Det finnes en tid etter Inger Støjberg. Den tid er bare ikke nå.

Da det ble kjent at det på danske asylmottak bodde ektepar hvor konene var mindreårige og ektemennene vesentlig eldre, krevde et nærmest samlet Folketing omgående handling. Utlendingsminister Inger Støjberg ville instruere forvaltningen om å skille asylpar hvor den ene parten var mindreårig. Instruksen skulle gjelde uten unntak og uten å ta hensyn til den enkelte sak.

Problemet var bare at instruksen ville være ulovlig. Embetsverket advarte Støjberg om at det ville være i strid med menneskerettighetskonvensjonen ikke å ta hensyn til den enkelte sak. I stedet måtte det gjøres individuelle vurderinger av asylparene. Men av sympati med barnebrudene iverksatte hun likevel instruksen og skilte 22 eller 23 par.

Med andre ord satt hun sine følelser over loven. Det reiste danmarkshistoriens sjette riksrettssak, hvor Støjberg ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel. Med fengselsdommen fulgte en avstemning i Folketinget om hvorvidt den tidligere utlendingsministeren var verdig til å sitte i nasjonalforsamlingen. Da flesteparten av politikerne stemte henne ut, reiste hun seg og forlot Folketingssalen, men uten å lukke døren bak seg.

Når lovgiver blir lovbryter

Det er nødvendig med en riksretts hammer når ministre begår lovbrudd i embetet. Det flere hundre år gamle maktfordelingsprinsippet separerer den dømmende myndighet fra den lovgivende forsamling nettopp for at folkevalgte skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Dommen mot den tidligere utlendingsministeren viser at systemet fungerer.

Etter riksrettsnederlaget mener Støjberg imidlertid at det er de danske verdier som har tapt. Uten en prinsipiell tilnærming til barnebrudene hentyder hun at Danmark gir rom for en udansk tradisjon som kommer med innvandringen.

Støjberg har rett i at barneekteskap er et onde. Men i samme henseende glemmer hun at lov og orden er en viktig dansk verdi. Barnebruder fra kulturer med tvangsgifte må kunne skilles fra sine ektemenn, men det må gjøres med loven i hånden. Ignorerer man rettsreglene for å la følelsene styre de politiske beslutningene, får man et følelsesanarki som undergraver rettsstaten.

Folkeklubb og martyrstatus

Men tross det politiske rabalderet, er det mulig at Støjberg vender tilbake til offentligheten. Siden hun står for en populær politikk og har en av Danmarks største følgerskarer, er spørsmålet snarere hvilken plattform hun vil bruke.

Ett alternativ er å gjøre comeback i Folketinget. Selv om hun ble kastet ut av nasjonalforsamlingen, kan danskene stemme henne inn igjen ved neste valg. Ønsker den tidligere Venstre-politikeren å fortsette i politikken, står dessuten det mer høyrelente Dansk Folkeparti klart til å ta henne imot som partileder.

En annen mulighet er å stå på egne ben. Allerede engasjerer Støjberg mer enn knapt noen andre i Danmark på Facebook. Men i tillegg leverer hun innhold til sitt eget betalingsmedium, hvor hun den siste tiden har kunnet styre fokuset rundt riksrettssaken. Om hun videreutvikler betalingsmediet, vil det kunne bli en folkeklubb av likesinnede, hvor hun kan styre narrativet av seg selv uten medienes innblanding.

Fremdeles er oppfatningene delte om Støjbergs fremtid. Det finnes dem som betrakter henne som en politisk martyr som skal gjenopplives, mens andre mener hun er politisk død. Det er riktig at Støjberg ikke er redd for å bli frosset ut, hvis det er hva som skal til for å stå opp for sine meninger. Martyrstatusen er likevel villedende, siden hun ikke er blitt dømt for sine meninger, men for sin fremgangsmåte. Like feil er det nok å tro at Støjberg, som aldri har hatt flere tilhengere, skulle være død i politikken. Alt tar en ende. Jeg er sikker på at det finnes en tid etter Inger Støjberg. Den tid er bare ikke nå.

Følg skribenten på Twitter: nimassali