Den illiberale skråplanseffekten

Det er gøy, eventuelt nedslående, å se gjennom gamle tekster. For omtrent 15 år siden skrev jeg en artikkel her i Minerva om ekstremisme, populisme og radikalisme. Deler av den teksten gjengir jeg her, men i revidert form. Synet mitt den gang var at høyreradikalisme ikke var et stort problem og i alle fall ikke mainstream på noen som helst måte. Det var da det og itte nå.

Begrepsforklaringene står seg nok, mens det politiske landskapet har endret seg dramatisk. Høyreradikale bevegelser og ledere fosser frem. Skillet mellom de ideologiske aksene er blitt mer diffust. En kompliserende faktor er at den «nye» metoden for autoritær omveltning består i å ta politisk kontroll over institusjonene, såkalt state grabbing, ikke å ødelegge dem. De autoritære går i fåreklær og heiser ytringsfrihetens faner.

Forholdet mellom ekstremt og radikalt er i og for seg enkelt nok. Den ekstreme vil bruke vold for å oppnå sine mål og slå ned sine fiender, mens den radikale vil bruke politiske metoder for å endre det bestående og lage et helt nytt samfunn. Den ekstreme og den radikale er noen ganger enige om målet, men uenige om metodene. Vi kan også si at ekstremister rett og slett er voldelige radikale. Flytende uttrykk som «ytre høyre» og «ytre venstre» vil mest hensiktsmessig ha sitt innslagspunkt et sted i dette feltet.

Populisme kjennetegnes ofte av overbudspolitikk og enkle løsninger. Gjennomgangsmelodien er at «vanlige folk» eller «folk flest» blir overkjørt av eliten. Forestillinger om en sterk leder som lett kan løse alle problemer, er også et kjent trekk i populistiske bevegelser, men tipper da over i det radikale. Populisme er i det hele tatt en veldig raus sekkebetegnelse. Der ligger også begrepets begrensning. Litt forenklet kan man si at både Senterpartiet og Trumps MAGA-bevegelse er populistiske, uten at dette gjør oss klokere. Heller ikke at Norges mest eksponerte populist er den allestedsnærværende Mímir Kristjánsson. Skal vi forholde oss til den vanligste definisjonen, slik for eksempel forskeren Anders Jupskås har tatt til orde for, kan vi si at høyreradikale som oftest er populister, mens langt fra alle høyrepopulister er høyreradikale. Nøkkelbegreper er det liberale demokratiet og pluralisme, og at disse både er middel og mål. Politiske radikalister er tilhengere av å rykke systemet helt eller delvis opp med roten. FrP er derfor et delvis populistisk parti, men ikke høyreradikalt.

De venstreekstreme, som det heldigvis ikke er mange igjen av, er revolusjonære, vil smi staten fullstendig om, og overta «det borgerlige voldsapparatet” (politi og forsvar) med vold eller terror som fødselshjelper. I Norge er Arbeidernes Kommunistparti (AKP-ml) på 1970-tallet det nærmeste vi kommer en venstreekstrem flokk av betydning.

De venstreradikale vil, presumptivt på demokratisk vis, og ikke med vold, erstatte det liberale demokratiet med noe annet (ifølge dem mer demokratisk), som for eksempel et sosialistisk samfunn. Hva et sosialistisk samfunn egentlig innebærer er ofte diffust, men det fremkommer som oftest at det er en politisert stat fremfor en liberal, «nøytral» stat (som uansett går borgerskapets ærende, slik de oppfatter det). Dagens venstreradikale er særlig å finne i Rødt, men også blant enkelte på venstresiden i SV.

De høyreekstreme vil styrte statsmakten med vold og «gjøre noe» med samfunnets demografiske eller etniske sammensetning. I Norge har vi en tradisjon for ulike små høyreekstreme grupperinger, de fleste med naziforgreninger. Høyreekstreme har også stått for en rekke drap og terrorhandlinger på norsk jord, med Breiviks massemyrderier i særklasse.

De høyreradikale vil omkalfatre statsmakten, men også det liberale demokratiet (dypstaten), som ifølge dem verken har vilje eller evne til å frede majoritetskulturen og nasjonen. De vil stoppe det dype forfallet i kulturen før det er for sent. De benytter seg flittig av liksomdemokratisk retorikk, som at de representerer «det egentlige folket». Erstatningen kan være diktatur, men oftere, i dag, en løst definert «illiberal» nasjonalstatsløsning. Det innebærer en gradvis politisering av institusjonene, kontroll over mediene og valgsystemet og andre former for ideologisk nepotisme. De vil endre det flerkulturelle gjennom kulturell assimilasjon (helst) uten utenomparlamentarisk voldsbruk. Blant høyreradikale er Viktor Orbán og Donald Trump forbilder. Historisk kan vi finne mange eksempler på høyreradikalisme, særlig i mellomkrigstiden. Sven Elvestad drev valgkamp for Frisinnede Venstre samtidig som han hyllet Mussolini og ville ha fascisme «uten diktatur». Ute i dagens Europa finner vi partier med klare høyreradikale innslag, som Frankrikes Nasjonal Samling, tyske AfD og Frihetspartiet i Østerrike.

Ingen toneangivende organisasjoner i Norge representerer slike syn i dag. Men høyreradikale finnes i rikt monn på nett, ofte på ganske aparte og tydelig konspirasjonsorienterte nettsteder, i deler av Frp-velger-omlandet og ikke minst i kommentarfeltene til ymse kulturkrigere i sosiale medier. I tillegg viskes skillet mellom høyre-og venstresiden stadig mer ut, noe som er særlig tydelig i legeringen autoritær høyrepopulisme og venstreorientert økonomi, kjent på folkemunne som «hesteskoen». Det er god grunn til å tro at antallet i Norge som sympatiserer med høyreradikale ideer vil vokse, slik det også gjør i resten av den vestlige verden. Norge er et land i verden.

På venstresiden har radikalismen stått sterkt i toneangivende partier som har vinglet mellom demokratiforståelse og troen på proletariatets høy- eller lavpotente diktatur, mens det på norsk høyreside, og i alle fall ikke i det etablerte politiske landskapet, nesten ikke eksisterer en slik mellomposisjon på denne siden av annen verdenskrig.

Hvis et parti har programerklært (på en klippefast måte) at de har det liberale demokratiet som både middel og mål, kan det verken betegnes som ekstremt eller radikalt. Skismaet står altså mellom å forstå politikk som en evig prosess der makten fordeles og makt skifter hender og å forstå politikk som endemål og at makt gir rett.

Så hvordan kan man «måle» om noen er høyreradikale eller ytre høyre? Her finnes ingen autorisert vekting. Det finnes få radikale partier eller personer som åpent erklærer at de ønsker å avskaffe demokratiet. Derfor er det viktig å undersøke hva som står i programmene deres og/eller hvordan de uttrykker seg offentlig. I tillegg kan deres holdning til autoritære regimer og ledere i andre land gi ganske klare indikasjoner på hvordan det står til med det demokratiske sinnelaget. Det er for eksempel vanskelig å tolke enkelte europeiske høyrepopulistiske partiers nære forbindelser med Putins parti Forent Russland som annet enn autoritært og radikalt.

Den norske venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet har nesten konsekvent, gjennom alle årene siden andre verdenskrig og frem til og med den uforbeholdne omfavnelsen av Venezuelas autokratiske leder Hugo Chavez, gitt mer eller mindre helhjertet støtte til autoritære sosialistiske regimer. I SV fant denne forbrødringen sted samtidig som partiet erklærte seg som demokrater. Men var det troverdig, altså i den forstand at deres støtte til autoritær sosialisme «utenlands» ikke hadde noen som helst betydning for deres demokratisyn her hjemme? I partiprogrammene til SV vrimlet det av lovord om å skape et sosialistisk samfunn, men uten at dette ble konkretisert. Partiet sto altså i spagat mellom folk som ønsket en sosialistisk stat og folk som bare ville ha mer rettferdig fordeling. I sum ga det den gang åpenbar mening å omtale SV, eller i det minste, deler av SV, som et venstreradikalt parti, eller som ytre venstre.

Hva så med høyresiden? Blir for eksempel en nasjonalkonservativ til en høyreradikal hvis vedkommende støtter Donald Trump?

Eller sagt på en annen måte: Er det troverdig at en nasjonalkonservativ blir fornærmet over å bli omtalt som høyreradikal eller som del av «ytre høyre», og samtidig støtte Donald Trump? Altså en høyreradikal president med enorm makt som, i tillegg til å være en notorisk løgner, blankt avviser demokratiske valgresultater, hisser opp høyreekstreme tilhengere til å angripe den folkevalgte forsamlingen, for siden å benåde dem? En lederskikkelse som i beste fall kan omtales som protofascist? Det spørs. Verden er global, enten man vil det eller ei.

Det er ingen tvil om at den første Trump-perioden åpnet dørene for mange, til da, skyggeredde høyreradikale i Vesten. Den perioden som kommer nå, altså Trumps andre, vil åpne dem på vid gap. Vi går inn i en alvorlig og kritisk tid der den virkelige motsetningen blir å finne mellom demokratier og autoritære. Det er illusorisk å tro at man kan ri på begge hester uten å måtte stå for dets fulle effekt. Bordet fanger.

Dette til tross for at vi på et eller annet vis må forholde oss til at Trump de neste årene, enten vi vil det eller ikke. Det vil nødvendigvis medføre en god del pragmatisme, slik vi for eksempel har sett fra Jens Stoltenberg. Realpolitisk samarbeid handler om nødvendighet, ikke minst i sikkerhetspolitikken. Å støtte trumpismen er noe ganske annet. Det innebærer å adoptere politiske synspunkter, holdninger og adferd som ikke er forenlig med liberalt demokrati. Vi ser allerede trumpere som prøver seg på å ta Stoltenberg og andre ansvarspolitikere til inntekt for eget klakøreri.

Så kan man si at hvemsomhelst ikke med nødvendighet er høyreradikal fordi man støtter trumpismen eller på andre måter fasiliteter høyreradikales tankegods. Men det er utvilsomt særdeles uansvarlig. Alternativt kan man selvsagt også være kontrær, eller rett og slett medgangsdemokrat (demokrat når det passer, autoritær andre ganger, hipp som happ). Hvorvidt det da er rettferdig å bli tildelt merkelapper som «høyreradikal» eller «ytre høyre», blir snarere et spørsmål om presisjon og ikke skivebom.

En mindre kontingent anti-woke (visstnok) liberale utviser også «forståelse» for Trump og andre høyreradikale kulturkrigere. Disse anti-wokerne har, med en viss rett, gjennom mange år, sett egne kjernesaker bli latterliggjort og marginalisert i det offentlige rom. De er lei og opprørt over det de oppfatter som kanselleringskultur, multikulturalisme og ideologisk sekterisme på den akademiske venstrefløyen og påfølgende unnfallenhet blant andre liberale. Derfor blir Trumps korstog mot woke og politisk korrekthet nesten uimotståelig. De høyreradikale kulturkrigerne taler ytringsfrihetsofferismens sak, så å si. Da oppstår ganske påfallende blindflekker. Som for eksempel at ytringsfrihetsfundamentalisten lefler med, eller bagatelliserer en politisk bevegelse som er en akutt trussel mot demokratiet, de liberale institusjonene og ytringsfriheten. Spørsmålet som melder seg, er naturligvis om det da i det hele tatt gir mening å omtale seg selv som liberal.

Så handler alt om Trump? Dessverre er svaret nesten. I alle fall hvis spørsmålet er om politisk radikalisme i vår tid. Perioden som kommer vil bli sjeldent krevende og uakseptabel, sett fra et hvilket som helst liberalt ståsted. Trump 2 vil by på ting som få av oss har kunnet forestille oss, med en komplett uhemmet, hevngjerrig og eskalerende Trump, som nå også oppfatter seg som Guds utvalgte, omgitt av sykofanter, absurdister og noen av verdens rikeste menn. Trump vil om få måneder by på et knekkpunkt for alle hans verstehere rundtomkring. Mange vil la seg innhente av fornuften og falle fra. De som blir med videre, vil kunne trekkes ned i radikaliseringens kaninhull – og bli værende der.