Polens regjering hjelper ukrainerne med den ene hånden og ødelegger demokratiet med den andre

8. april kjørte jeg til Polen for å besøke familie og venner i påskeferien. Nesten umiddelbart etter å ha havnet på polsk jord møtte jeg tydelig støtte til Ukraina. Blå og gule farger har spredd seg overalt de siste ukene og skapt en helt ny virkelighet. På en bensinstasjon så jeg minst tre annonser hengt opp av ideelle organisasjoner som oppmuntrer folk til å støtte Ukraina. I butikken ved siden av sto en handlekurv ved døra full av dagligvarer adressert til Ukraina. På boligene langs veien hang ukrainske flagg.

På den 400 kilometer lange kjøreturen til hjembyen min hørte jeg dagens nyheter på polsk radio. Halvparten av tiden ble det snakket på ukrainsk. Den ukrainske symbolikken var rett og slett overalt. Jeg kan bare tenke meg hvor motiverende det må ha vært for ukrainere, særlig før påske.

Den kvelden ankom jeg hos min fetter Tomasz. Han bidrar til å finne trygt losji for ukrainske flyktninger i et lite distrikt vest i Polen. Kun i løpet av krigens første måned har over 500 flyktninger ankommet, og over ti flyktningmottak har åpnet i fire veldig små kommuner i distriktet. Befolkningstallet i distriktet er 35 000, tilsvarende bydel Bjerkes befolkning i Oslo (Oslo kommune har til sammenligning kapasitet til å bosette 2000 flyktninger totalt).

Flyktningene bosettes i distriktenes gymsaler, frivillighetssentraler på landsbygda, grunnskoler eller ungdomskoler. Alt dette skjer ganske ofte på bekostning av elevene, som må tilpasse seg den nye situasjonen. Som distriktenes koordinator bidrar fetteren min hver dag til å skaffe ukrainske flyktninger steder å bo og prøver å løse deres daglige utfordringer. Særlig i små lokalsamfunn i Polen er det ofte vanskelig å anskaffe nok plass for folk fra Ukraina. Dermed hjelper mange vanlige polakker også på egenhånd.

Parallelle virkeligheter

Tre uker senere – i slutten av april – gjennomførte det regjerende Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) en helt spesiell avstemming i parlamentet. Flertallet fra ytre høyre fratar to opposisjonspolitikere deres parlamentariske immunitet. En av dem er venstreorienterte Joanna Scheuring-Wielgus, som hang barnesko på gjerdet av en kirke nord i Polen i 2018 i forbindelse med en internasjonal aksjon som skulle rette oppmerksomhet mot katolske presters delaktighet i pedofili. Aksjonen heter «Baby Shoes Remember». Den andre representanten er medlem av det kristendemokratiske partiet Borgerplattformen (PO) og heter Sławomir Nitras. Hans immunitet ble fratatt etter at han anmeldte en mann som befant seg i parlamentsbygningen ikledd en T-skjorte med diskriminerende slagord: «Jeg er rasist og homofob. Polen uten islam!». De to representantene siktes om noen dager for å ha begått «lovbrudd». Scheuring-Wielgus for å ha lagt ut oppslag uten samtykke, Nitras for ærekrenkelse.

Krigen i Ukraina har ikke endret sjelen i det regjerende partiet i Polen. Mens jeg har bodd i demokratiske Norge, har jeg observert utviklingen i mitt hjemland med stor sorg, til tross for at jeg selv en gang var medlem av Lov- og rettferdighetspartiet. EU-kommisjonen krever fortsatt at den polske regjeringen endrer rettssystemet, som ikke lenger er uavhengig. Siden oktober i fjor har Polen blitt ilagt daglige bøter på en million euro for å ha etablert det såkalte disiplinære kammeret i høyesterett, som stadig benyttes for å straffe polske dommere som fatter vedtak i strid med Lov- og rettferdighetspartiets politiske linje. I begynnelsen av mai utgjør disse dagsbøtene til sammen rundt 200 millioner euro, og landet mister i tillegg tilgangen til EU-midler. PiS fortsetter samtidig å stramme inn ytringsfriheten. Den statlige fjernsynskanalen (som er overtatt av PiS) polariserer samfunnet ved bruk av farlig propaganda og hatprat mot den demokratiske opposisjonen. Fjernsynet fremstiller blant annet EU og liberale verdier som en trussel mot den polske nasjonen. I april forsterket justisministeren blasfemiparagrafen i den polske loven. Det innebærer at man snart kan bli straffet med inntil 2 års fengsel for å fornærme en religiøs organisasjon eller å håne religiøse ritualer. De regjerende politikerne fra ytre høyre vil ikke slutte sitt samarbeid med Vladimir Putins europeiske venner som Marine Le Pen, Viktor Orbán, Matteo Salvini og Santiago Abascal. Den statlige hjelpen til ukrainere på flukt kan ikke gjøre opp for de store skadene Lov- og rettferdighetspartiet har gjort på det polske demokratiet. Vi må heller ikke la oss lure til å tro at Polens regjering er ute etter å forsvare liberale verdier i Europa.

Utfordrende ukrainsk EU-medlemskap

Siden krigen startet 24. februar, har 3 millioner ukrainske flyktninger kommet til Polen. Landets befolkning har steget med 8% – fra 38 til 41 millioner – på kun to måneder! Vanlige folk begynte å hjelpe flyktningene på forskjellige måter med en gang. De tar dem imot i egne hjem og holder på å venne seg til den nye hverdagen. Men den polske regjeringen fortsetter å demontere demokratiet, slik de holdt på før krigen. Regjeringen undergraver rettsstaten, ødelegger ytringsfriheten, styrker diskrimineringen og tviholder på vennskap med prorussiske ledere. Dette er tilstanden som aktivt føres i et av EUs største land. Vil Ukraina som fremtidig EU-medlem være med på å kritisere retningen Lov- og rettferdighetspartiet styrer Polen inn i, selv om ukrainerne har mottatt betraktelig polsk hjelp i krigen mot Russland?

Marek Zagrobelny

Marek Zagrobelny er tidligere polsk politikker. Forfatter av boken ‘Lov og rettferdighet! – slik lærte jeg å elske det autoritære’. Han er i dag praktikant i Minotenk – Minoritetspolitisk tenketank.