Oslonøkkelen

Det var altså en flaggermus, via en pangolin, som hadde fått ham til kjøre til Haraldsrud på blankeste formiddagen med en fireåring i baksetet, for å slenge noen gamle baderomsfliser og restene av en opphugd balkongbenk. Balkongbenken var et rekved fra tida før gutten ble født, da han og ekskjæresten fremdeles bodde i sentrum og var unge og nyforelskede. Benken hadde overlevd silingsprosessen på vei opp til bydelen han nå bodde i – alene, ikke på grunn av sine egenskaper, men fordi han selv hadde bygd den og derfor ikke ville gi slipp på den.

Men når han begynte å brekke den fra hverandre, så han med en gang hvilket håpløst håndverk det var han hadde utført den dagen for seks år siden; skruene sto skjevt inn i de råtne plankene. Det var råteskader rundt festene. Lokket hadde han heller ikke fått til, det lå fremdeles og vippet oppå rammen. Det var uten tvil et amatørarbeid, så håpløst at han kjente han skammet seg over å se på det. Særlig når han tenkte på hvor stolt han faktisk hadde vært.

Ayanda etterlyste ofte handymanevnene, for hun ville som damer flest spare penger på oppussingen for ha råd til glasuren i form av møblement av en viss standard. Hun skrev opp lister med punkter som han skulle krysse av etter hvert som de blei fiksa, men som han ikke fikk gjort noe med, fordi det rett og slett ”låste” seg.