tvil om at selv en grundig fundert peking i retning lableak-teorien ble sauset sammen med Trumps bråkjekke og gjettende uttalelser.

Her i Norge er innvandringen til Sverige det perfekte eksemplet. Selv om man ikke har fulgt det temaet nøye, burde man ha sett for mange år siden at det hele var i ferd med å gå helt til grunne. Men sa man det som var åpenbart sant i 2010, så er man fremdeles en mistenkelig person i 2024.

Selv om alle nå har sett det samme.

Og det er folk som tok katastrofalt feil i mange år som sørger for at det er sånn! Som fremdeles krever retten til å avgjøre rett og galt, gjerne på mer moralsk enn empirisk grunnlag. Sånt går til slutt på tilliten løs.

Men noen gjør dette på en god måte. Abid Raja er etter min mening en slik person. I form av sin nye bok – som jeg diskuterte med ham for noen dager siden – tar han et ærlig oppgjør med problemene innvandring har ført med seg. Uten å dømme sine tidligere meningsmotstandere. Og med åpne kommentarer om at viktige samfunnsmessige utviklingstrekk – som lenge har vært godt synlige – har gått under hans radar.

Allikevel er dette en dynamikk som er godt synlig for enhver som har våget seg ut i hete farvann i samfunnsdebatten. Og slik kommer det antageligvis til å fortsette å være.

Det neste temaet kan være en test. Jeg tror det kommer til å være spørsmålet om behandling av kjønnsinkongruens. Der har ytringsrommet vært utilgivelig trangt, radikale aktivistmiljøer har satt dagsorden, og helt åpenbare feil har florert. Disse feilene har fått et kringvern av stort sett alt som er av medier og politikere.

Men nå har helsemyndigheter i Europa – inkludert i Norge – endelig satt bremsen på den typen behandling som har blitt brukt de siste årene. For øyeblikket er dette fremdeles noe kontroversielt. Men om et år eller to kommer alle til å være enige om at helsemyndighetene har gjort det riktige.

Men jeg har ingen tvil om at de av oss som har påpekt disse feilene «for tidlig» ved å lese oppdatert og relevant forskning, allikevel kommer til å bli sett som upålitelige rabulister med en politisk agenda. Selv om den agendaen aldri har vært der. Og at folk som har tatt feil, fremdeles kommer til å trives oppe på sin selvtilfredse hest.

Den som lever, får se.

Så hva kommer dette av? Mounk og Kuran mener svaret er at lojalitet trumfer empiri. Mounk påpeker at det ikke betyr så mye om du har hatt rett eller ikke. Det som betyr noe er at ved å påpeke at noe «din side» mener er riktig, faktisk er galt, så har du signalisert manglende trofasthet. Overfor din gruppe, overfor det godkjente narrativet, overfor «sannhet».

Man glemmer altså ikke aktivt at man selv har hatt feil. Man husker bare veldig godt når noen påpekte at man hadde feil. Og det tilgis ikke, selv om det var riktig. Men igjen: her i Norge vil man heller si at man ikke får tilbakekomst i midten, heller enn til venstre eller høyre.