– Den største trusselen mot Putins presidentskap er at folk får vite sannheten om leilighetsbombene

Julen 2013 ble den amerikanske journalisten David Satter nektet visum til Russland. Satter har dekket landet i mange år, og er ekspert på russisk politikk og samfunn. Han er en høylytt kritiker av Vladimir Putin, og hevder presidenten står bak en rekke kriminelle handlinger mot sitt eget folk i et spill for å oppnå og beholde makten i Russland.

I desember var Satter på Oslo-besøk i forbindelse med Civita-arrangementet «From KGB-agent to President: The Rise of Vladimir Putin», der han deltok med PRIO-forsker Pavel Baev og tidligere Russland-korrespondent for NRK Morten Jentoft.

Minerva møter Satter for å snakke om hans syn på Putins vei til makten, og den politiske utviklingen i Russland.

Jeltsins arvtaker

Vladimir Putin ble utnevnt til statsminister i august 1999 av den aldrende presidenten Boris Jeltsin. For de fleste var Putin en nokså obskur person på den tiden. Han tiltrådte riktignok fra stilling som sjef for Russlands føderale sikkerhetstjeneste, FSB, men var lite kjent for den gjengse russer.

Da Jeltsins presidentperiode gikk mot slutten var det høyst uklart om «riktig» person skulle komme til å overta makten i landet ved neste valg. 1990-årene brakte med seg et kaos som mange russere i dag fortsatt husker med skrekk og gru. Demokrati blir likestilt med de turbulente 90-årene, og alt det negative tiåret innebar for Russland. Mens befolkningen ble fortalt at statens eierskap skulle tilfalle folket, tilrettela maktbasen rundt Jeltsin for salg av statlig eide selskaper på svært lyssky måter havnet i hendene på gruppen vi i dag kjenner som de russiske oligarkene. Landet opplevde inflasjon som sørget for at folks sparepenger mistet sin verdi, levestandard i Russland sank dramatisk, og blant menn sank forventet levealder helt ned til slutten av 50-årene.

Ifølge Satter var frykten hos landets ledere for å bli innhentet av sine handlinger stor. Dermed lette man etter en etterfølger som kunne konsolidere makten og garantere immunitet til Jeltsin. Her kom Putin inn.

– Putin var ikke kjent for mannen i gata, men han var sjefen for FSB, og dermed høyt rangert. Han hadde tette bånd til folkene rundt Jeltsin, og de visste at de kunne stole på denne mannen.

Leilighetsbombene

I perioden mellom 4. og 16. september 1999, kort tid etter at Putin ble statsminister, gikk fire bomber av og sprengte like mange boligblokker i Moskva, Bujnaksk og Volgodonsk. Eksplosjonene skjedde om natten, mens folk lå og sov. Over 300 mennesker ble drept, og over 1 000 såret. Myndighetene la skylden på tsjetsjenske terrorister, og en stor offensiv mot den krigsherjede republikken ble iverksatt.

Satter mener imidlertid at det slett ikke var tsjetsjenere som sto bak angrepene, men russiske myndigheter. Han har skrevet og snakket mye om temaet, og mener selv at det var utslagsgivende da han ble nektet visum til Russland i 2013.

– Det var ikke bare Putin som sto bak bombingene i 1999. Han var en av dem, begynner Satter når Minerva ber ham utdype hans påstand om at Putin og FSB er ansvarlige for terroren.

Satter mener hele kretsen rundt daværende president Boris Jeltsin, og muligens Jeltsin selv, sto bak. Putin var en av flere, ifølge ham.

– Dette var folkene som hadde grunn til å frykte for deres skjebne dersom de ikke kontrollerte etterfølgelsen. Derfor ville de ta kontroll over den. Og hvilken bedre måte å gjøre dette på enn å putte deres mann inn i presidentembetet? Og hvilken bedre måte å sette ham inn i embetet enn ved å starte en krig i Tsjetsjenia? Og hvilken bedre måte å starte en krig enn å svare på en provokasjon? Og hvilken bedre måte å provosere enn å sprenge boligblokker i arbeiderklassestrøk mens folk ligger og sover?

– Etter den første tsjetsjenske krigen (fra desember 1994 til august 1996, journ. anm.) ønsket ikke det russiske folk en ny invasjon eller en ny krig. Men da de var overbevist om at de hadde blitt angrepet av tsjetsjenere ble de selvsagt mobilisert bak en ny krig. Og dette er en klassisk teknikk: Overbevise folk om at de blir angrepet, slik at de vil støtte enhver krig, fortsetter Satter.

FSB-agenter pågrepet

Terrorbølgen høsten 1999 tok en uventet vending da beboere i en boligblokk i byen Rjazan, sørøst for Moskva, merket mystisk aktivitet i kjelleren på bygget, og tilkalte politiet, som fant en bombe.

Russiske medier, inkludert det statseide nyhetsbyrået ITAR-TASS, annonserte i to dager at Russland, ved hjelp av landets borgere, hadde avverget et nytt terrorangrep.

24. september ble tre personer pågrepet for å ha stått bak det planlagte angrepet. To menn og en kvinne. Til manges overraskelse var det imidlertid ikke tsjetsjenske opprørere, men agenter for FSB politiet hadde anholdt. Etter å ha vist identifikasjon ble de tre umiddelbart løslatt. Nikolaj Patrusjev, sjefen for FSB, annonserte på TV at sekkene med eksplosiver til den påståtte bomben i Rjazan kun inneholdt sukker, og at det som hadde skjedd i byen slett ikke var et terrorforsøk, men en øvelse. Han gratulerte byens befolkning for deres årvåkenhet.

Det er et narrativ Satter ikke aksepterer.

– Før FSB-agentene ble arrestert, testet politiet bomben og fant heksogen. Det samme høyeksplosive stoffet som ble brukt i de fire tidligere bombingene.

– Hva skjedde med disse funnene? Er det offentlig kjent?

– Ja, ja, ja. Det ble annonsert med det samme. Før agentene ble arrestert. Myndighetene hadde ingen problemer med å si at en terrorhandling var stanset, inntil de som forsøkte å utføre handlingen ble arrestert og viste seg ikke å være tsjetsjenske terrorister, men FSB-agenter. Da fikk pipen en annen lyd.

Satter peker blant annet også på at russiske lover for sivilforsvar krever at øvelser i bebodde områder inkluderer en plan som er bekreftet på forhånd med lokale myndigheter. I Rjazan var det ingen som visste om noen øvelse. Lokale myndigheter, inkludert FSB-kontoret i byen var overbevist om at det var snakk om et mislykket terrorangrep, sier han.

Sakene er aldri oppklart, og gjerningsmennene er ikke dømt. Satter forklarer at det har vært noen små dommer over folk som hadde mindre roller i bombingene, som å frakte materialer, men ingen har tatt hjernene bak handlingene.

Etterforsket og drept

– Er dette noe som i det hele tatt diskuteres i dagens Russland?

– Egentlig ikke, men det ligger under overflaten. Det er ikke en del av den offentlige samtalen. Men Radio Liberty nevner det på årsdagen. De har gjort en god jobb. Selv i Vesten snakkes ikke dette om. Jeg foreslo en artikkel om dette på 20-årsdagen i høst til flere mediebedrifter jeg tidligere har skrevet for, men de ønsket ikke å gjøre det.

Flere russere som etterforsket bombingene har siden blitt drept. Sergej Jusjenkov, en liberal politiker som gransket saken, ble skutt og drept utenfor boligen sin 17. april 2003. Gravejournalisten Jurij Sjtsjekotsjikhin i avisen Novaja Gazeta ble forgiftet i juli 2003. En av Russlands mest kjente og prominente journalister, Anna Politkovskaja, ble skutt og drept i boligblokken sin 7. oktober 2006.

Den tidligere FSB-agenten Aleksandr Litvinenko var medforfatter av boken «Blowing Up Russia», som la frem påstander om at FSB sto bak bombingene. Litvinenkos siste, smertefulle dager ble kringkastet for hele verden da han ble forgiftet med det radioaktive stoffet polonium-210 i 2006. På dødsleiet anklaget Litvinenko president Putin for å ha beordret drapet på ham.

Å beskylde en av verdens mektigste menn for terror mot egen befolkning innebærer tilsynelatende en risiko for liv og helse. Det er lett å trekke tråder til spionromaner og Hollywood når man leser om forgiftninger, attentater og massive konspirasjoner. Man kan spørre seg hvordan det er mulig at slike grufulle handlinger kan gjennomføres av mennesker hvis jobb er å holde folk trygge. I den grad det er mulig å tro på det.

«Tro på det utrolige»

I forordet til sin bok «The Less You Know, the Better You Sleep» skriver David Satter at det egentlig er veldig enkelt å forstå Russland når man bare har lært seg å gjøre noe veldig vanskelig: «å tro på det utrolige». Russland er et univers basert på et helt annet sett med regler, ifølge ham.

«Hvis en vestlig person tar for gitt at individet har iboende verdi og ikke bare er råmateriale for korrupte politiske lederes bedragerske planer, kan vedkommende kanskje ikke innse at dette synet ikke deles i stor grad i Russland. For å forstå virkeligheten i Russland er det nødvendig å akseptere at russiske ledere virkelig er i stand til å sprenge hundrevis av deres egne folk for å holde på makten.»

– Er bombingene noe russiske myndigheter i det minste hevder å etterforske videre, ettersom man aldri har tatt bakmennene?

– De gjør sitt beste for å glemme det, og håper andre glemmer det også. De minnes ikke engang årsdagene for bombingene, svarer Satter, før han fortsetter:

– Jeg mener bevisene for at myndighetene sto bak bombingene er overveldende. De er overveldende og uomtvistelige.

Fiendebilde

Første juledag 2013 fikk Satter beskjed om at myndighetene ikke ønsket hans nærvær i den russiske føderasjonen. Det var til syvende og sist hans mening rundt bombingene som var utslagsgivende, mener han.

Som persona non grata i Russland faller Satter inn i en stadig voksende gruppe lederskapet i Kreml presenterer som en trussel mot det russiske folk. Russere fôres informasjon fra regimetro medier om fascister i Ukraina, homofile menn på jakt etter småbarn å besudle, radikale feminister som vil ødelegge den «tradisjonelle» familiestrukturen og vestlige makter som ønsker å ydmyke og knuse Russland. Regimet bruker disse påståtte truslene for å gi Putin legitimitet, mener Satter.

– De søker å forene folket bak et korrupt lederskap ved å overbevise dem om at de er omringet av fiender. Det virker til et visst punkt, men det kan ikke fungere for alltid, fordi det er basert på en falsk versjon av hendelser.

Forbløffet av valget i 2016

I en tid hvor stadig flere unge russere får nyhetene sine fra internett fremfor TV og andre Kreml-vennlige kanaler. Dette er en av flere faktorer som vil føre til endringer i landet, mener Satter.

– Jeg tror det russiske samfunnet er i endring. Du ser en vekst blant middelklassen, og unge mennesker har ikke kjent til noen andre ledere enn Putin. De ser makten skifte hender i andre land, for eksempel Ukraina og i Vesten. I 2016 forventet alle at Hillary Clinton skulle vinne presidentvalget. Russerne var forbløffet av at folk kunne sitte oppe hele valgnatten og ikke vite hvem som skulle vinne.

Amerikanske etterretningstjenester er samstemte i sin konklusjon om at Russland blandet seg inn i 2016-valget. Målet var tilsynelatende ikke kun å hjelpe Trump til makten. Deler av strategien lå også i å delegitimere demokratiet, også for egen befolkning.

– Da kan de si at det er like korrupt i Vesten som her i Russland, forklarer Satter.

President Putin er kjent for å ta i bruk en sovjetisk retorisk teknikk, best kjent for sitt engelske navn «whataboutism» for å avfeie kritikk, også fra Vesten. I et intervju med det amerikanske nyhetsprogrammet «60 Minutes» i 2015 ble for eksempel Putin spurt om demokratisk dissens i Russland. Fremfor å svare på spørsmålet trakk presidenten frem de aktuelle opptøyene i Freguson i Missouri som oppstod etter at politiet skjøt og drepte 18 år gamle Michael Brown.

«Mener du at alt er perfekt i USA fra et demokratisk ståsted?» spurte Putin intervjueren, Charlie Rose. «Dersom alt var perfekt ville det ikke vært et problem i Ferguson. Maktmisbruk fra politiets side ville ikke forekommet. Men vår oppgave er å se alle disse problemene og handle deretter.»

Til tross for at Putin benytter seg av autoritære metoder for å holde på makten, mener mange at hans popularitet blant russere flest er sterk nok til å sikre at han ville vunnet frie valg i Russland. Det er vanskelig å vite sikkert hvor populær presidenten er i egen befolkning, sier Satter.

– Vi har ingen objektiv måte å måle det på. Det er mange som mener landet har hatt fremgang under Putins lederskap. Den oppfatningen er nok til at mange russere velger å støtte ham.

– Ingen å stole på

Putin har dominert russisk politikk i 20 år nå. Spørsmålet om hvor mye lenger han kan fortsette er vanskelig å svare på. I sommer demonstrerte tusenvis av russere i Moskva med krav om frie valg i hovedstaden. At slike protester kan kulminere med Putins avgang er det imidlertid få som har noe tro på. Så hva er egentlig den største trusselen mot Putins posisjon i Russland i dag?

– Den største trusselen er at folk finner ut sannheten bak ting som leilighetsbombene og de andre kriminelle handlingene Putin har begått, svarer Satter.

– Det ville hatt en viktig påvirkning på opinionen i Russland. I tillegg til den generelle utviklingen i landet. En voksende middelklasse som er sofistikert og har mulighet til å reise ut i verden og se seg om. Dette er viktige faktorer.

– Økonomien trenger en tilstrøm av ny teknologi. Den får ikke det nå som følge av sanksjoner. Det er en annen faktor. Og man kan ikke sitte ved makten for alltid. Det oppmuntrer til nepotisme, korrupsjon og lovløshet. Mange russere innser at deres fremtid på en måte er utelukket på grunn av herskernes holdninger, og det faktum at situasjonen ikke er flytende, hevder Satter.

Da Putin kom tilbake i presidentembetet etter fire år som statsminister i 2012, var grunnloven endret slik at presidenten kunne sitte i to perioder på seks år. I 2024 er Putins tolv år omme, og han må – i teorien – gi fra seg makten.

David Satter har liten tro på at presidenten vil gi makten videre til en arvtaker. Det ville ikke vært trygt, mener han.

– Jeg tviler på at han har mulighet til å stole på noen slik Jeltsin stolte på ham, eller som han stolte på Dmitrij Medvedev i 2008.

– Hvorfor ikke?

– Vel, jeg tror at han forstår at han har begått en rekke forbrytelser som kan brukes mot ham. Det er vel også tvilsomt at han og Medvedev tar en ny periode med et rollebytte, men kanskje kan de prøve seg på noe lignende. De kan endre grunnloven for å tillate presidenten å sitte lenger. Det har de jo gjort allerede, så det er ikke noe i veien for å gjøre det igjen. De kan prøve å opprette en russisk/hviterussisk føderasjon og la Putin bli president over den. De har god fantasi, avslutter Satter.

Les også:

Pluss

Forhandlinger mellom Russland og Hviterussland: Fordypning eller forlenging av Putins presidentperiode?

Bak lukkede dører har presidentene i Hviterussland og Russland har møttes for å diskutere en avtale om «fordypning» av unionen mellom de to landene. Enkelte spekulerer i om dette er begynnelsen på en ny stat med Vladimir Putin som president.

John Færseth