En stjernehimmel av fregner

Jeg ville skrive om en sykepleier, kanskje hun er rødhåret, ung, nyutdannet, midt i 20-åra, hun har sterke hender, kraftfulle legger som buer barokt ned i Crocs-ene, hun kan løfte en syk kropp og rette på dyna samtidig, den type sterk. Det kommer syke inn, stadig nye, de gisper etter luft og har feber, en eldre dame roper med svak stemme “hjelp, jeg må på do”, det er natt på sykehuset og det svake ropet kan høres i enden av korridoren den rødhårede jobber på.

Sykepleieren, som kanskje heter Ragnhild, kanskje Anne, er rolig og redd samtidig, men følelsen er lett blandet med irritasjon, for hun har nettopp flyttet sammen med kjæresten sin, hun vil gå hjem, men enda et 12-timers skift venter. (Jobber sykepleiere doble 12-timersskift? Google. Han de lov til å bruke Crocs, er det renslig nok? Må finne ut.) Jeg ville skrive om denne kvinnen, om fregnene hennes som sprer seg over nesa hennes. En lokk av det røde håret detter ned i ansiktet og hun stryker den bort idet hun møter portøren, som en gang sa en halvt sexistisk ting til henne, noe som har gjort at hver gang hun møter ham i gangen slår hun blikket ned for å unngå kontakt. Nå unngår hun kontakt, unngår kontakt med alle. Hun er redd. Hun later som om hun ikke er det.

Men jeg klarer ikke å skrive om Ragnhild, tankene mine er for flakkende, jeg tenker at for hvert sekund jeg bruker sammen med denne fiktive kvinnen, en kvinne jeg strengt tatt ikke kjenner eller kan noe om, blir noen smittet med corona, der. Og der. Der blir et syrisk barn smittet med corona, hun sitter i en flyktningeleir i Irak, det er tett i tett av mennesker, der blir moren hennes smittet. Der blir en fransk apotekansatt smittet, der blir en amerikansk bussjåfør smittet, han er redd for familien sin, men han kjører fortsatt, han har ikke råd til å la være, der blir en islandsk lege smittet, der, en burmesisk bonde. Der.