Valgkamparbeid har trolig lite å si. Det er stemningen i folket som avgjør

I verket om Høyres historie fra hundreårsjubileet i 1984 finnes det en anekdote fra katastrofevalget i 1927, det som fikk Kong Haakon til å erklære at han også var kommunistenes konge. Høyres generalsekretær Harald Gram måtte resignert erkjenne at det ikke lot seg påvise noen entydig sammenheng mellom valgkampinnsats og valgresultat. Tidligere i tiåret hadde Høyre gjort det overraskende skarpt i Nordland, uten at partiet hadde gjort noe som helst for å få det til. Nå var situasjonen motsatt. I Aker, kommunen som tidligere omkranset Oslo, hadde Høyre for eksempel delt seg opp i 400 roder, hver med sin energiske rodeforstander som både hadde holdt møter, gått dørbank, holdt telling med hvilke borgerlige velgere som møtte frem til valglokalet, og purret på de som ikke gjorde det. Den lokale valgkamporganisasjonen hadde over 100 biler og et «udmerket kontor» til disposisjon. Likevel ble valgresultatet nedslående. Gram oppsummerte at selv det mest utviklede organisasjonsapparat klarer seg ikke når stemningen ikke er der.

Også nyere forskning tyder på at valgkamparbeid har liten effekt. I 2017 ble det gjort en analyse av 49 feltstudier i amerikansk valgkamp. Der fant forskerne ut at grupper som hadde vært mål for dørbank, eposter, telefonoppringninger og politisk reklame, ikke så ut til å bli påvirket. Kampanjeaktiviteten hadde ikke noen effekt på hvilke kandidater velgerne til slutt gikk for. Det ser ut til at det hjelper å oppfordre egne velgere til å bruke stemmeretten (I Oslo går partiene helst dørbank i boligområder der de allerede står sterkt), men slikt driver alle med, og det gjør heller ikke noe for å endre stemningen. En god valgkamp er et tegn på et godt valg, men et godt valg er ikke nødvendigvis et tegn på en god valgkamp. Slik sett er det et eneste stort sløseri med tid og penger.

Vi vet ikke hvor overførbart dette er til Norge, men NRKs bruk av falske nyheter mot ungdommene på Lillestrøm var i alle fall ikke spesielt effektivt. Resultatet ble bare ett prosentpoeng større oppslutning til et parti som uansett var i medvind. Det synes klart at Høyre, og spesielt Frp, ved valget i 2019 er delvis maktesløse overfor stemningen i folket. Denne stemningen rår ikke politikerne over selv. Den er resultat av komplekse forhold i samfunnet, og ikke så rent lite av internasjonale trender som pleier å påvirke alle vestlige land samtidig. Slik var det for eksempel under Høyre-bølgen på 1970- og 80-tallet, da alle sakene som var populære i tiden, også var saker der Høyre hadde sakseierskap.