Hvordan forstå kraften i woke?

Et opprop om å fjerne statuer av Churchill og Holberg i Oslo sentrum fikk flere tusen underskrifter. Selvsagt ble statuene stående. Dette var for noen år siden. Nylig har vi hatt episoden med et Krohg-bilde i Nasjonalmuseet, og det overrasker ikke at bildet likevel er tilgjengelig.

Jeg skal omtale et utvalg av woke-ideer og peke på grunner til at de får såpass stor tilslutning som de tross alt får. Selvsagt finnes stor variasjon, de færreste vil slutte seg helhjertet til alle ideene som nevnes. Her er noen flere.

Man er tilhenger av ytringsfrihet, vil bare understreke at denne frihet ikke skal misbrukes til å krenke. Dessuten skal man tilrettelegge kultur og historie slik at alle kjenner seg inkludert. Dette kan regnes som eksempler på moderat hverdags-woke. De er ikke desto mindre på kollisjonskurs med liberal filosofi – i europeisk, ikke amerikansk forstand – som ikke setter slike betingelser. Den særegent amerikanske forståelse av «liberalism» gir dårlig motstand mot woke. At den er blitt så aggressiv også i Storbritannia, er mindre innlysende.

Man skal våkne opp til den erkjennelse at moderne liberal kultur er et kapitalistisk-heteronormativt patriarkat. Det blir nærliggende å si at woke står for en kritisk holdning, men det er strengt tatt misvisende.

En fordømmende holdning er ikke en kritisk holdning

Å kritisere er ikke rett og slett å påvise feil og svakheter. Ifølge den opprinnelige betydning av ordet er kritikk å skjelne mellom godt og dårlig, altså se ulike (relevante) aspekter ved menneskelige handlinger og produkter. Ordet ble tidlig orientert mot kunstverk. En god kritiker kan beundre verket som kritiseres. En filmkritiker som gir terningkast 6, er ikke av den grunn mindre kritiker.

Arne Næss la stor vekt på argumenter for og imot en avgjørelse eller et standpunkt. Hans bok om praktisk logikk (En del elementære logiske emner) var før i tiden et viktig innslag i ex.phil. En «kritisk holdning» er en god egenskap, som blant annet kan styrke toleranse. Det følger ikke at det alltid finnes gode argumenter både pro et contra. Det finnes utallige eksempler på en tilstand, en handling eller en institusjon som ikke skal kritiseres, derimot fordømmes. «Jeg stiller meg kritisk til slaveri.» Hvem ville uttrykke seg slik?

De hyppige fordømmelsene i woke står i en moderne tradisjon. Det var god grunn til å fordømme slummen skapt av industrialismen, den enorme forskjellen mellom rike og fattige. «It was the best of times, it was the worst of times.» Dickens skrev mye moralsk fordømmelse inn i sine sentimentale romaner. Den moderne tradisjonen for fordømmelse er stadig aktuell, og gis en særlig politisk profil i enkelte FN-resolusjoner. Woke gjør effektiv bruk av den moralske kraft som ligger i fordømmelsens tradisjon.

Churchill var en imperialist og en rasist, statuen skal vekk! Men vi hedrer Churchill for noe helt annet. Nei, den kritiske pro et contra-holdningen motiverer ikke til handling. Utvilsomt har woke rett i noen av de mange fordømmelsene. Man kan regne med tilslutning når fascisme fordømmes, følgelig blir det fristende å konstatere fascisme også der den ikke finnes. Retorikken fanger. Er det tradisjon for maksimalt harde ord, vil mildere omtale lett virke som aksept.

Marx contra woke

Den mest innflytelsesrike samfunnskritikk i moderne tid ble formulert av Karl Marx. Anklager mot kapitalisme er et alminnelig innslag i woke, men det er store avvik fra Marx’ lære. For det første er arbeiderklassen nærmest fraværende. Nå gjelder perspektiver og ideer utviklet av middelklassens intellektuelle, folk engasjert i undervisning og kulturformidling. Kultur er så å si den yrkesmessige basis for analyser av samfunnet. Den marxistiske tanke om overbygning rykker i bakgrunnen.

For det andre har Marx en kritisk, ikke en fordømmende holdning til kapitalismen. Den vil riktignok gå til grunne på sine motsigelser, men spiller en progressiv rolle i historien. Det kommunistiske manifest roser kapitalismen for revolusjonær frigjøring av produktivkrefter og for å gjøre kort prosess med sentimental ideologi. Marx går langt i rosen når han hevder at borgerskapet også har avskaffet alle patriarkalske forhold.

Marx finner for det tredje store og varige verdier i vestlig kultur. Han skriver at klassisk gresk kunst og epos «... ennå gir oss kunstnerisk nytelse og i visse sammenhenger ennå gjelder som norm og uoppnåelig forbilde» (fra innledningen til Grundrisse). Hvordan kan kunst som gjenspeiler et så fjernt samfunn, ha en slik status? Marx påpeker vanskeligheten og mener å se en forklaring i grekernes barnlighet, sjarmerende for oss som lever i en mer moden verden. Det virker ikke helt overbevisende.

En alternativ woke-forklaring kunne se forbildet i et provoserende blikk på samfunnet. Et prektig eksempel ville være komedien Lysistrata av Aristofanes, der kvinnene går til sexstreik for å tvinge mennene til å avslutte krigen. Intensivert kjønnskamp gir god mening i et patriarkat. Patriarkatet antas å bestå ennå, i andre former selvsagt, men mannens herredømme består. Tilsvarende antas at rasisme består, fordekt og urokket.

Det vi er vant til å kalle store fremskritt, blir da små, kanskje bare tilsløringer. I et fastfrosset blikk blir den hvite manns herredømme en nøkkel til det meste som er galt i verden. Det kjennes trygt å ha denne nøkkelen. Marx derimot så den vestlige verden som sentrum for menneskehetens seneste, store fremskritt.

Kjønnstenkning i særklasse

Mye moderne samfunnskritikk tar sikte på å frigjøre individet fra undertrykkende tradisjoner. Woke styrkes ved å knytte seg også til den siden ved moderniteten. Den overleverte kulturen tvinger individene inn i trange mønstre. Et menneske kan nok velge mellom ulike måter å leve på, men valget er snevert, gjerne binært. Kjønn er det foretrukne eksempel. Det er riktignok flere måter å uttrykke mannlighet og kvinnelighet på, men hvorfor skal valget skje innenfor denne todelingen? Bedre er flytende kjønnsidentiteter.

Utvilsomt finnes kjønnsinkongruens. Etter medisinske og psykologiske vurderinger kan det være riktig å iverksette en behandling som gir et menneske en kropp å kjenne seg hjemme i. Men er det nok å anerkjenne skifte fra ett kjønn til et annet? Dette er jo stadig binært. Vi er vel mest fortrolig med flytende kjønnsidentitet som et estetisk fenomen. Burlesk teater – f.eks. i en Pride-demonstrasjon – kan vise den lekende friheten ved det ikke-binære.

Det er kulturen som skaper flyt. Det finnes organismer som er genetisk determinert til å skifte kjønn i løpet av livet. Slik er det ikke hos mennesker. Man kan få et nytt juridisk kjønn, men kan en biologisk mann bli en biologisk kvinne? For noen er tvil om den saken utålelig. I woke-bastionene i Anglo-Amerika slås det fast: Transwomen are women! Den som våger å ta til motmæle – slik J. K. Rowling har gjort – blir fordømt.

De politisk aktive kan beklage at ikke flere engasjerer seg. De passive og tause kan beskyldes for å være unnfallende eller feige, dumme eller reaksjonære. Det er ikke nok. De må anklages for vold. Silence is violence. Slagordet sier noe om dem som bruker det.

Fra flyt til mosaikk

Noen ikke-vestlige kulturer har overgått den vestlige i kreativ kroppslig estetikk. Vi lærer noe om menneskelighet ved å konfronteres med ritualer og skjønnhetsideal som umiddelbart virker groteske. Men her oppstår et woke-problem: Er det tillatelig for oss å gjøre bruk av andres uttrykk i våre egne kontekster? Nei, slik praksis skal være illegitim appropriering uten tillatelse – hvem skulle gi den?

Her er sansen for flyt erstattet av motsetningen: Verden skal være en mosaikk. I mosaikken må det være klare grenser mellom elementene, bare slik unngås appropriering. Faktisk finnes mye flyt mellom ulike kulturer, problemet er at fenomenet skjøt fart under de europeiske imperiene. Picasso ble inspirert av afrikanske masker. I noen av sine mest berømte verk gjorde han bruk av maskenes særtrekk i en heslig og raffinert estetisering. Det kan man kalle en adopsjon i kolonialistisk ånd, ikke minst fordi Picasso benektet afrikansk innflytelse. I woke-universet er kolonialismens ånd blitt en permanent forbannelse som skal påpekes overalt hvor det lar seg gjøre.

Den vestlige sivilisasjon må altså gjennomgå en grundig renselsesprosess. Hva med andre sivilisasjoner? Er slaveri ukjent, ingen brutale erobringer, patriarkatet for lengst overvunnet? I woke finnes en viss forakt for slike henvisninger, for selvkritikk er mer moralsk høyverdig enn kritikk av andre. Den tanken stammer fra ingen ringere enn Jesus, som spurte hvorfor du ser flisen i din brors øyne, men ikke bjelken i ditt eget. (Luk 6:41-42) Egen synd er altså større enn andres. Hvis vi antar at sterk syndsbevisst er en motiverende faktor, blir det forståelig at woke så dagens lys i protestantiske Anglo-Amerika.

På 60-og 70-tallet var indisk spiritualitet en kilde til kritiske blikk på vestlig kultur. Så vidt jeg kan se er ingen impuls fra den tiden virksom i dag. Det er atskilte verdener. Ingen hippie ville kreve at paragrafer og politi settes inn mot kjønnspolitisk uoppdragne og andre respektløse. I dag blir religion et tema ved å definere en antatt sårbar gruppe, slik at det må mobiliseres til kamp mot islamofobi.

Pro et contra

Jeg tror det er riktig å forholde seg kritisk til woke. Vi bør med andre ord skjelne mellom gode motiver, noen av dem velkjente i moderniteten, og den autoritære videreføringen av dem, som kan føre til at fornuften settes til side. Et eksempel fra maktens sfære er Nicola Sturgeon. Hun mente at en mann dømt for voldtekt (av en kvinne) og som senere valgte å definere seg som kvinne, burde få sone i et kvinnefengsel. Transwomen are women, right? Dette var en av grunnene til at Sturgeon måtte trekke seg som førsteminister i Skottland. Folk aksepterer ikke at alminnelig fornuft kanselleres.

Kraften i woke skyldes nok primært at kulturindustrien har investert tungt i ideene. Det er en støtte som er i ferd med å bli en belastning. Hvor lenge vil publikum betale for belæring og moralisering? Hvor mange voksne mennesker er så politisk forvirret at de må rettleies av Nationaltheatret? Woke kan ha passert middagshøyden.