For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Leger bør aldri få bestemme over helsen vår
DEBATT: Når vaksinene tar pandemien over i en ny fase, må samfunnet tilbake til en helhetstankegang.
Publisert
Helsepersonell er unike. De har dedikert sitt yrkesliv til å reparere, lindre og hindre menneskelig skade, sykdom og lidelse. De har brukt år på å studere det fantastiske instrumentet menneskekroppen er, og har sett hvordan den kan skades av sykdom, skade eller uvaner.
Med så mye kunnskap, kombinert med opplevelsene av å måtte forsøke å lege skadede mennesker og trøste pårørende, er det ikke rart at helsepersonell ønsker at samfunnet skal gå langt for å forhindre skader. Det er også ønskelig. En lege som setter helse over alt annet vil bli ekstremt dyktig i sitt fag og er akkurat den legen man bør håpe man får hvis man selv skulle være så uheldig å trenge hjelp.
Men dedikasjon og kunnskap om et fagfelt kan ha bakside: Man mister perspektivet og helhetstankegangen.
Den er våre folkevalgtes oppgave. Ideelt sett er de ikke spesialister, men folkets representanter som skal lytte til råd fra fagpersoner som de veier opp mot hverandre og legger føringer for samfunnet. Det har vært demokratiske samfunns løsning på at personer med sterke interesser på et område ofte vil overdrive betydningen av sitt fagfelt.
Det har vært en løsning som har tjent oss godt. Den har gitt oss et samfunn hvor man har klart å balansere forskjellige hensyn opp mot hverandre. Et samfunn som både er forholdsvis trygt og forholdsvis fritt.
For selv om spesialistene både er smarte, dyktige og velmenende, er det i den menneskelige natur å fokusere på de problemene en selv kjenner best.
Dette er spesielt viktig på områder som angår helse. Vi vet godt at vi ikke lever på den måten som er perfekt for vår fysiske helse. Vi tar sjanser, er ubetenksomme og vi tenker ikke alltid på konsekvensene. Men det er en del av det å leve, og selv om vi statistisk sett nok hadde hatt et lengre eller sunnere liv om vi gjorde noen forandringer, er det langt fra sikkert at vi hadde hatt bedre liv.
Så vi spiser kanskje litt for mye, unner oss et glass vin og tar en kveld i sofaen i stedet for på tredemøllen. Fordi vi intuitivt forstår at det er mer til livet enn kun helse.
Vi ønsker ikke å leve et liv der eksperter på hjerte- og karsykdommer eller overvektsproblemer bestemmer hva vi får spise, treningseksperter påtvinger oss et treningsprogram og eksperter på kjønnssykdommer bestemmer over sexlivet vårt.
Alle er viktige fagpersoner vi bør lytte til og få råd fra. Men det må stoppe der. Det er også viktig å huske på at det heller ikke er rett frem å følge råd fra eksperter, da eksperter med forskjellige fagfelt ofte vil ha ulike prioriteringer. Eksempelvis kan det tenkes at eksperter på mental helse hadde hatt mye å protestere på om vi utelukkende skulle følge råd fra dem som var eksperter på fysisk helse.
Det gjelder også for pandemien. For eksperter som arbeider for å stanse og begrense skaden smittsomme sykdommer gjør vil gjerne mene at samfunnet må gjøre langt mer for å bekjempe smittsomme sykdommer. Det betyr ikke nødvendigvis at vi bør gjøre det.
Norge har så langt håndtert Covid-19 bedre enn de aller fleste land. Både ekspertene og våre folkevalgte fortjener ros og takknemmelighet for mesteparten av måten de har håndtert det på. Men håndteringen har hatt en bakside. Vi har måttet tolerere store inngrep i vår frihet og vår hverdag.
Etter hvert som vaksine blir allment tilgjengelig og vi får mer kunnskap både om vaksinene, Covid-19 og variantene, må vi også endre måten vi forholder oss til denne sykdommen.
Covid-19 har vist hvor farlig sykdommen kan være om den får løpe fritt. Det kan derfor være gode grunner til å akseptere innskrenkinger i vår frihet en stund til, men dette kan ikke vare evig. Erfaringene fra land som har kommet langt i vaksineringen, som Israel, er gode.
Det siste året har vært en unntakssituasjon. Men når vår kunnskap om behandling øker og vaksinene bygger motstandskraft i befolkningen, må tiltakene og makten helsemyndighetene har fått bygge opp det siste året gradvis avvikles. Helsemyndighetene må få beskjed om at ting ikke vil fortsette på den måten de er blitt vant til. Vi bør selvfølgelig fortsatt lytte til deres råd, eksempelvis har de lenge påpekt viktigheten av god håndhygiene eller hvor skadelig det er at noen skal være «helter» og streve seg til jobb når de egentlig er syke. Det er vaner som forhåpentligvis ikke endres tilbake.
Våre erfaringer med pandemihåndteringen, der regjeringen tidlig tok tak og helsemyndighetene raskt fikk en sentral rolle, viser da også at organiseringen og helsemyndighetenes posisjon før pandemien var god.
Men nå kan ikke lenger smittevern bety alt. Selv om smitten skulle øke noe, og selv om strenge tiltak i fremtiden kunne holde sykdommer, eksempelvis influensalignende sykdommer, nede. Må vi huske at det er gode grunner til at vi håndhilser, klemmer og ønsker å være mange tett sammen. Nærhet, moro, kjærlighet, vennskap, støtte og menneskelig kontakt er ikke like enkelt å kvantifisere som smittetall. Men de er antagelig viktigere. Det er helhetstankegangen vi må tilbake til, og derfor er helsepersonell de første vi bør lytte til når det kommer til vår helse, men de siste som bør bestemme over den.
Det må vi gjøre, selv om det skulle føre til noe økt koronasmitte. For når den midlertidige unntakstilstanden går over, må også ekspertveldet forsvinne. For selv om helse og sikkerhet er viktig, må vi aldri glemme at det i lengden egentlig ikke er noe særlig poeng å være i live om man ikke kan føle seg levende.
