Regime på randen

Året er 1986. Forholdet mellom øst og vest er i ferd med å tine forsiktig opp etter å ha nådd det absolutte nullpunkt rundt 1983. I Sovjetunionen er Genosse[1] Gorbatsjov i gang med reformarbeidet sitt. DDR-ledelsen befinner seg i en viss villrede. De østtyske partipampene liker godt det velprøvde samfunnssystemet der klakører skyves opp i hierarkiet og opposisjonelle skyves inn i fangeleir, og har ikke særlig lyst til å endre kurs.

Mye av handlingen i Deutschland ’86 , som nå kan sees på NRK TV, finner sted på sydligere breddegrader enn det delte Tyskland. Den omhandler særlig stedfortrederkrigen mellom øst og vest i det sørlige Afrika, og ikke minst ANCs kamp mot apartheidregimet. DDRs paradoksale involvering i frigjøringskampen er tydelig skildret, angivelig mot apartheid, men definitivt med svært kolonialistiske metoder.

Selv om skildringene av DDR-staten på mange måter bare er bakteppet for handlingen, er disse definitivt seriens sterkeste side. I 1986 er DDR på randen av konkurs. Den sosialistiske ettpartistatens pengenød er så akutt at den er villig til å overgå selv Gordon Gekkos grådige kapitalistiske eventyr på Wall Street. For å unngå et nært forestående økonomisk havari, setter partipampene ned en tverrfaglig komité med mandat til å skaffe penger for enhver pris. Med knallhard kapitalisme skal den planøkonomiske kolossen på leirføtter reddes.

Det første som går fløyten er naturligvis helt grunnleggende sosialistiske prinsipper. Ganske raskt synker den tverrfaglige pengekomiteen ned i en pøl av faustianske handler og kriminell virksomhet for å finansiere DDR-statens eksistens, slik Nord-Korea er mest kjent for å gjøre i vår tid. I profittjaget selges landets blodbanker til høystbydende, og det ofres liv og lemmer i samarbeid med det mest erkekapitalistiske av vesttysk big pharma.

Som en av seriens hovedpersoner tørt konstaterer: «Det strengt sosialistiske Hauptverwaltung Aufklärung[2] er forvandlet til en slags kapitalistisk mafia».

Jeg lar meg virkelig fascinere av hvordan serien skildrer DDR-byråkratene. Antrekkene er så monotone at det ser ut som både frakk, jakke, skjorte og slips er hentet fra samme linje av Jotuns grå fargepalett. Skuespillernes døde blikk speiler regimets respirator-tilstand. Det er tragikomisk å bivåne bleke og livstrøtte byråkratfjes i 50 shades of koksgrå østblokk-dresser applaudere inntjente beløp som knapt hadde holdt til å drive et norsk direktorat gjennom lunsjpausen.

Ironi og sarkasme er naturligvis fremmedord for seriens DDR-byråkrater, men den underfundige tyske humoren man enklest får grep om ved å ha bodd i Tyskland, er definitivt til stede. Særlig kostelig er scenen der en av seriens mest desillusjonerte tørrkjekser av en byråkrat sendes på oppdrag til Vest-Berlin, med strenge føringer om avhold, forsiktighet og nøktern reiseregning. Landet er i pengeknipe, må vite.

Vår mann er utsendt for å kjøpe selveste Traumschiff, «Drømmeskipet», skipet som i seg selv utgjør kulissen i en av Vest-Tysklands mest sette såpeserier. DDR-eliten med tilgang til vestlig TV har selvsagt sett den ulovlige såpeserien i smug, men vår mann benekter som anstendig og ikke-hyklersk sosialist enhver kjennskap til fenomenet.

Formålet med å kjøpe skipet er å bygge det om, så det i skjul kan smugle våpen for en pengehungrig stat. Samtidig kan man sende regimetro arbeidere på et velfortjent, sosialistisk cruise, selvsagt uten tillatelse til å gå i land noe sted. Man kan da ikke risikere at de får oppleve samfunn der man har det bedre enn i DDR.

Byråkraten som har fått den tvilsomme æren i å kjøpe skipet, har ikke vært vest for den antifascistiske beskyttelsesmuren[3] på 25 år, og er synlig nervøs. Det går som det må gå. Vår mann ender på hardfylla og 80-tallsdisko som bare vestberlinerne kunne det, velter om seg med D-mark og returnerer nattestid ganz besoffen til Øst-Berlin med en diger teddybjørn under armen. Antakelig er det første gang han har moret seg siden muren ble reist 25 år tidligere. I løpet av serien eskalerer pengekomiteens eventyr, og en sentral skikkelse får til slutt nervesammenbrudd over kalkulatoren mens hun skriker at gode verdier betaler ingen regninger.

Også østblokkens håndtering av Tsjernobyl-ulykken er tema. Selv om geigertelleren går amok, insisterer DDR-pampene på at alt er i sin skjønneste orden. For å lette litt på stemningen spør en om man kanskje ikke skulle presentere litt ekstra positive værmeldinger fremover? Dette ville kanskje kunne løfte stemningen i befolkningen litt? Jo, dette mente man var en fin idé. Scenen er Monty Python verdig. Håndteringen av Tsjernobyl tydeliggjør hvordan autoritære regimers trang til hemmelighold for å beskytte seg selv i neste instans som regel slår tilbake på regimet. Denne autoritære ryggmargsrefleksen vedvarer andre steder i 2020, men det er en annen historie.

Komiske øyeblikk til tross – serien også regimets umenneskelighet gjennom en liten familie i det lille tettstedet Kleinmachnow. For dagens eksilnorske miljø i Berlin er Kleinmachnow velkjent. I 1943 omkom Nordahl Grieg her, da flyet han satt i ble skutt ned. Merker etter flystyrten kan fortsatt ses i trærne der Griegs Lancaster bombefly gikk ned, og han hedres årlig med kransenedleggelse 17. mai og et eget minneløp i området.

Det er likevel ikke Nordahl Griegs død som setter det lille tettstedet på kartet i Deutschland ’86, men en vanlig families forsøk på å forholde seg til et umenneskelig regime. Gjennom den kalde krigen var det fullt ut institusjonalisert DDR-politikk å bryte ned politiske motstandere gjennom zersetzung, nedbrytning på norsk. Gjennom psykisk terror, forvirring og gaslighting skulle innbilte og reelle opposisjonelle trues til apati. Dette vedvarte så lenge regimet eksisterte.

Deutschland ’86 peker gjennomgående fram mot seriens neste sesong, som omhandler det skjebnesvangre året 1989. Den totalitære, umenneskelige DDR-staten har for lengst begynt å forvitre, men det er enda tre lange år til den antifascistiske beskyttelsesmuren skal falle.

[1] Litt forenklet er Genosse de tyske sosialistenes ord for kamerat. Ordet Kamerad har et helt annet ideologisk opphav, senere gjennom tilknytning til høyreekstreme tanker som Dolkestøtlegenden, og etter hvert nazismen. For spesielt interesserte: https://de.wikipedia.org/wiki/Kameradschaft

[2] DDRs utenlandsetterretningstjeneste, underlagt Ministerium für Staatssicherheit, STASI.

[3] DDR-regimets offisielle navn på Berlinmuren.