En begynnende realitetsorientering i synet på Xis Kina

Tidligere medlem av Stortingets utenrikskomite Marianne Marthinsen skrev nylig en kommentar i Aftenposten der hun ettergikk norsk Kina-politikk i perioden etter normaliseringserklæringen fra desember 2016. Marthinsen fortjener ros for sin ærlige fremstilling.

Dette innlegget er skrevet for å gi en mer detaljert beskrivelse av temaene som Marthinsen diskuterer. For selv om hun bringer det norske ordskiftet et steg videre, bør hennes kommentar suppleres og utdypes.

Et utmerket utgangspunkt

Marthinsens innlegg kretser rundt hennes refleksjoner etter Jens Stoltenbergs tale på NHOs årskonferanse og en artikkel i Foreign Affairs skrevet av Australias tidligere statsminister Kevin Rudd. Dette er godt valgte kilder.

Stoltenbergs CV er utvilsomt godt kjent for Minervas lesere. Rudd har bakgrunn fra Kina-studier og var diplomat ved Australias ambassade i Beijing før han ble statsminister. Nylig forsvarte han en doktorgradsavhandling ved Oxford-universitetet om Xi Jinpings idégrunnlag.

Marthinsens utgangspunkt var altså utvilsomt utmerket. Likevel er det tre elementer i teksten hennes som fortjener mer oppmerksomhet: Burde norske politikeres kritiske blikk mot kinesiske myndigheter kommet mye tidligere? Er fremstillingen av Rudds artikkel helt etterrettelig? Blir kinesiske myndigheters handlinger tilstrekkelig vektlagt i vår forståelse av Xis retningsvalg?

«Var det noe vi overså?»

Spørsmålet er hentet fra Marthinsens kommentar, og er myntet på norske beslutningstagere. Allerede da normaliseringserklæringen ble lagt frem på tampen av 2016, var bakteppet dystert.

I «Dokument 9» fra 2012 beskrives en grunnleggende frykt i Beijings maktelite for tanker som ikke kontrolleres. Dette kom til uttrykk i massearrestasjoner sommeren 2015. Advokater og rettighetsforkjempere fikk mange års fengselsstraff etter anklager om å ha undergravd diktaturets makt.

I 2014 nektet kinesiske myndigheter å stå ved sitt løfte til Hongkong om frie valg av byregjeringens leder. Protestene i Paraplybevegelsen ble møtt med døve ører. Et alvorlig brudd mot Kinas FN-løfte om Hongkongs autonomi frem til 2047 var under oppseiling.

Sommeren 2016 ble Kina dømt for brudd mot FNs Havrettskonvensjon i Tvistedomstolen i Haag. Saken dreide seg om Kinas annektering av øyer og rev innenfor Filippinenes økonomiske sone i Sør-Kina-havet. Kina har nektet å etterkomme dommen i Haag. Dette til tross for at Havrettskonvensjonen forplikter ratifiserende land til å rette seg etter avgjørelser i tvistestrider.

Dette var bakteppet da Erna Solbergs regjering la frem normaliseringserklæringen der utviklingen i Kina lovprises som historisk og uten sidestykke. Det virkelig historiske var alt som norske myndigheter overså i sitt knefall for diktaturet i desember 2016.

«Xi bygger sitt verdenssyn på marxist-leninismen»

Sitatet er Marthinsens oppsummering av Rudds artikkel i Foreign Affairs. Marthinsens gjengivelse er, om ikke feil, så i hvert fall upresis. Ifølge Rudd er også nasjonalisme sentralt for Xis idegrunnlag. Rudd beskriver Xis politikk som en ny retning, marxist-nasjonalismen.

Et viktig fellestrekk mellom Xis marxist-nasjonalisme og tradisjonell marxisme er en underliggende idé om at historiens utviklingsbane er like ufravikelig som om den var styrt av tyngdekraften. Som bærer av en historisk nødvendig utvikling gir diktaturet seg selv definisjonsmakt over rett og galt. Alle overgrep blir uangripelige.

Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi neglisjerer Xis nasjonalisme. Xis ambisjon om Kinas dominans følger av en fremstilling om at dette er naturgitt. En fortelling om hundre års ydmykelse er sentral i denne nasjonalismen. Erfaringen med revisjonistiske diktaturer fra det tjuende århundre skremmer.

Kinas maktposisjon i verden har ingenting med marxisme å gjøre. Like lite som kravet om at Taiwan må oppgi sin frihet for Kinas gjenfødelse. Det er nasjonalismen hos Xi som i størst grad gir grunn for å frykte en storkrig i Øst-Asia. Ikke marxismen.

«Vi tok ikke Xis retorikk særlig seriøst»

skriver Marthinsen videre. Men minst like bekymringsfullt er de gjentatte løftebruddene fra kommunistpartiet og Xi. For når Xis publikum ikke er makteliten i Beijing, men ledere og befolkning i demokratiske land, er budskapet ofte forsøk på manipulasjon:

Under toppmøtet med Xi i Washington i 2015 uttrykte president Obama bekymring for at kinesisk-okkuperte øyer i Sør-Kina-havet ville bli militarisert. Xi benektet dette. Året etterpå avslørte satellittfotografier at Kina hadde utplassert antiluftskyts på flere av de kunstige øyene.

Tåkelegging av en dyster virkelighet er en gjenganger i diktaturets propaganda i vestlig media. Innlegget fra 2021 i Aftenposten av Yi Xianliang, Kinas daværende ambassadør til Norge, er en studie verdt. Et av mange eksempler på tåkelegging er Yis påstand om at «et mangfoldig Kina fortjener nyansert anskuelse».

Påstanden frontkolliderer med virkeligheten: Indoktrinering av uigurer og tibetanere viser forakt mot etnisk mangfold. Systematiske angrep på demokratitilhengere i Hongkong viser forakt mot politisk mangfold. Kommunistpartiets åpenbare mål er en fullstendig ensretting av samfunnet.

Rudd og Stoltenbergs felles budskap

Marthinsen siterer Rudds advarsel om at Xi er en true believer av marxist-nasjonalismen. Men Rudds oppfølging mangler hos Marthinsen: «Western leaders [...] too, must become true believers.» Av det liberale demokratiet.

Stoltenberg brukte mesteparten av talen på NHOs årskonferanse til krigen i Ukraina. Men Kina fikk også oppmerksomhet: «Vi må hindre at vi eksporterer teknologi til dem som de etterpå bruker til å true oss. [...] Da er det desto viktigere at vi som tror på demokrati og på frihet, står sammen.»

Like etter at Foreign Affairs publiserte Rudds artikkel, stilte han i en panelsamtale ved den australske tankesmien Centre for Independent Studies. Her utdypet Rudd hvor viktig det er at tilhengere av demokrati og frihet står sammen:

«The policy challenge for the United States and its allies, including the Taiwanese, in the period ahead is to so intensify deterrence, militarily, financial, economic, foreign policy, and political, so that, whatever China’s preferred time table for moving on Taiwan might be, that China’s political and economic leaders in the late [20]20s and early [20]30s advise their leader that the risks are still too great for China to act. [...] We really do face, the five years ahead, an acute challenge to ensure that deterrence is strengthened. Across the world.»

Under krigen i Ukraina har frie land vist et sterkt samhold. Dette passer ikke inn i Xis verdensbilde der demokratiet er i forfall. Stoltenberg og Rudd understreker begge hvor viktig samholdet blant demokratier er. Ikke bare som en støtte til Ukraina, men også for å stagge Beijings ambisjon om å styrte Taiwans demokratiske styre på veien mot hegemoni.

Demokrati i Kina

Marthinsen skriver at «håpet om et Kina i fredfull utvikling mot et liberalt demokrati må parkeres for godt». Dette er en upresis gjengivelse av Rudd. Han skriver at vi må legge vekk ønsketenkningen om en fredelig politisk og økonomisk liberalisering så lenge Xi styrer Kina. Og en dag vil Xis tid som diktator være over.

Etter borgerkrigen gikk Taiwan gjennom en 40 årsperiode der tusenvis av opposisjonelle ble henrettet og mer enn 100 000 ble fengslet. Men i de siste tiårene har Taiwan utviklet seg til å bli Asias fremste demokrati. Taiwan, som snart er rikere enn Japan, viser at veien bort fra diktaturet kan brolegges med innovasjon og vekst.

Ved hvert frie valg til Hongkongs lovgivende forsamling ble pro-demokrater støttet av et flertall blant velgerne. Senest i 2016. Mot slutten av protestbevegelsen i 2019 vant de også stort i lokalvalget, der fremmøtet slo alle rekorder.

Kinesere i frie samfunn velger demokrati.