Dyrtid

Det er et virus i gatene. Ikke HIV. Ikke Hepatitt B. De sier på nyhetene at vi skal holde oss inne. I løpet av noen dager er hele Oslo et sykehus, gatene har blitt til tomme, hvite korridorer. Når jeg går i butikken, er det ikke bare meg folk viker unna, det er ikke bare lukta av meg som får dem til å ville vaske hendene. Vi er alle like skitne, alle potensielle smittekilder.

Jeg skyter dopet rett inn i kroppen. Kvartinger som har vært i munnen til en smugler, dop som en selger med skitne hender har delt opp på en plate. Burde sikkert ha røykt det, vet ikke om smitten går gjennom den rennende rødbrune elva og inn i røret og ned i lungene, eller om det brenner ut på veien.

Jeg hadde hørt at Hepatitt B ikke bare smittet gjennom delte sprøyter, knulling uten kondom, men gjennom dopet i seg selv. Infeksjonen havnet i pulveret, som var fraktet, sugd på, målt opp, pakket i poser igjen. Og det var nesten fint, et slags fellesskap, at dopet bant folk sammen, at det var liv i pulveret.