Valget – hva er verdt å legge merke til?

Slik er det naturligvis ikke. Dette valget er like viktig og uviktig som alle tidligere og kommende valg.

Når dette sies er det vel så mye et motivasjonsbudskap til egne kjernetropper av frivillige til å stå på helt til valglokalene stenger, som en reell beskrivelse av hva valget faktisk handler om og hvilke konsekvenser det vil ha for folk. Det er heller ikke sånn at det ute blant vanlige velgere - som jeg i år er, etter mange år som hyperaktiv i valgkamper - er et stort alvor for hvilket retningsvalg vi nå skal gjøre. Norsk politikk er for konsensuspreget til at vi velger mellom samfunnssystemer, og særlig i lokalvalg.

Like fullt kan valget i kveld innebære store endringer. De nasjonale meningsmålingene varier mye, men de viser samtidig mange interessante tendenser som – dersom de blir bekreftet i valget – vil tegne et nytt politisk bilde som også vil slå inn i rikspolitikken om to år. Politisk dyktighet er å forutsi hva som vil skje i morgen, neste uke, neste måned og neste år - og etterpå kunne forklare hvorfor det ikke skjedde, sa Winston Churchill. Men hva vil skje i dag?

Protestpartier vinner og begge styringspartier svekkes samtidig - som er historisk.

Vi har ofte i lokalvalg sett at enkeltlister, protestbevegelser og ensakspartier kan gjøre det skarpt i mange kommuner. Men det er noe nytt ved årets valg at et ensaksparti faktisk kan få såpass med oppslutning at det er med å utgjøre en forskjell i hvordan mange av landets kommuner skal styres. Folkeaksjonen Nei til bompenger har vært representert i Stavanger bystyre i en periode, men vil etter kveldens opptelling trolig også være å finne i Bergen bystyre og Oslo bystyre, samt en rekke andre kommunestyrer og fylkesting.

I Bergen har partiet knivet om å være det største partiet, i det som for praktiske formål må kunne kalles en total nedsmelting av det tradisjonelle partipolitiske bildet i landets nest største by. Selv om det har variert hvilket parti som har vært størst i Bergen, har det alltid vært sånn at enten Arbeiderpartiet eller Høyre har blitt rimelig dominerende når ett av de to partiene har gjort et godt valg. I Oslo er tendenes ikke helt lik. FNB er betydelig mindre enn i Bergen, men vil likevel være helt nødvendig for at Eirik Lae Solberg skal bli byrådsleder og at Oslo Høyre skal vinne tilbake byen den styrte i 18 år. Her sikter Oslo Arbeiderparti seg inn mot å gjøre et katastrofevalg, og om ikke mobiliseringen i sluttspurten gjør underverker vil Raymond Johansen oppleve at partiet faller med 10-12 prosentpoeng sammenlignet med det gode valget i 2015. Oslo Høyre går også tilbake, om enn langt mindre enn sin tradisjonelle hovedmotstander.

Vi ser den samme tendensen nasjonalt: Både Arbeiderpartiet og Høyre svekkes, til dels veldig sterkt. Det er noe nytt at begge de tradisjonelle styringspartiene går tilbake samtidig. Noe av årsaken kommer jeg tilbake til, men det er et forhold som trolig vil tvinge seg frem gjennom evalueringsrapporter og havarikommisjoner etter valget, og det er hvordan de store partiene griper an i klimadebatten. En kan mene hva en vil om hvordan politikken skal utformes for å sikre klimautslipp og mindre forurensning, men det er tydelig at mange velgere rett og slett ikke tror på resepten Arbeiderpartiet og Høyre gir dem. Dette ser vi også på oppslutningen om Miljøpartiet de grønne, som kan komme til å gjøre et rekordvalg. I Oslo ligger partiet klart an til å bli byens tredje største parti - en måling, som det rett nok kan stilles mange spørsmål med, målte partiet høyere enn Arbeiderpartiet - og nasjonalt ser det ut til å være en fordobling i oppslutning sammenlignet med 2015. Hvis partiet nå makter å foreta den litt anstrengende transisjonen fra å være et ensaksparti til å bli et helhets- og styringsparti, kan det politiske bildet i Norge være endret for alltid. Vi ser tegn på at dette vil skje i Oslo, hvor MDG har signalisert at de forventer å få finansbyråden dersom flertallet holder seg og styrkeforholdene endrer seg i tråd med meningsmålingene.

Taper Høyre Oslo er det regjeringens feil (mens i Bergen kan de takke seg sjøl)

Da KrF ble innlemmet i regjeringen vinteren 2019, var Høyres evige ambisjon om borgerlig samling et faktum. Dette har partiet i realiteten jobbet for helt siden 1884 uten å lykkes. Sånn sett burde etablering av flertallsregjeringen vært noe som ga Høyre tid til å skinne litt også med egne saker, og ikke alltid være det partiet som dyrket det profilløse kompromisset - ofte omtalt som helheten.

“Jei setter min ære i å være politisk neutral, så jei har stemt Høire i alle år.”

Flettfrid Andresen (Jacob Margido Esp)

Like fullt er det ikke Høyres utvannede profil som er partiets største utfordring i møtet med velgerne. Jevnt over er norske velgere glade i pragmatiske løsninger, brede kompromisser og lavt konfliktnivå. Og særlig gjelder dette Høyres velgere. Da de rødgrønne på valgdagen 2009 for første og eneste gang omtrent i hele åtteårsperioden Stoltenberg II-regjeringen satt hadde flertall, skyldtes det mye at de fire opposisjonspartiene på borgerlig side ikke klarte å samarbeide om et troverdig regjeringsalternativ.

Borgerlig kaos ble en sak de daværende regjeringspartiene kunne bruke for alt det var verdt, etter at Erna Solberg i et, for hennes del, sjeldent bevisstløst øyeblikk, hadde latt seg overtale av Dagfinn Høybråten fra KrF og Lars Sponheim fra Venstre om å la seg avbilde som deres statsministerkandidat - stående på et bord like utenfor der hvor presidentskapet har sine kontorer. Da Stortingets visepresident og Fremskrittspartiets tidligere formann Carl I. Hagen tilfeldigvis - dog ikke overraskende, det var jo hans arbeidssted - kom forbi var kaosbildet et faktum. “Skal jeg bare legge meg her som en skjødehund,” sa Hagen. Og Jens Stoltenberg fikk fire nye år som statsminister.

Når denne valgkampen i innledningen var så til de grader dominert av krangling i regjeringen om bompenger, er det vanskelig å si at det er noen av regjeringspartiene som kan vinne på det. Men ett er alltid sikkert: Høyre taper på det. Høyre taper alltid på borgerlig kaos. Om det er rettferdig kan selvsagt diskuteres, men det er et faktum at Høyres velgere avskyr krangel og straffer partiet om det er borgerlig kaos. Dersom partiet mislykkes i å vinne tilbake Oslo i kveld, mener jeg det langt på vei må forklares med bråket på regjeringshold - uten dermed å si at Erna Solberg og andre ikke gjorde det de kunne med de virkemidlene de hadde for å løse den betente krisen regjeringen plutselig befant seg i. I denne sammenhengen kunne jeg selvsagt tatt med Bergen også - i tilfelle de borgerlige taper, men der er det rett og slett for mye tøys til at det gir mening å skylde på regjeringen eller for den saks skyld noen andre.

Valgkampens store krangel skyldes at ledelsen i Frp ikke tok grasrota på alvor

Det er ikke det at det er oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet er mot bompenger, men det er verdt å huske at det presset partiet utsatte regjeringspartnerne for og som kunne endt med regjeringskrise, ikke var ledelsens påfunn. Tvert imot, få måneder etter Granavolden og KrFs innlemmelse i regjeringen var Frp fremdeles selvskrytende rundt alt som har skjedd på samferdselsfronten. Aldri hadde det blitt bygget mer vei eller brukt mer penger på infrastruktur. At dette kom med den sure kløen som kalles bompenger var noe partiet opprinnelig var forberedt på å takle.

Helt til landsmøtet i mai.

Der ledet tidligere formann Carl I. Hagen an i kampen for å få vedtatt en resolusjon om at det skulle bevilges 100 mrd. kroner til å fjerne alle bomstasjoner. Og han vant mot partiledelsens instendige advarsel frem med sitt syn. Dette snudde opp-ned på Frps planer for valgkampen og forberedelsene til denne. Plutselig kunne ikke partiet snakke sak lenger, altså skryte av hvor viktige Frp har vært for utbyggingen av samferdsel de siste seks årene. De måtte akseptere premisset at på deres vakt hadde bompengebelastningen blitt for høy og at det følgelig måtte gjøres noe.

Det som i realiteten skjedde var at Frrp aksepterte FNBs virkelighetsbeskrivelse, noe som førte til vind i seilene for FNB og legitimerte en gryende misnøye internt i Frp mot regjeringsdeltagelse. Hele valgkampen var derfor avhengig av at det kunne produseres en løsning på nasjonalt nivå for å redusere bompengebelastningen - om det så skulle stå på partiet vellykkede innsats i regjeringen totalt sett.

Frp-ledelsen tapte sin pragmatiske linje i krysspresset som oppstår av intern misnøye og folkelig mobilisering for et alternativ med et enklere budskap og formål når det gjelder bompenger. Siden overførte de dette nederlaget til de andre regjeringspartiene. Om noen tjener på det er, som tidligere nevnt, svært usikkert.

Skolepolitikk i valgkampen er ikke farlig for Arbeiderpartiet likevel!

Et annet parti hvor grasrota internt vant en seier som fikk innvirkning på valgkampen var Arbeiderpartiet, der landsmøtet vant frem med forslag om at det skal tilbys et gratis skolemåltid i norsk grunnskole (og siden også videregående skole). Da de rødgrønne partiene vant valget i 2005 var skolemåltid en av de sakene SV hadde markedsført sterkt i valgkampen. Under Soria Moria-forhandlingene lyktes Arbeiderpartiet med å parkere forslaget, til erstatning for et tilbud om frukt og grønt. Siden den gang har forslaget i realiteten ligget i brakk.

Men på landsmøtet denne våren tapte Jonas Gahr Støre og de andre i partiledelsen så det sang og gratis skolemat ble vedtatt. Dette hadde ikke egentlig trengt å bli et viktig tema i valgkampen. Partiet kunne latt være å sette det høyt på dagsorden, og jeg tror mange internt i partiet hadde satt pris på om det hadde skjedd. Saken er nemlig den at etter 2005 har Arbeiderpartiet jobbet iherdig for at skole aldri skal bli et valgkamptema. Grunnen er at de – som mange andre med sans for analyse – har sett at en tilspisset debatt om skole er noe som utelukkende Høyre tjener på – og muligens Venstre. Strategien har derfor pleid å være å si at innenfor skolepolitikken er det ikke veldig store forskjeller, og heller snakke om noe annet.

Men av grunner jeg synes det er vanskelig å forstå, valgte Arbeiderpartiet å kjøre frem nettopp skolemåltidet som en offensiv sak i år. Dermed fikk Høyre og Venstre muligheten de har savnet siden 2005 til å snakke om kvalitet i skolen, lærernes betydning, fritt skolevalg og alt annet. For meg som velger er dette selvsagt veldig bra, fordi det viser at påstanden om hvor lik skolepolitikken er, faktisk ikke er helt sann. Det er stor forskjell på 3 mrd. kroner til skolemat (som forøvrig ikke er nok), og tre mrd. kroner til etter- og videreutdanning av lærere.

Det som likevel for Arbeiderpartiets del er positivt og som jeg håper partiet tar med seg til kommende valgkamper, er at partiet helt fint kan klare å diskutere skolepolitikk i valgkamper. Det ser riktignok ut til at dette valget blir et krisevalg for partiet, men det skal vanskelig tilskrives det faktum at det for første gang på evig lang tid hadde et offensivt forslag det ønsket å fronte. Kanskje er det så enkelt som Haakon Lie sa under partiets gullalder: Arbeiderpartiet må alltid ha en velferdsreform det skal jobbe for når det er valg.

Og starten på dette var altså at partiledelsen gikk på et nederlag på landsmøtet.

Hva gjør Arbeiderpartiets dårlige valg med det faglig-politiske samarbeidet?

LO betyr alt for Arbeiderpartiet. Eller, slik har det i alle fall pleid å være. Om vi ser på forholdet mellom Arbeiderpartiets oppslutning i valg og andelen av LOs medlemmer (som kan leses i LOs medlemsundersøkelser hvert valgår) som oppgir å ha stemt Arbeiderpartiet, finner to interessante forhold. Det ene er at grafene korrelerer helt tydelig. Når Arbeiderpartiet gjør det bra er det mange LO-medlemmer som stemmer partiet. Akkurat det er ikke så voldsomt overraskende. Mer interessant er det at de gangene Arbeiderpartiet gjør det særlig godt og vinner valg, så er det rundt 50 prosent av LOs medlemmer som støtter partiet. I gode valg for Arbeiderpartiet er oppslutningen 15-20 prosentpoeng høyere blant LOs medlemmer enn blant befolkningen som helhet.

I dårlige valg, som i 2001 og 2017 er differansen derimot nede i ca. ti prosentpoeng, og oppslutningen blant LO-medlemmene var mellom 33 og 38 prosent. Det er likevel det eneste som er likt med de to dårligste valgene Arbeiderpartiet har gjort siden samlingen på 1920-tallet. I 2001 var forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet svært dårlig. Stoltenberg I-regjeringens mange liberaliserende reformer og de tiltagende forsøkene på en løsere forbindelse i det faglig-politiske samarbeidet, gjorde at LO under Gerd Liv Vallas ledelse rett og slett ikke mobiliserte så sterkt for Arbeiderpartiet som organisasjonen tradisjonelt har gjort.

Etter det elendige valgresultatet i 2001, ble det tette forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO reetablert. Etter et solid comeback i 2005 har det vært rimelig få gnisninger i det faglig-politiske samarbeidet, og LOs innflytelse over politikken i Arbeiderpartiet har vært stor – og tilsvarende har mobiliseringen vært for partiets valgkamp. Når færre enn 40 prosent at LO-medlemmene i 2017 stemte Arbeiderpartiet er det likevel en stor del av forklaringen på hvorfor partiet mislyktes i å vinne tilbake regjeringsmakten.

I lokalvalget i år er det grunn til å si at fagbevegelsens innflytelse over Arbeiderpartiets politikk er større enn noen gang. Særlig gjelder dette innenfor de kommunale tjenestene, hvor det nå gås til valg på å holde private selskaper unna - enten det gjelder barnehager, eldreomsorg, storkjøkken eller renovasjon. Like fullt ser dette ikke ut til å være til gunst for Arbeiderpartiet. Tvert imot, kan noen hevde. Gjennom å gjenta det som tidligere har vært hard agitasjon fra krefter på ytre venstre, har partiet kanskje vært med å legitimere ytterliggående politikk - som har styrket den ytterliggående originalen, og svekket det pragmatisk orienterte Arbeiderpartiet - til dels sterkt.

Hva har dette å si for forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO i årene som kommer? En ting er at dersom partier som Rødt og SV vokser sterkt blant LOs medlemmer, mens Arbeiderpartiet knapt høster over 32-33 prosent, så vil det internt i fagbevegelsen kunne oppstå krav om løsere forbindelse til Arbeiderpartiet. Det vil jeg i alle fall tro en del SVere og Rødt-folk vil ønske. En annen ting er at denne totale overgivelsen for ekstreme særstandpunkter ikke har tjent Arbeiderpartiets oppslutning. Kan hende har den voldsomme agendaen mot det de selv kaller velferdsprofitører som Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik har anlagt i valgkampen, svekket oppslutningen. Ingen moderate og pragmatisk orienterte mennesker kjenner hornmusikken i brøstet av sånt.

Om denne kriseforståelsen ikke oppfattes og håndteres organisastorisk og internt i partiet, vil 2019 ikke være bunnpunktet for Arbeiderpartiet. Hva vil dette ha å si for politikkutviklingen årene fremover?

Avslutningsvis

For første gang på mange år har jeg selv ikke drevet noen aktiv valgkamp. Å sitte på sidelinjen er selvsagt ikke lett, for det er noe med den intensive galskapen som kreves i en valgkamp som er utrolig avhengighetsskapende og fint. Men det gir rom for å betrakte forhold litt fra utsiden, selv for en som ikke selv har endret ståsted. Og det viktigste med valget er dette:

Når valglokalene stenger klokken 21:00 i kveld har om lag to og en halv million mennesker gjort et valg blant til sammen 55 000 listekandidater, for å velge 10 000 representanter som skal styre kommuner og fylker de neste fire årene. I et skiftende politisk landskap er det krevende å orientere seg, men det er fremdeles slik at folk bryr seg om hvilket samfunn de vil at barna skal vokse opp i og de selv skal være trygge på et godt liv også når de blir eldre. Og lokalvalg er fint, fordi alt styr, spill og krangel på toppen, ofte ikke trenger å bety så mye i kommunen en bor i. Dermed er det naturligvis mange forhold betraktere og kommentatorer ikke alltid får med seg. Spenningen før opptellingen i kveld er i hvilken grad partiene har klart å fange opp bevegelser på grasrotnivå og klart å mobilisere helt frem til valglokalene stenger.

Godt valg!