Den skumleste trusselen mot demokratiet er demokratiet

En mørk høstnatt i 1994 sitter Janne Haaland Matlary på kjøkkenet sitt og gråter. Den unge doktorgradsstipendiaten håpet inderlig at Norge skulle bli en del av EU og dets europeiske prosjekt. Det var som at hun knapt kunne forstå at utfallet ble et annet. Men som alle – og ikke minst konservative – må forsone seg med: Livet er fullt av skuffelser.

Bok

Tittel: Demokratiets longsomme død
Forfatter: Janne Haaland Matlary
Forlag: Kagge Forlag

Nå er Matlary eldre og professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo, men hun vil stadig ha Norge med i EU. Den ungdommelige iveren over EU som et europeisk prosjekt synes imidlertid å ha blitt utsatt for realismens bleking. Matlary vil først og fremst at Norge skal kunne påvirke saker som gjelder oss.

Siden 1994 er da også over tolv tusen EU-rettsakter gjennomført i norsk rett – og skjønt det er med lov land skal bygges, peker det mer direkte mot betydningen av saker som gjelder oss, enn mot det store kulturelle og emosjonelt berørende fellesskapet. Samtidig viser alle rettsaktene at EU også har en omkostning for det fellesskapet som har forblitt den grunnleggende rammen for folkestyre, nemlig det nasjonale. For Matlary har EU blitt en overnasjonal struktur som subtilt og stille, men likevel ubønnhørlig, trekker til seg makt fra nasjonalstatene. Selv om Matlary helst skulle sett at britene forble i EU, og bidra til reformering, skortet det ikke nå på forståelse. Med andre ord: Matlary felte ingen tårer over brexit.

Hva skjedde egentlig med doktorgradsstipendiaten som gråt over Europa på sitt kjøkken? Aldring kan selvsagt gjøre noe med optimismen og idealismen hos noen og enhver. Men premisset for boken er at spørsmålet er galt stilt. For Matlary har altså ikke mistet troen på EU som idé; det er materialiseringen av denne ideen hun stiller seg kritisk til – og vil reformere.

Spørsmålet burde derfor heller lyde: Hva skjedde med Europa – og hva skjedde med Norge? Nettopp det forsøker hun å besvare i den nye boken Demokratiets langsomme død.

Vranglesning som evidens

Før vi går løs på boken, kan det imidlertid være verdt å forholde seg til debatten som boken så langt har fått i mediene. Lesningen forteller nemlig noe om et av aspektene ved samfunnet Matlary forsøker å beskrive i boken: et samfunn der man bedømmes ut fra hvilken bås man plasseres i, snarere enn hvilke argumenter man fremfører. Og Matlary plasseres ofte i en blant akademikere svært sjelden bås: konservativ, abortmotstander, kritisk til innvandring – og var det ikke noe med Ungarn og Polen?

I Klassekampen har tidligere rådgiver for Jonas Gahr Støre, Jonas Bals, valgt en slik lesning – eller manglende lesning – av boken. Ifølge Bals er Matlary reaksjonær, elitistisk og autoritær – «med et hint av militarisme». Boken beskrives som en studie i en «radikaliseringsprosess steg for steg». Kroneksemplene Bals trekker frem er Polen og Ungarn, disse «skinnende stjerner på Matlarys himmel». Anmeldelsen diskuterer knapt spørsmålene, ideene eller innvendingene i boken, og henfaller i stedet desto mer til moralske karakteristikker av en stråmann.

For eksempel er det ikke riktig at Polen og Ungarn er «skinnende stjerner» hos Matlary – hun påpeker flere av de konkrete, demokratiske utfordringene der. Hun beskriver også deler av den amerikanske mainstream-høyreside som «skremmende». Hennes dødssynd er derfor tilsynelatende å våge å finne noe som helst av verdi i land som Polen og Ungarn. For Bals later dette til å være en slags moralsk overskridelse, som gjør at det ikke er nødvendig eller mulig å diskutere teksten.

Slik er Bals med på å illustrere deler av bokens nå etterhvert bestselgende hovedtese: Kulturen som skal underbygge demokratiets institusjoner – sentrert rundt et åpen, tolerant og fornuftig ordskifte – er nå i ferd med å svekke dem.

Boken er også anmeldt av blant annet Tom Hetland i Stavanger Aftenblad – også det en forholdsvis kritisk anmeldelse, men en som går i rette med teksten, og ikke reduserer den til et spørsmål om dårlige holdninger. Likevel har Bals anmeldelse fått sette tonen for mye av den videre diskusjonen om boken i sosiale medier. Det sier noe ikke bare om debattkulturen generelt, men også om hvor uvant det er for anmeldere å forholde seg til akademikere og forfattere som ikke er på venstresiden. For både spørsmålene de tar opp og språket de bruker, er uvant for dem – og en genuint manglende forståelse er nok med på å forklare hvorfor overfladisk moralisme ofte erstatter reell kritikk. For Janne Haaland Matlary er altså en kristen, borgerlig akademiker. Dem er det ikke mange av i Norge. Enda færre er attpåtil utpreget konservative. Men Matlary er utvilsomt nettopp det.

Sannheten er imidlertid at Matlary ikke passer enkelt inn i de trangeste båsene. Hun er ikke bare EU-entusiasten som ble EU-kritiker; hun er en av de for tiden få uttalt konservative som ikke desto mindre er helt overbevist om at Norge likevel bør bli medlem. Hun er teoretikeren som også er pragmatiker, nærmere bestemt UiO-professoren som også har vært UD-statssekretær. Hun er abortmotstanderen som forlot KrF, det eneste partiet som er tydelig imot abort, til fordel for Høyre – fordi KrF ikke var ideologisk bevisst nok. Hun understreker staters suverene rett til å regulere innvandring, om enn så i tydelig restriktiv retning, men er gift med en utlending og tilsynelatende kosmopolitisk anlagt. Vel, hun er da vel nasjonalistisk? Snarere tvert imot: Matlary mener nordmenn bare er nordmenn sekundært; primært er vi europeere.

I sterk kontrast til Bals utlegning av Matlary som en slags fremmedfiendtlig høyrepopulist synes den rimeligste beskrivelsen av Matlarys politiske posisjon, slik den fremkommer i boken, som en politisk relativt liberal konservativisme – som for henne går hånd i hånd med en konservativ etikk. Og selv om det er ut fra en slik orientering Matlary observerer og reflekterer, er disse observasjonene og refleksjonene rettet mot demokratiet som politisk styringsmekanisme, som strukturen og fellesskapet hvori uenigheter om nettopp politisk ideologi og etikk kan spille seg ut.

Demokratiets to trusler

Matlarys bok handler altså om utfordringene mot demokratiet i Europa – og de, mener hun, kommer hovedsakelig innenfra. Tidspunktet for utgivelsen av en bok med en slik beskrivelse er selvsagt (tilfeldigvis) litt spesielt, mens krigen i Ukraina pågår for fullt. Hadde boken vært skrevet senere, ville det sikkert være flere refleksjoner om det temaet. Men Matlary underkjenner på ingen måte utfordringene Vesten møter i autoritære regimer med imperialistiske nykker – de være seg langt borte, som Kina, eller veldig mye nærmere. Det er altså til tross for at Russland «bruker militærmakt til å endre grenser i Europa», mener hun, at slike regimer ikke er de alvorligste truslene mot Vestens demokratier.

Det skyldes kanskje nettopp at disse truslene er på utsiden av de vestlige demokratiene: Truslene manifesterer seg i synlige og avgrensede fiendebilder – og derfor er det også lettere å mobilisere en kollektiv motstand mot dem. Russlands forsøk på nye grensedragninger har da også vist seg å samle Europa tettere rundt de demokratiske idealene, på tross av et tiår med tiltakende polarisering.

Men det finnes altså en annen trussel, ifølge Matlary, som ikke er så lett å få øye på – en innvendig trussel. Og den er todelt, slik jeg leser henne. For det første er det en systemisk trussel mot demokratiet. Denne fanges i det faktum at maktens tyngdepunkt forflytter seg stadig lenger og lenger bort fra velgerne. I Europa er dette ikke minst representert ved EUs utrettelige kreativitet: Byråkratene i Brussel finner stadig nye reguleringsområder.

Denne systemiske delen av trusselen ser vi også i den dobbelte trusselen fra politisering og rettsliggjøring av spørsmål som ikke burde vært politisert og rettsliggjorte. Mens rettsliggjøring flytter makt så langt fra velgerne at det blir uklart både hvem som har ansvar og hvordan det kan endres, flytter politisering makt fra personer og familier og over til staten. Man kan innvende at en grad av både politisering og rettsliggjøring er kjernebestanddeler av demokratiet. Spørsmålet er kanskje et om form og omfang. For Matlary er det i hvert fall noe utpreget udemokratisk over utviklingen på dette feltet, kanskje særlig når den styres av overanasjonalitetens usynlige hånd, den myk lov – disse avtalene og deklarasjoner som i motsetning til for eksempel EU-rettsaktene ikke er formelt bindene, men som stater likevel vil rette seg etter.

Det leder til den andre delen av den indre trusselen mot demokratiet – som handler om borgernes karakter. Og borgernes karakter, aggregert, manifesterer seg ikke bare i det nevnte politiske systemet, men også i en distinkt kultur. Det er en kulturen som ifølge Matlary har endret seg hurtig de siste årene: Den vestlige, herunder også den norske, kulturen kjennetegnes nå av politisk korrekt arroganse ikke bare i møte med politisk mangfold, men også idealene demokratiet er tuftet på. Og det mener Matlary at skyldes en slags inkonsistent intoleranse for disse idealene – som blant annet kommer til uttrykk ikke bare i polarisering, men også aggressiv moralisering, som kansellering.

Også dette er det noe genuint udemokratisk over, ifølge Matlary. For i demokratiets kjerne ligger det en åpenhet og respekt for at det finnes noe slikt som reasonable disagreement, som John Rawls ville sagt – og at politiske beslutninger skal tuftes på fornuftsbaserte ordskifter. Dette gjelder ikke bare innad en stat, men også mellom stater. Det er ingenting demokratisk (selv om den myke loven kan gi oss inntrykket av det), anfører Matlary, over ikke å respektere at Polen har en annen abortpolitikk enn oss, Ungarn en annen ekteskapslov.

De politiske beslutningene representerer folkeviljen som borgerne i et demokrati er bundet til, men selvsagt uten at det innebærer at man må være enig i den. Matlary er for eksempel, og som allerede nevnt, ikke bare konservativ, men også kristen, og er derfor – for å ta det polske eksempelet – «permanent uenig» i dagens abortlov. Men hun aksepterer den fordi den er tuftet på et demokratiske prosesser: fornuftsbasert ordskifter som munner ut i stemmegivning. Folkeviljen var kanskje ikke identisk med hennes, men hun hadde i alle fall sjanse til å påvirke den.

Men den nye kulturen kveler disse demokratiske prosessene, mener Matlary – tydeligst eksemplifisert ved kansellering, men også, fordi kansellering skjer, ved selve frykten for kansellering. Og her aner Matlary noen fellestrekk på begge sidene av det politiske spektrum: Vi kjenner godt til det udemokratiske ved å stille seg kritisk til legitimiteten ved et fritt valg – men om enn mindre militant, ser vi ikke også denne holdningen for eksempel i anklagen over at brexit ikke egentlig var legitimt? Eller å mene at Ungarn er udemokratisk – et «tyranny of the majority» – når den folkevalgte Orban ikke vil akseptere Ursula von der Leyens påstand om at LHBT-verdier er Europas verdier? Det mener i alle fall Matlary.

Vi er altså tilbake til Øst-Europa. Og når vi diskuterer land som Ungarn, er det ifølge Matlary viktig å holde tungen rett i munn. Det er utvilsomt udemokratiske trekk ved disse landene – som måten Orban tar til seg makt fra de andre statsmaktene på, særlig domstolene og pressen. Men betyr det faktum at at Orban ikke vil ha et liberalt demokrati nødvendigvis at han egentlig også er udemokratisk?

Hva er det liberale demokratiet?

Vi forbinder gjerne ordet «demokrati» med «liberalt». Litt avhengig av hva man legge i «liberalt», er det feil, sier Matlary – selv om det ikke er en helt uforståelig feil. For demokratiets idealer er tett forbundet med en rekke liberale rettigheter, som for eksempel ytringsfrihet og trosfrihet. Og i den forstand er det liberale uløselig forbundet med demokratiet.

Men der stopper også forbindelsen. Det er ikke noe udemokratisk over å anta en konservativ forståelse av seksualitet og kjønn, for eksempel – dersom folket selv velger det. La oss for eksempel ta den svært kontroversielle ungarske loven som begrenser – så langt jeg kan forstå – informasjon om LHBT som rettes direkte mot barn og unge. Matlary bruker denne loven som et eksempel på lovgivning Ungarn er sterkt fordømt for – som om den er udemokratisk eller ueuropeisk. Loven – igjen, så langt jeg kan forstå – forbyr ikke foreldre å snakke om sine barn om LHBT, den relaterer seg til offentlige aktører. Illiberalt? – kanskje. Lite progressivt? – definitivt. Er det forståelig at liberale og progressive LHBT-aktører som selv har vokst opp med skam og manglende kunnskap om kjønn og legning, reagerer? Absolutt.

Men slike uenigheter er en del av det europeiske – og en del av demokratiet. Det ser vi tydeligere når vi ser lover som kommer fra motsatt hold av denne uenigheten. For er det ikke nettopp å forby til og med samtaler med foreldre Anette Trettebergstuen vil gjøre med sin nye lov mot konverteringsterapi? – det vil si, hun vil forby foreldre å snakke feil om LHBT til sine barn. Og ikke bare barn: Kultur- og likestillingsminister vil da også forby myndige, samtykkende mennesker å snakke om feil om LHBT.

Poenget er ikke at ikke man kan være riv ruskende uenig om slike lover. Og selvsagt kan man finne viktige forskjeller mellom situasjonene. Men poenget er at man i Vesten – sett bort ifra Øst-Europa – typisk vurderer inngripende lover med liberalt fortegn svært forskjellig fra de med konservativt fortegn – og det til tross for at Trettebergstuen på sett og vis vil bryte hardere med de liberale rettighetene enn det den ungarske loven gjør. Så lenge en lov er forankret i demokratiets egne prosesser, og ikke bryter med fundamentale (med sterkt trykk på «fundamentale») menneskeretter, er det ingenting demokratisk over å anse den som illegitim – selv om man altså kan fordømme den for å være lite progressiv.

Og det er på disse områdene at Matlary er på sitt mest interessante. Hun trekker opp skillelinjer som over tid har blitt uklare. Ved å late som at en rekke helt bestemte liberale verdier – ofte i en forståelse som er relativt ny – er ensbetydende med selve demokratiet, uten at de egentlig er det, så er man med på å provosere frem polarisering, som undergraver det politiske fellesskapet hvori uenighet rommes. Og slik svekkes også de demokratiske prosessene.

Vi må tilbake til de åpne, tolerante og fornuftsbaserte diskusjonene, mener Matlary. Og det gjør vi kun i kraft av en tydelig forståelse av at vi er borgere av den samme stat. Og her blir viktigheten av den nasjonale identiteten tydelig: Det er som nordmenn vi kan ha en opplyst samtale om politiske anliggende, fremfor i kraft av identiteter forbundet med kjønn, rase, seksualitet og religion. Det betyr ikke at disse andre identitetene er uviktige – men det er i kraft av vår felles identitet om nordmenn at vi kan snakke om det norske samfunn sammen. Og den nasjonale identiteten må kultiveres, som Matlary mener at skjer hånd i hånd med med borgerens dannelse og utdannelse.

En slags inkonsistens

Jeg tror Matlary er inne på noe vesentlig her, når det gjelder gjenaktualiseringen av den nasjonale identiteten. Men det forblir likevel for vagt: Nøyaktig hvordan skal det gjøres? Og nøyaktig hvordan skal dannelsen og utdannelsen bidra – styrt av hvem, i hvilken form?

Selv om jeg har sympati med konklusjonens grove konturer, forblir det likevel utydelig for meg nøyaktig hva det er Matlary legger i den. Og dette leder til et annet og relatert problem – nemlig at det er uklart i hvilken grad Matlary rent faktisk har argumentert for konklusjonen.

Det skyldes i ikke ubetydelig grad bokens sjanger: Observasjoner og refleksjoner over Europas utviklingen er spunnet sammen med fortellinger fra Matlarys egen, personlige historie. Dette setter ofte et befriende personlig preg på hennes beskrivelser – Matlary deler uredd fra sitt kristne, konservative perspektiv. Men det gjør også at argumentene for ofte forblir nettopp perspektiver. Slik blir konklusjonene sannsynligvis ikke overbevisende for noen særlig flere dem som allerede er relativt overbevist om dem.

Ta for eksempel følgende påstand: Politikken «skal ikke fikle med fakta. Det man sier, skal beskrive fakta best mulig. Realitetssjekken er faktabasert.» Men den grunnleggende utfordringer, som Matlary ikke adresserer, er at det er dyptgripende uenighet om hva som er faktum – og slike uenigheter ligger ofte under grunnleggende uenigheter som også antar ideologisk form. Hva er motivasjonen for og konsekvensene av å kreve eller nekte transkjønnede behandling? Av å begrense LHBT informasjon? Eller: Hvor marginalisert er kristne og konservative stemmer i offentligheten i ulike vestlige land?

For min del kan jeg kanskje helle mot Matlarys faktaforståelse i flere av disse spørsmålene, men det endrer ikke på at mange av uenighetene ofte handler om fakta – selv om forståelsen av fakta kanskje formes av ideologi, og uenighetene dermed blir ekstra krevende å finne ut av. Det hjelper derfor ikke at alle er enig med Matlarys påstand, dersom de har forskjellige forståelser om hva som rent faktisk er fakta. Disse faktaene gjør igjen at man vil anvende for eksempel fundamentale menneskeretter – som for Matlary (dersom vi igjen legger trykk på «fundamentale») utgjør absolutte grenser for politikkens mulighetsrom – ganske forskjellig.

Og slik kollapser også den rasjonelle diskursen Matlary legger til grunn for demokratiet. Eller for igjen å vise til Rawls: Det utvikler seg helt forskjellige forståelser om hva som er grensene til rational disagreement. Det faktum(!) er et fenomenalt politisk problem. Og Matlarys bok tydeliggjør det, men uten å løse det.

For Matlarys bok består av mange konklusjoner som i sum utgjør hennes perspektiv på kulturens tilstand. De som deler Matlarys perspektiv vil kanskje ikke kreve omstendelige argumenter for å godta disse konklusjonene. Men de som er uenig med Matlary, vil neppe la seg lokke ut av sitt eget perspektiv – også fordi Matlary så sjeldent trer inn i deres. Dermed vil de ikke la seg overbevise heller. Man står avsondret fra hverandre, ute av stand til å kommunisere med hverandre. Her er derfor en slags inkonsistens, ettersom det er nettopp det svekkede fornuftsbaserte ordskifte som Matlary mener at kjennetegner vår kultur – og som fører til demokratiets død.