Språket fra fjellene

«Skal jeg plystre for deg? Jeg hører veldig dårlig.» Den gamle damen roper fra huset og ned til meg på veien der jeg har satt fra meg leiebilen – fortsatt svett etter den halsbrekkende turen jeg har tatt den med på ned fra det høye Ochi-fjellet på sørspissen av Evia. Øya er Hellas’ nest største, men de fleste bor rundt Chalkida, 150 kilometer med svingete vei lenger nord.

Hun viser seg å hete Kiriaki, og er 84 år gammel. Straks hun ser meg, forstår hun hva jeg er ute etter. Hun spenner underleppen hardt mot sine nedre fortenner, og sender av gårde en kvitrende strøm av toner. «Jeg sa hvordan har du det? Er alt bra med deg? Og velkommen hit!»

Kiriaki inviterer meg opp for å sitte på terrassen. Hun gjør flere plystreøvelser for meg, for å illustrere det underlige språket som har overlevd i den lille landsbyen. Lydene blir hørt av broren hennes, Kyriakos på 87 år, som kommer opp trappene for å slå seg ned sammen med oss. Kiriaki bringer ut både kake og en sterk, lokal kirsebærdram.