Danskene er klare for deltagelse i EUs forsvarssamarbeid. Det har betydning også for Norge.

Folkeavstemningen 1. juni i Danmark vil med klart flertall si ja til å delta i EUs samarbeid om forsvar. Det sier litt om dynamikken Russlands angrep på Ukraina har utløst. De fire forbeholdene har ellers vært en hjørnesten i et nasjonalt kompromiss om dansk EU-medlemskap. Danskenes medlemskap har til nå vært mer preget av rasjonalitet – dvs. eksportmarkedet – enn følelser for et europeisk fellesskap. Derfor er utviklingen også interessant for oss.

I skyggen av Sveriges og Finlands nyorientering, med samtidige og koordinerte søknader om NATO-medlemskap, har det også vært et markant stemningsskifte i Danmark. Og selvsagt er NATO-utvidelsen av større betydning. Likevel. Danmark har med sine forbehold hatt en «krympet» utgave av EU-medlemskap siden 1992. Det begynte med at velgerne sa nei til Maastricht-traktaten med 50,7 prosent mot 48,3 prosent. Da dette også ville hindre de andre landene i å iverksette Maastrichtavtalen, fant man frem til et kompromiss der danskene fikk stå utenfor forsvarssamarbeidet samt WEU (Vestunionen hvor Norge er med), fikk stå utenfor Eurosamarbeidet, fikk stå utenfor politi- og asylpolitikken på EU-nivå, også kalt rettsforbeholdet. Og endelig et forbehold om utvikling av et unionsborgerskap, dersom det skulle erstatte det nasjonale.

Den rendyrkede Nei-til-EU-siden som ønsker å melde Danmark ut av EU, er forsvinnende liten i landet etter 50 års medlemskap. Og Brexit har ikke gjort denne lysten større. Av de større åtte partiene i Folketinget, målbæres EU-motstanden av Enhedslisten (tilsvarer Rødt), Nye Borgerlige (innvandringsskeptisk parti) og Dansk Folkeparti (Minner mest om Fremskrittspartiet). Utover disse partiene har det vært ganske mange velgere i de andre partiene som nok har akseptert å være med i EU, men ikke ønsket utvidelser. De nye impulsene fra grønne strømninger har vært utpreget positive til EU. Ikke bare på grunn av EUs sterke engasjement på området, men også fordi man innser at globale problemer må løses gjennom bredt internasjonalt og koordinert, forpliktende samarbeid.

Stemningsskiftet har ført til at EU-debatten nå skjer innad i de gamle nei-partiene av medlemmer som ønsker å endre EU-politikken fra utmeldelse til aktivt arbeid innen EU. Et slikt forslag var nær ved å få flertall på Enhedslistens landsmøte i mai.

Normalt ville det være en stor oppoverbakke å få gjort noe med noen av forbeholdene. Det er ikke noe aktuelt problem som må finne sin løsning hverken i Danmark eller i forholdet til samarbeidet til EU akkurat nå. Da vil nei-siden (dvs. de som vil opprettholde forsvarsforbeholdet) på autopilot kunne si at status quo er mer enn godt nok. Og de tre nei-partiene har da også hatt kampanjer som har minnet om at danskene har sagt «nei til mer EU» i folkeavstemninger som konkret gikk på å oppheve forbeholdene.

Det ble nei til euro i år 2000 (53,2 prosent), og rettsforbeholdet ble opprettholdt i 2015 (53,1 prosent). Med folkeavstemningen 1. juni avholder danskene den niende folkeavstemningen om EU, regnet fra beslutningen om å bli med i EF i 1972. Fire avstemninger har endt med nei til mer forpliktende samarbeid, og et flertall i Folketinget har også her anbefalt det velgerne har sagt nei til.

Hva er så nytt denne gangen?

Det åpenbare svaret er Russlands pågående angrepskrig i Europas midte. Dansk Folkepartis kontroversielle leder Morten Messerschmidt har forsøkt seg med å vende sikkerhetssituasjonen til å bli et argument for å stå utenfor EUs forsvarssamarbeid, nemlig at det skulle komme i konkurranse med NATO. Han viser også til FN som en viktig samarbeidspartner. Dansk Folkeparti var en overgang (på meningsmålingene) Danmarks største parti, men Messerschmidts arbeidsstil for å bli partileder har etterlatt partiet splittet og redusert til en marginal størrelse. Dessuten står han tiltalt for å ha svindlet EU-midler til utenforliggende formål, en sak som ennå verserer i rettssystemet. Nei-partiene er dermed marginalisert denne gangen, og heller ikke samlet om sitt standpunkt.

De fem ja-partiene (til å avskaffe forbeholdet) er Sosialistisk Folkeparti, Socialdemokratiet, Venstre, Radikale Venstre og Det Konservative Folkeparti. De har ført en samordnet kampanje, og deres partiledere har opptrådt sammen. Man skal ikke la seg forlede til å tro at det bare er å summere disse partienes oppslutning (over 65 prosent) for å forutsi valgresultatet. Særlig ikke når velgerne er vant til å opptre uavhengig av sine partier i disse sakene om forbehold, der status quo ofte vil være den lette utvei for tvilere.

Men denne gangen merkes også holdningsendringen ute i landet der kampanjen føres. Det sikkerhetspolitiske nybruddet i Norden har nettopp med dette å gjøre. NATO vil i enda større grad være EU-landenes forsvarsallianse. EUs forsvarspolitikk vil gå gjennom NATO på det strategiske plan, samtidig som de europeiske land har et arbeid å gjøre i Europa for å samordne materiellinnkjøp, konsentrere seg om å utvikle felles standarder og rydde opp i et utall forskjellige våpensystemer som har gitt et dyrere fellesforsvar enn nødvendig. Det er blant annet derfor Norge har søkt å knytte seg til PESCO og Det europeiske forsvarsfond EDF, blant andre fora for samarbeid. Samtidig minner Ukraina-krigen om at alternativet til militære svar, er sivile mottiltak i form av sanksjoner. For at sanksjoner skal vinne frem for å presse noen til å avstå fra uønsket atferd, må de være brede og målrettede. Da blir det en sammenheng mellom de europeiske NATO-lands fremtidige oppgave om å ta større ansvar for europeisk sikkerhet og de sivile virkemidlene i form av sanksjoner som bare EU-kan utvikle enhetlig.

I disse dager – der Sikkerhetsrådets medlemmer Kina og Russland blokkerte en uttalelse om Nord-Korea – er Messerschmidts henvisning til FN ikke egnet til å overbevise noen, ikke engang hans egne velgere som ellers får høre hvor mangelfullt FN er.

Hvordan går det så på onsdag den 1. juni ?

Jeg står ved at det blir et solid flertall for avskaffelse av det danske forbehold, tross all historikk. Hvis jeg skulle prøve å utdype ytterligere, vil jeg anta at den lite iherdige nei-kampanjen – som etter min mening har vært selvmotsigende – kan være et signal til tvilere om at de ikke faller ned på nei-siden, men at vi ser en lavere valgdeltagelse. Vanligvis har den vært svært høy, som regel på 80 prosent fremmøte. Inntil for to uker siden var det ikke absolutt flertall (bare 48 prosent) for ja i meningsmålingene, men det var et klart forsprang på nei-siden. Antall tvilere var imidlertid høyt, og tidligere har de kommet ut på valgdagen med 2/3-flertall «mot mer EU». Det er her de som stemmer av følelser kommer til sin rett, vanligvis. Denne gangen er det annerledes. Det følelsesmessige etos – hjertet har vært med ja-siden. Ikke bare nyttekalkylene. Kanskje vi ser 60-tallet på ja-siden for første gang siden 1972?

For denne gangen er det tvilerne som må fortelles og overbevises om hvorfor tiden ikke akkurat nå er inne til maksimalt, organisert og forpliktende samhold med våre venner og likesinnede. I Norden. I NATO. I Europa. I EU.

Det spørsmålet bør vi snart også stille oss selv.