En glemt fredspris

For andre gang i historien vinner en iransk kvinne Nobels fredspris. Tildelingen til årets vinner, Nargis Mohammadi, kom nesten ett år etter at opptøyene i Iran startet. Dessverre er tildelingen blitt overskygget av andre globale hendelser, og Mohammadi har ikke fått oppmerksomheten hun fortjener.

Nobelkomiteen påpekte Mohammadis betydning for det pågående iranske folkeopprøret, som på folkemunne omtales som «Zan, Zendegi, Azadi»-bevegelsen, eller «kvinne, liv, frihet»-bevegelsen. Det er et av de mest omfattende og langtrekkende opprørene Iran har sett på flere år.

Mens bevegelsen startet med drapet på Mahsa Amini i september 2022, strekker Mohammadis menneskerettsaktivisme seg flere tiår tilbake i Iran. Dette har resultert i 13 arrestasjoner og sammenlagt 31 år i fengsel, samt 154 piskeslag, i tillegg til all den fysiske og psykiske torturen hun utsettes for i iranske fengsler. Hun sitter fortsatt i varetekt, og kan dermed ikke være fysisk til stede når nobelprisen utdeles. Det er hennes barn og ektemann som tar imot prisen på hennes vegne. 

Nesten tre tiår med dedikert arbeid for å fremme menneskerettigheter i det autoritære Iran har preget Nargis Mohammadis bemerkelsesverdige reise. Hun startet sin karriere som journalist ved Payam Hajar, et ukentlig tidsskrift, i 1990-årene Samtidig begynte hun sine aktiviteter i Human Rights Defenders Center. Til tross for flere tiår i fengsel er hun i dag visepresident for denne organisasjonen og leder organisasjonens kvinnekomité.

Mohammadi er også et grunnleggende medlem av National Peace Council i Iran, og har hatt en ledelsesfunksjon i organisasjonen siden 2018. Hun har vært en fremtredende talsmann mot dødsstraff i Iran, og jobbet for avskaffelse av dødsstraff globalt. Mohammadis utrettelige kamp for menneskerettigheter satte i gang en kampanje mot isolasjon og samlet inn betydelig førstehåndsvitnesbyrd om seksuelle overgrep mot kvinnelige fanger. Disse vitnesbyrdene er utgitt i boka Hvit tortur. 

I februar 2018 kom hun med klar kritikk av regimets eksistens ved å uttrykke at den islamske republikken ikke kan reformeres. Med flere andre ba Mohammadi om en FN-overvåket folkeavstemning for å legge til rette for en «fredelig overgang» fra det eksisterende regimet til et «sekulært parlamentarisk demokrati».

Mohammadi har uttrykt støtte til «kvinne, liv, frihet»-bevegelsen som motsetter seg obligatorisk hijab i Iran. Støtten ble uttrykt via Instagram-kontoen hennes.

I sine uttalelser har hun blant annet henvendt seg til lederen for det iranske rettsvesenet, og understreket at de iranske kvinnenes kamp for retten til å velge sine egne klær ikke er en skamløs handling, men en modig søken etter deres rettigheter.

I en melding publisert på ettårsdagen for Mahsa Aminis død i september i år, omtalte hun dagen som «markeringen av det religiøse autoritære regimets undertrykkelse av kvinnene i Iran».

Nobelprisvinneres kamp for menneskerettigheter har kommet med en enorm personlig kostnad. En kostnad de færreste av oss klarer å forestille oss. 31 år med en eller annen form for frihetsberøvelse har medført enorme konsekvenser for Nargis og hennes familie. I et intervju med IranWire uttalte hun «Tiden har på et vis stoppet opp for meg; de små tøflene datteren min pleide å bruke har blitt et fjernt minne. Jeg så Kiana [hennes datter] på Skype; hun har vokst opp, håret hennes er langt, og ansiktet hennes har endret seg. Ali [hennes sønn] har forandret seg, og den lille gutten min med det krøllete håret har vokst seg høyere».

Samtidig som NRKs realitykjendiser, Adampourene, reiser på ferie til Iran, pågår henrettelsene i landet med et større tempo enn tidligere. I de 10 første månedene av 2023 hadde prestestyret gjennomført 604 henrettelser. Det vil si to henrettelser hver dag. Det er høyere enn tallet for hele rekordåret 2022, som lå på 582, men lavere enn det dystre året 2015, hvor 972 ble henrettet.

Årets henrettelser skjøt fart etter sommeren, da en rekke vestlige land, herunder Norge, førte såkalt dialog med Iran og påpekte menneskerettighetssituasjonen i landet.

Personlig håper jeg årets nobelpris bidrar til en mer opplyst debatt om prestestyret i Teheran, regimets fraværende vilje til å følge grunnleggende menneskerettigheter og bidrag til terrorisme, krig og konflikt regionalt og globalt. Dessverre tror jeg det blir med håpet.