Utsikt fra glasshuset

Når nordmenn snakker om utsikt, handler det oftest om å se langt. Fra fjelltopp til fjelltopp i Jotunheimen, inn i en vid horisont på Jæren, over vakre flatbygder i innlandet. Men jeg tenker ofte på noe arkitekten Knut Hjeltnes sa i et intervju med NRK; hvordan studier av japansk byggekunst hadde lært ham verdien av korte utsikter. For eksempel et tre utenfor vinduet. Eller en liten klynge busker som illuderer en skog, og som skjuler at byen befinner seg bare noen meter unna. Utsikt handler om å se – og ikke nødvendigvis på ting som er langt borte.

Jeg sitter i et glasshus ved kysten og forsøker å samle tankene omkring alt som har hendt – og ikke hendt – de siste seks ukene. Det er 2. mai, sju uker har gått siden Norges statsminister erklærte unntakstilstand. Selv om utsikten er begrenset til de nærmeste omgivelsene for de fleste av oss, har det vært en tid hvor vi har fått plutselige innsikter i de skjulte mekanismene som får verden slik vi kjenner den til å gå rundt. Vi har hørt det gnisse i metall mot metall i økonomiens tannhjul når konsumets smøreolje plutselig uteblir. Vi har sett politiske og økonomiske sannheter kollapse som korthus på forbausende kort tid. Og det har blitt tydelig hvordan våre individuelle eksistenser er flettet sammen med tette bånd. At det faktisk finnes noe slikt som et samfunn.