Et øyeblikk trodde jeg noen hadde laget en falsk Twitter-profil under «Jan Egeland»

Det er mange som beklager seg over det harde debattklimaet vi har fått. Internett tilbyr nær sagt ubegrensede muligheter til å fremkomme med synspunkter til offentligheten. Gruppeinndelingen på Facebook kan samtidig skape glassklokker av innforståtthet og gjensidig opphisselse i en snever krets. Tonen virker ofte fremmedgjørende på mennesker som besøker en side for å orientere seg om en sak eller få andres synspunkter på et tema. Samtidig påvirkes tonen i det som sies av den lave terskelen for å publisere til alle døgnets tider. Ingen er alltid den beste utgaven av seg selv.

Og så må vi vel ta med på kjøpet at det alltid vil være noen som ikke har noe ønske om å leve opp til en minstestandard for sivilisert oppførsel eller etterrettelighet. Det har lenge vært påpekt at kommentarfeltene syder og koker, med en komponent av handlingsrettet forakt. Grensen burde gå lenge før de nylig omtalte overtrampene mot en lokalpolitiker i Oslo. Selvfølgelig: ikke alt var bedre før. Det fantes de som i den virkelige verden – f.eks. under flere valgkamper stilte seg utenfor et partis valgbod på Karl Johan hver eneste dag på vei hjem fra arbeid, og skrek sammenhengende i 10 minutter for å overdøve talerne. Disse personlighetstypene kan nå la sine frustrasjoner flomme over tastaturet. Og de kan fortsatt mobiliseres til fysiske folkemøter à la Trump, karakterisert av Hillary Clinton som «The deplorables» – som på norsk ligger et sted mellom skammelig, ynkelig og elendig.

Den såkalte eliten må passe seg, så stemplingsteknikken ikke blir en unnskyldning for ikke å høre på skarp og reell samfunnskritikk. Men valget av hatske ord og uttrykk blokkerer for en fornuftig samtale, som jo er ytringsfrihetens kjerneverdi. Kontakt over meningsforskjeller, ikke primært for å skjelle ut de man er uenige med.

«The deplorables» blir i tillegg forklart med at de er:

1) Langt fra innflytelse, kontrolltap over egen situasjon.

2) Underprivilegerte i en grad som bygger opp en frustrasjon som må få utløp.

3) Mangler kunnskaper som gjør dem til ofre for manipulasjon og konspirasjonsteorier fabrikkert av politiske krefter som vil splitte samfunnet.

4) Henfaller til ekstreme synspunkter på en komplisert verden, der faktabasert argumentasjon om historisk kontekst og årsakssammenhenger ikke har noen plass for meningsdannelsen.

Noen samfunnsforskere som har interessert seg for hvordan «de elendige» ser seg selv, kan fortelle at de ikke ser seg som destruktive eller onde, men i stor grad som moralsk indignert over tingenes tilstand. Ofte skuffelse over brutte løfter. Og vanskelige forhold som de føler får liten oppmerksomhet, med mindre de roper høyt. De som mener seg ute i en høyere moralsk tjeneste, ser ut til langt på vei å rettferdiggjøre ganske brutal adferd. Det begynner med ord.

Desto mer oppsiktsvekkende er det at en så sentral person i norsk offentlighet som Jan Egeland poster en uttalelse på Twitter som enten må bygge på en sjelden historieløshet eller som er en aktiv feilfremstilling av vår nære, felles skandinaviske historie fra krigsårene. Parallellen som trekkes er ganske «frisk». Indignasjon over en mulig avtalebasert ordning mellom Danmark og Rwanda, om der å kunne behandle asylsøknader fra personer som ønsker å flytte til Danmark og som kan få søknaden avslått hvis man ikke er flyktning, har fått Egeland til å trekke en parallell som bryter alle saklighetsnormer.

Her minnes bare om fakta: De som ble hjulpet til å flykte til Sverige under krigen var hovedsakelig danske statsborgere med jødisk bakgrunn. Alternativet var gasskamre. Knapt noe land klarte å ta vare på så stor del av sine utsatte jødiske medborgere som Danmark. Ankomstlandet Sverige og vanlige borgere i avreiselandet Danmark gjorde sammen en humanitær bragd av historiske dimensjoner. Forutsetningen var et enestående sivilt mot blant hele kjeden av alminnelige dansker i nabolag, i organisasjoner, i offentlig administrasjon til båteiere, alle med stor fare for egen sikkerhet trosset okkupasjonsmakten.

(At det danske sivile samfunnet også under hele krigen organiserte matvarehjelp til Norge gjennom en landsomfattende pengeinnsamling som hadde stor oppslutning fra private borgere, understreker denne solidariteten).

Det er denne innsatsen Egeland jevnfører med mennesker som av økonomiske årsaker vil flytte fra skakkjørte stater i Afrika til land i Europa etter at myndighetene har fastslått at de ikke fyller kriteriene for opphold som flyktninger. Egeland må gjerne mene at alle i Afrika har rett til innreise hvor de vil, men å henfalle til en demagogisk omskrivning av historien for å sverte et naboland er bare pinlig. Det er så man tror noen må ha opprettet en falsk profil i Egelands navn. Mens «The deplorables» er unnskyldt forklart ut fra de fire nevnte punktene ovenfor, utgjør Egeland motsetningen til de som ikke forventes å argumentere. Han burde vite bedre. De har likevel felles en moralsk patos, som også bringer Egeland over grensen for vanlig oppførsel. Vi spør igjen – står vi overfor en falsk profil eller en forfeilet profet?