Scenekunsten bør bli mer folkelig

På Studioscenen i Dansens Hus kommer en person inn i rommet. Vedkommende er kledd i rosa tøy, bluse lik som bukse. Ved siden av utøveren står det en sekk, et kakestykke på en asjett og en kaffekopp.

Det er ikke uten grunn at jeg bruker det kjønnsnøytrale uttrykket person, for på dette tidspunktet er det vanskelig å avgjøre kjønnet til utøveren. Personen har lange krøller og en damebluse, men også en tykk bart og brede skuldre. Jeg angrer på at jeg bare skummet gjennom listen med konsept, dans, kostyme, også videre. Men lysene er slått av for publikum, og skrudd på for danseren.

Mens danseren løfter koppen for å drikke av den, begynner en countrysang å spille alt for høyt. En svensk mann begynner å synge: