Trumpokalypse nå!

Det kunne virke som en kulminasjon av den absurde retningen amerikansk politikk hadde tatt, da forretningsmannen Donald Trump sakte men sikkert kom ned rulletrappen i Trump Tower 16. juni 2015 for å annonsere at han ville stille som president etter å ha flørtet med ideen i årevis.

I Obama-æraen bygde Trump sitt politiske fundament på å være en av landets mest prominente «birthers» – gjengen som var fast bestemt på at presidenten ikke var født på amerikansk jord. Hans oppslutning steg raskt til topps blant republikanske velgere i primærvalget, og det som i starten ble oppfattet som en vits, manifesterte seg som en reell trussel. Han sa og gjorde mer eller mindre som han ville, enten det var å raljere over innvandrere fra Latin-Amerika, foreslå forbud mot muslimsk innreise til USA eller erklære Den amerikanske drømmen død. Taktikken fungerte godt i den republikanske nominasjonskampen, men kommentariatet og meningsmålingene spådde at Trump-toget ville spore av i kampen mot Hillary Clinton.

Trumps valgseier debatteres fremdeles. Han overrasket ikke bare en hel verden, men kanskje også seg selv. Hvordan kunne en New York-playboy med tre ekteskap, seks firmakonkurser, 12 anklager om seksuelle overgrep, over 3500 søksmål og utallige blundere på CV-en, velges til president i USA?