Det liberale og kulturkrigen

I Trump-æraen har kritikk av det liberale, både som politisk system og som kulturell overbygging, tatt form av temmelig insisterende pisking og selvpisking. Mange mener at «de liberale» kan skylde «seg selv» for det høyrepopulistiske uføret man har kommet i.

Den høyrepopulistiske fortellingen går ut på at det liberale er et toppstyrt hegemonisk eliteprosjekt som styrer den vestlige verden over hodene på folk flest og lar venstresiden herje fritt med hjernene deres. At det gjør vondt i kulturen.

For at fortellingen skal gå opp, må det hoppes bukk over at «halve» befolkningen i de fleste vestlige land sverger til den liberale verden i en eller annen forståelsesramme. Forestillingen om at den liberale verdensorden og liberale verdier representerer en slags overmakt, er dessuten usann. Hvis vi ser oss om i verden, er den tvert imot dominert av autokratier og diktaturer. Kvinnene i Teheran kjemper ikke mot liberale krefter, men mot et reaksjonært prestestyre. Russiske opposisjonelle lider ikke under liberalismens åk, men under en fascistisk statsmakt. Det kinesiske kommunistpartiet knuser alle tilløp til en liberal offentlighet. Og det var ikke liberale som stormet Capitol Hill.

Noen ganger er det noe virkelig ugreit over piskingen, om den påståtte woke-dominansen og det liberale sviket, både her og der. En del av kritikerne har selv vært pådrivere i kulturkrigen, ved å blåse opp woke-fenomenet og stå ganske steilt på egne «svunne tider»-standpunkter. Med Trump 2 råder «hva var det jeg sa!»-stemningen.

Mye av dette skyldes at høyrekulturkrigene har lyktes med sin offerfortelling, der Trump-velgerne, grunnfjellet, representerer det autentiske og ektefølte og eksploaterte, mens det liberale og progressive forstås som kjølig og kalkulert elitisme, uten «folkelig» forankring, ledsaget av «ikke-folket». Se for deg en ganske antagonistisk tolkning av den britiske forfatteren David Goodharts begrepspar «somewheres» og «anywheres».

The other half

Det finnes et annet Amerika, et annet Vesten, som er liberalt og fremoverlent, kanskje også progressivt, og som har en tendens til å bli «glemt» i alle offerfortellingene om dem som er blitt forsømt og satt igjen når moderniteten har dundret av sted. De som klager over at de gjensattes historier ikke får oppmerksomhet, tar simpelthen feil, for mediene flommer over av selvpisking, ikke bare på USAs vegne, men på Vestens vegne.

Det finnes et annet, legitimt Amerika, eller et annet Vesten om du vil, som også er under press og som har krav på å bli både sett og forstått. Dette «andre», som egentlig ikke er rene båser, består ikke bare av institusjoner og intellektuelle, av eliter eller av penger og posisjoner. Det består av flere hundre millioner mennesker, i USA og i resten av Vesten, i byene, også i distriktene, som i det store og hele identifiserer seg med liberale verdier, og som er under et enormt, kan hende eksistensielt angrep. Her finner du kosmopolitisme, hipstere, kulturelt og etnisk mangfold, en underholdningsindustri som gjenspeiler etnisk mangfold (grøss og gru), uforståelig kunst og teater, globalister, intellektualisme, kritisk teori og gransking av maktubalanse, antirasisme, feminisme, kaos og rare ting, ikke-figurativ arkitektur, hedonisme, minoriteter som stiller krav (herunder trans), det grønne skiftet og andre klimasaker, liberalkonservative og sosialdemokrater og folk som liker woke og folk som ikke gjør det og ellers utrolig mange mennesker som er kritiske til både det ene og det andre, men som likevel ikke er i tvil om at de mye heller vi leve i et liberalt samfunn enn i et autoritært samfunn.

Den liberale verden, med sine institusjoner, internasjonale forpliktelser og verdier, samt sitt engasjement for kyndighetens og ideenes utvikling, er kommet for å bli – med mindre autoritære krefter klarer å kvele den.

En stor andel av befolkningen ønsker fremdeles liberalt demokrati, pluralisme og toleranse. Mange er skeptiske til både woke og progressiv identitetspolitikk, men uten at dette rokker ved en demokratisk grunninnstilling, nemlig å kunne leve med at ikke alt går din vei. Det er her det store skillet går, mellom rotet i den liberale verden og den illusoriske orden for en tapt tid.

Ingen har monopol på å kanonisere den liberale verden, det sier seg selv, noe annet ville være illiberalt. Gjør porten vid, som det heter. Men noen grunnforutsetninger finnes selvfølgelig. Den liberale verden skal ikke være autoritær. Den må være åpen for endring, slik at også valg respekteres og makt skifter hender i fred og fordragelighet. Et annet minstemål ble beskrevet som modus-vivendi-liberalisme av den ofte liberalisme-kritiske filosofen John Gray: Pragmatisk aksept for motstridende verdier og interesser i et samfunn der «toleranse verdsettes som en betingelse for fred, og der forskjellige måter å leve på er velkommen». Gray betraktet altså det liberale som en levemåte. I en liberal verden er ikke alt politikk. Derfor hører naturligvis også konservative idealer og tankemåter til i den liberale verden. Men den konservative må forstå at det kan gjøre vondt når knoppen brister. Kanskje rett og slett leve med et liv som frustrert.

Det finnes to typer konservative. De som aksepterer endring (pluralistene) og de som ikke gjør det. Så enkelt. Du kan ikke være litt liberal demokrat. Du kan ikke være medgangsdemokrat. Er du blant pluralistene, kan du ikke dytte de liberale og progressive under bussen og true med fascistene. Når Putin advarer Vesten mot woke, er ikke jobben din å nikke samtykkende, men heller klart og tydelig fortelle Kreml at dette er våre ungdommer og at vi ikke har til hensikt å kaste dem til ulvene.

Selve begrepet kulturkrig fordrer naturligvis at motsetninger i samfunnet er forholdsvis intense. I lange perioder går ting roligere for seg. Kultur- og verdimotsetninger blir, slik vi i Norge har vært vant til, håndtert i fordragelighet og toleranse. Verdikonservatismen er både en rotårsak til kulturkampen, men også et naturlig og viktig innslag i et moderne, velfungerende liberalt demokrati. Det er ikke bare at det er skapt feilaktige bilder – det er også en legitim tro på familien og tradisjonelle verdier som «gode», som verdt å bevare. Som i mye av politikken, så kommer det mye godt ut av å kunne balansere verdier opp mot hverandre. Problemet med konservativ kulturpessimisme er at den kan bli revolusjonær i brytningstider.

I Weimar endte kulturkrigen i katastrofe. Walter Ruttmanns kjente stumfilm fra 1927 Berlin: Symphony of a Great City presenterte den tyske hovedstaden som et modernistisk kraftsentrum, med all medfølgende ståhei: Elegante varehusfasader, kaféliv, kabaret, transvestitter, jazz, ekspresjonistisk kino og hedonisme, utagerende kunst og bohemer av alle slag. Det var tiden for Fritz Lang og Otto Dix. Nyskapende kunst og arkitektur blomstret, på Bauhaus-skolen og i stilretningen «Die Neue Sachlichkeit», Den nye sakligheten.

Men Berlin var også grobunn for reaksjonære nostalgikere og revansjistiske fascister. Mange av de intellektuelle nazistene var lidenskapelig opptatte av å eliminere (bokstavelig talt) det dekadente og degenererte kulturlivet («entartete»), de norske fascistene brukte uttrykket «ukunst». Kunsten skulle være figurativ, naturlig og nasjonal. Bauhaus ble stengt i 1933 og Fritz Lang flyktet landet etter en kort og oppklarende «samtale» med Goebbels. 5000 malerier ble brent offentlig i Berlin. En fri kunstner var en død kunstner.

At kulturkrig handler om en slags likesidet polarisering er en vanlig feilslutning. Det er alltid reaksjonen som er nådeløs og voldelig. I dramadokumentaren Eldorado – Everything the Nazis Hate (2023) fortelles historien om hvordan en nattklubb i Weimar-Berlin ble fristed for det skeive samfunnet og hvilken grusom skjebne miljøet gikk i møte under Hitlers maktovertakelse. «Vi ønsket å vise hvordan de opplevde skiftet fra Weimar-republikken til nasjonalsosialismen», har filmskaperne fortalt. At transfolk var blant de nederste på rangstigen hos sjelesørgende konservative tyskere er selvsagt et understatement. Nazistene gjorde sitt for å utrydde dem.

Vi skal ikke uten videre hoppe fra Weimar, til dagens kulturkrigerisme. Pendelen har alltid svingt – og vil alltid svinge – mellom tradisjon og endring. Radikalisme og moderasjon har oppveid for hverandre i moderne liberale demokratier. Det er i utgangspunktet en god ting. Men reaksjoner kan anta reaksjonære og farlige former og bli et slags knekkpunkt. Vi mer enn aner konturene av knekken utfolde seg i dag. I USA og i Europa. I nesten alle de (tidligere) østeuropeiske landene pågår det en dramatisk konflikt i befolkningen mellom Europa-orienterte, liberale krefter og nasjonalkonservative krefter. Stridens kjerne er ofte medlemskap i EU og/eller NATO. For de liberale handler det om å søke mot Europa for å befeste demokratiet og opparbeidede rettigheter. For de nasjonalkonservative dreier det seg om å søke seg vekk fra det liberale Europa, fra «regnbuetyranniet». Typisk går slike konflikter som en kile mellom befolkningene, gjerne delt på midten. De radikalt nasjonalkonservative er også gjennomgående Russland-vennlige, fordi Putin for dem representerer den europeiske liberalismens motmakt, både politisk, strategisk og ideologisk. Konfliktene i øst og kulturkampen i vest er altså ikke vesensforskjellige. Også i Vesten råder forestillinger blant nasjonalkonservative om Russland som en slags kulturnasjon som står opp mot det åndsfattige, dekadente liberale hegemoniet. En rekke av de høyrepopulistiske partiene har samarbeidet tett med russerne i mange år. Jo lenger ut på høyresiden du kommer, jo mer lunken er som regel støtten til den ukrainske frihetskampen. Det er ikke tilfeldig.

Her hjemme er debatten rundt Trump også en stedfortrederdebatt for våre egne utfordringer, for vår egen kulturkrig, så å si. En del konservative nærer en tiltagende og dyp mistro til den liberale verden og er i bunn og grunn sympatisk innstilt til uortodokse metoder for å bekjempe den, og derfor også ganske ukritiske til Trump.

Undergangsfortellingen er meislet ut i kjente spor: om modernitetens hedonisme og forfall, om kosmopolitisk elitisme, om angrep på nasjonene, på tradisjonelle verdier og normer, herunder feminiseringen av samfunnet og seksuelle minoriteters (og andre minoriteters) synlighet og krav. Til og med opprør mot det non-figurative og «stygge» forfallet i modernismens estetiske uttrykk, som i kunst og arkitektur, er faste innslag. Subteksten er at man mister noe, og at dette noe går tapt når andre vinner noe, nesten som i et nullsumspill.

Litt for mange på høyresiden, som ikke nødvendigvis liker Trump, ser muligheter i trumpismen (og annet høyreradikalt reisegods). Muligheter til å få gehør og kanskje også gjennomslag for verdikonservative posisjoner, nedbygging av en stor stat og en slutt på woke og andre progressive innslag i samfunnet. Denne formen for opportunisme er kanskje hovedårsaken til at republikanere nesten unisont har latt seg sluke av MAGA. Noe av den samme opportunismen er synlig her til lands også, om enn i et foreløpig beskjedent omfang.

Dette er en farlig tilnærming, som minner litt om hvordan mange konservative opptrådte i møte med fascismen på 1920- og 1930-tallet.

Også den gangen hørte vi fra ganske mange konservative at fascismen tross alt hadde opptil flere kjerner av sannhet i seg, slik de så det, og da ikke bare om noe så innlysende som at Stalin var en tyrann. De så også en meningsfelle i fascismens kulturelle posisjoner, som den om at liberalismen var åndsfattig.

Det var den gang Unge Høire akket seg over «store deler av borgerligheten» for deres motstand mot fascismen. «Åndelig dovenskap», ble det kalt. Fascismen (nasjonalsosialismen) «er beslektet med sunn og ekte konservatisme» mente man der i gården, mens Minerva angrep Venstremannen, Dagbladredaktøren og antifascisten (men også antikommunisten) Ragnar Vold for å være en fanatisk liberaler.

Dette misforståtte meningsfellesskapet var til liten nytte. Når fascismen virkelig dro seg til, spilte det ingen rolle at den var full av åndelighet. De fleste konservative hadde da også vett nok til å omsider forstå det, og de fant sine egentlige meningsfeller blant de «åndsfattige».