Dette kan vi lære av INPs forløper

«Når man sier at man har ringt hjem til meg hele formiddagen, hvorfor sender man så ikke en bil? Det tar tolv minutter å få tak i meg», sier Erhard Jakobsen forarget til presseoppbudet på «Borgen».

Vi skriver 8. november 1973, og Jakobsen er mannen alle i Danmark snakker om denne dagen.

Jakobsen har ikke møtt opp til en avstemning i Folketinget. Dermed må statsministeren, sosialdemokraten Anker Jørgensen, konstatere at regjeringen mangler flertall for sin politikk. Danmark forbereder seg på å holde folketingsvalg innen kort tid.

Jakobsen forteller at bilen var tom for bensin, og konen hadde tatt reservekannen. Få fester lit til den forklaringen, men det er heller ikke det vesentlige.

To dager før meldte Jakobsen seg ut av Socialdemokratiet og stiftet et nytt parti, Centrum-Demokraterne (CD). Én måned senere dundrer partiet inn i Folketinget. Valget ryster Danmarks partilandskap så kraftig at det blir kjent som «jordskredvalget».

Det gode liv er for alle

Forstadskommunen der Jakobsen også er ordfører i seksten år, er et slags sosialdemokratisk utstillingsvindu for sin tid, ikke minst innen kultur og idrett. Da kommunen startet sin egen rideskole, fordi hestesport ikke skulle være forbeholdt rikmannsunger, mente noen at kommunen gapte over for mye. «Det er bedre å lukte av hest enn av hasj», svarte Jakobsen.

Nå blir den etterkrigspolitikken som har skapt høy økonomisk vekst, bygget ut velferdsstaten, og løftet mange danske arbeiderklassemennesker inn i den brede middelklassen, utfordret. 1970-tallets materialismekritikk kommer fra venstresiden.

At den jevne danske familie kan ha enebolig og privatbil, er sosialdemokratiets triumf, og ikke noe å skjemmes over, mener Erhard Jakobsen, som selv vokste opp i fattigdom.

Han har også fått nok av sekstiåttere som protesterer i gatene mot EF, NATO og USA, og som misjonerer sine politiske meninger i skoleverket og rikskringkastingen.

Industri- og næringspartiet (INP) har, i det minste ikke foreløpig, ikke den samme kulturkampappellen som CD. Ellers det ikke vanskelig å se likheter i velgergrunnlag og saker. INP forsvarer ikke bare industriarbeidsplassene, men hele den livsstilen som er forbundet med dem.

Øvde innflytelse i over 20 år

CD ble en stemme for «høyresosialdemokrater» fremmedgjort av sitt gamle parti, men tiltrakk seg også velgere fra andre partier. Den folkelige og frittalende, nesten vulgære, men like fullt politisk kunnige Erhard Jakobsen sørget for det. I 1989 overlot han partiledervervet til sin datter, Mimi Jakobsen.

CD prøvde, til tross for å være et talerør for protest, å opptre som et smøremiddel i det politiske systemet. Da ligger det også i sakens natur at CD, om det var aldri så folkelig, ikke dyrket politisk amatørskap på samme måte som INP. Hvorvidt INPs representanter klarer å oppnå resultater som velgerne blir tilfreds med, er kanskje partiets svakeste punkt.

Den sterke maktkonsentrasjonen rundt partilederen – en slags «partieier» – er noenlunde lik. CD argumenterte for at partidemokratiet uansett var lite representativt. CDs folketingsgruppe skulle ikke stå til ansvar for partiet, men for folket alene, slik partiet så det.

Det var naturlig at CD tok en krapp sving til høyre for det partiet det var stiftet i opposisjon til. Over tid kom de til å nærme seg Socialdemokratiet igjen. I 1980- og 1990-årene satt CD ni år i regjering, først med de borgerlige, så med Socialdemokratiet.

Det viser, som så mange ganger før, at protestpartier som ikke er etablert på en enkeltsak, men som representerer en bestemt gruppe i samfunnet, er mer fleksible og motstandsdyktige mot indre splittelse.

Centrum-Demokraterne røk ut av Folketinget i 2001, etter å ha stilt seg på tvers av velgerne i innvandringsspørsmålet. De oppløste seg selv noen år senere.