Hva er grafenes funksjon?

Ingenting er gunstigere enn å bli utsatt for konstruktiv kritikk – for det skal Yngve Høiseth ha takk. Men det betyr ikke at jeg umiddelbart vil anerkjenne denne kritikken som berettiget.

Høiseth har lest mitt essay om «tillitsparadokset». Og han retter kritikk mot undertegnedes datavisualisering, som Høiseth mener egner seg «bedre til villedning enn veiledning». Selv om Høiseth ikke tror at jeg faktisk forsøker å villede leseren – der er vi i det minste enige – mener han at likevel at grafene gjør nettopp det.

Stemmer det? For å besvare det spørsmålet, må vi først forstå hva som er grafenes funksjon i essayet.

Eksempel på en tends

Høiseth er tilsynelatende mest kritisk til grafen som sammenligner tillit i Hemne kommune og på Grünerløkka bydel. Grunnen til dette er at jeg har justert aksene, slik at forskjellene mellom lokal tillit i Hemne og på Grünerløkka blir tydeligere. Er dette villedende?

Jeg valgte å sammenstille Hemne og Gründerløkka nettopp fordi dette eksemplet fanger tendensen om at generell tillit er stabil og høy uavhengig av variasjonen i etnisk heterogenitet, mens lokal tillit ikke er det.

Dette er altså en tendens som Hemne og Grünerløkka særlig godt fanger, men ikke i seg selv «beviser» (for å gjøre det trenger man mer data). Det er ikke slik at alle relevante sammenstillinger ville fanget denne tendensen. Men jeg trekker altså frem Hemne og Grünerløkka fordi dette eksemplet – i kraft av å konkretisere og forenkle – gjør noe abstrakt håndfast for leseren.

Denne fortolkningskonteksten er åpenbar og vesentilig: Hele poenget med å trekke frem Hemne og Grünerløkka er altså å få frem den store forskjellen i tillit som eksisterer mellom ulike steder i Norge.

Høiseths innvending er følgende: Leseren, slik dataene er fremstilt, overvurderer denne forskjellen. Men det er jeg ikke nødvendigvis enig i.

Jeg tror det er riktig at leseren overvurderer den prosentvise forskjellen mellom Hemne og Grünerløkka, men det er ikke nødvendigvis slik at leserens overvurderer den reelle forskjellen. Det vil si, det er ikke alltid den prosentvise forskjellen fanger – i leserens sinn – betydningen av denne prosentvise forskjellen.

Og da blir spørsmålet: Hvilken konseptualisering av problemet – den som vektlegger den prosentvise endringen i seg selv eller den som vektlegger betydningen av denne prosentvise forskjellen – er viktigst? Det er naturligvis avhengig av hvilke kontekst man befinner seg i. Men i dette essayet fremlegger jeg altså en bestemt fortolkning av alt fra anekdoter til statistisk data, som man kan være enig eller uenig i, der hensikten er å forstå forholdet mellom tillit og samfunnsendringer – og deretter forklare dette til lesere som ikke utelukkende er fagfolk. I den konteksten er det derfor det viktigste å få frem betydningen av den prosentvise endringen. Og den er altså stor.

Det betyr selvsagt ikke at grafene kan tillate seg å være direkte misvisende av den grunn. Så de som vil finne ut av de prosentvise endringene kan da også veldig enkelt gjøre det, som Høiseth selv har gjort. Men dersom aksene hadde gått fra 0-100, fremfor 30-70, slik at størrelsen på søylene skulle fange den presise prosentvise endringen, hadde grafen – i denne konteksten – altså mistet noe av sin funksjon.

Tydelighet og skjulte tidsdimensjoner

Hva så med den andre grafen, som viser tillit i Norge mot graden av etnisk heterogenitet?

Det er korrekt å anta at et punktdiagram er det naturlige valget for å fremstille denne type data – og det var også mitt utgangspunkt. Men jeg mener at tendensen som lå i grafen, og som essayet trekker frem, ble langt mindre tydelig med et rent punktdiagram. Dette får leseren vurdere selv:

Dessuten er det en slags tidsdimmensjon i denne grafen, til tross for at Høiseth antyder det motsatte, ettersom samfunnet har blitt mer etnisk heterogent over tid. Dette gjør det enda mer nærliggende å trekke linjer mellom punktene.

Når det er sagt – jeg tar noe av kritikken: Grafenes akser burde vært merket bedre, som Høiset antyder. De er merket indirekte, i tittel og bildetekst, for å gjøre budskapet i grafene lettere tilgjengelig – ved å gjøre grafene enklere – for dem som i utgangspunktet ikke forholder seg til grafer. Men resultatet ble kanskje det motsatte, at budskapet ble vanskeligere tilgjengelig.

Det er snakk om skjønn

Vurderinger om korrekt fremstilling av data – særlig for lesere som ikke utelukkende er fagfolk – koker ned til skjønn. Hva er grafens funksjon? Hvordan får man denne funksjonen best frem i den gitte konteksten?

Da kan man ikke komme med dogmatisk regler om at aksen alltid skal fange hele variablenes rekkevidde eller at linjer hovedsakelig brukes for rene tidsserier.

Les også:

Pluss

Tillitsparadokset

Det sies stadig at tilliten fortsatt er stabilt høy i Norge. Men stemmer det egentlig? Hva er tillit, og hvordan måler vi det? Og hva vil skje med tilliten her i landet i årene som kommer?

Andreas E. Masvie