Diskursen om kulturrasisme står i veien for dybdekunnskap om demokratiet

Det har lenge vært kjent at mange lærere synes det er krevende å undervise i temaer som oppleves som støtende og krenkende av elever i klassen. I et flerkulturelt og mangfoldig samfunn kan temaene for eksempel dreie seg om religion og seksualitet.

Sosiologen Lars Laird Iversen har myntet begrepet om et uenighetsfellesskap, ment som et verktøy for lærere som ønsker å legge til rette for gode diskusjoner om kontroversielle emner i klasserommet. Hensikten er å motvirke at skolen bidrar til å sementere fordommer og fremmedfiendtlighet i et mangfoldig og flerkulturelt samfunn. Ifølge Iversen tolkes dessverre ofte problemer forbundet med innvandring til etnisk homogene nasjonalstater som uttrykk for dype og varige verdikonflikter mellom ulike kulturer, religioner og sivilisasjoner. En slik tolkning overdriver ifølge Iversen enigheten innen gruppene og likhetene på tvers av grupper undervurderes. 

Motsatsen til ideen om et uenighetsfellesskap er ifølge Iversen et tankemønster han kaller retorikken om delte eller felles verdier, som viser til den kristne-humanistiske arven og tradisjonen. Iversen vil ta et politisk oppgjør med ideen om at kristendommen utgjør en sivilisatorisk-kulturell forankring for norske verdier, fordi denne «sivilisatoriske kulturkristentismen» er det samme tankegodset som inspirerte 22. juli-terroristen Anders Behring Breivik.

Ekstremismekommisjonen

Her er Laird Iversen på linje med synspunktene til Ekstremismekommisjonen, som ble oppnevnt av regjeringen i 2022. Mandatet var å produsere kunnskap om den brede samfunnsutviklingen, også internasjonalt, slik at det kan treffes tiltak for bedre å forebygge radikalisering og ekstremisme. Kommisjonen leverte sin rapport 1. mars 2024: NOU 2024:3 – Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet.

Lærerne i skolen – blant annet støttet av kompetansesenteret Dembra – er tiltenkt en viktig rolle i arbeidet med å styrke den demokratiske beredskapen mot ulike former for gruppefiendtlighet, som blir gjødslet av fordommer og fremmedfiendtlighet. Derfor er det interessent å se hvilket teoretisk rammeverk som ifølge Ekstremismekommisjonens rapport kan brukes til å identifisere rasistiske fordommer med et radikalt og ekstremt potensial.

Den biologiske rasismen har i stor grad blitt brakt i vanry etter nazismens raseteori og holocaust. Personer som i dag forfekter denne typen rasisme, møtes med både sosiale og strafferettslige sanksjoner. Flere forskere på høyreekstremisme peker på at aktører med et rasistisk menneskesyn derfor skjuler sin rasistiske ideologi bak en religions- eller kulturkritikk, som en retorisk strategi for å oppå legitimitet. Ekstremismekommisjonen gir derfor en begrepsdefinisjon av «kulturrasisme», som kan brukes til å analysere retorikken til både radikale og ekstreme elementer på høyresiden i politikken. De radikale elementene støtter ikke ekstremistenes voldsbruk, men begge er motstandere av det liberale demokratiet. 

I punkt 4.4.2. i NOU 2024:3 forklares kulturrasisme slik med henvisning til Sindre Bangstads og Cora Alexa Døvings bok om rasisme: «Når kultur og religion forstås som nedarvet og statisk, gir det mening å kalle dette rasisme, på lik linje med annen rasisme gjennom historien. Når muslimer grupperes etter tro og kulturell tilhørighet og det hevdes at det finnes iboende egenskaper hos denne gruppen som ikke er forenlige med et liv sammen med øvrige nordmenn, viser dette en rasistisk tenkemåte».

I punkt 6.10 i NOU 2024:3 om ytre høyre og religion slås det fast at høyrepopulistiske partier som Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna ifølge Ekstremismekommisjonen oppfyller kriteriet for kulturrasisme når de forankrer sin motstand mot særlig muslimsk innvandring i et forsvar av kristne verdier og kulturarv.

At Fremskrittspartiet av Ekstremismekommisjonen plasseres i den samme kulturrasistiske båsen, fremkommer av at kommisjonen i sin redegjørelse refererer til en forskningsartikkel av kommisjonsleder Cathrine Thorleifsson og nestleder ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) Anders Ravik Jupskås om den «identitære kristentismen» i partiets retorikk. For Frp fungerer den kristne kulturarven som en nasjonal identitetsmarkør for å styrke grensene mellom «oss» og «dem».

Endringer og mønstre

Vi merker oss at de sentrale ordene i forklaringen av kulturrasisme er «nedarvet og statisk» om kultur og religion, og «iboende egenskaper» om den gruppen som er bærer av en bestemt kultur eller religion. La oss derfor anvende definisjonen av kulturrasisme på følgende utsagn: «Samfunn som bygger på den kristne kulturarven skiller seg fra samfunn basert på den islamske tradisjonen»? Er denne komparative generaliseringen kulturrasistisk? Impliserer ikke utsagnet at det eksisterer noe uforanderlig og essensielt ved kulturer (og religioner)?

Det første elevene bør lære er at ingen kulturer unngår å forandre seg over tid, i og med at alle kulturer må reproduseres og føres videre av nye generasjoner, som er bærere av arvestoff som gjennomgår mutasjoner. Kulturer er i tillegg underlagt et stoffskifte med en natur, som heller ikke forblir seg selv lik, og kulturer som er helt isolert fra andre kulturer finnes knapt. I samfunnsvitenskapene og kulturfagene gir derfor ikke ord som statisk og en uforanderlig kjerne eller essens mening. Derimot er man opptatt av å finne mønstre eller trekk, som både er relativt stabile over tid og som kan være fruktbare for å sammenligne ulike kulturer eller samfunnstyper. 

For det andre bør elevene lære at selv om man i samfunnsvitenskapene og kulturfagene mener å ha funnet mønstre og trekk som skiller ulike kulturer fra hverandre, så har slike kjennetegn bare gyldighet på et gruppe- eller aggregert nivå. Det betyr at vi ikke kan slutte fra at det som er sant på et overordnet eller aggregert nivå (for en gruppe eller en kultur) også gjelder for alle individene eller medlemmene av gruppen eller kulturen. Dette kalles en økologisk feilslutning. 

Det gir imidlertid ikke mening å snakke om distinkte samfunnsmønstre og kulturtrekk, hvis ikke disse deles av et flertall av individene eller enkeltpersonene som tilhører samfunnet eller kulturen vi undersøker. Samtidig kan personer som ikke deler de generelle trekkene i den kulturen de likevel av praktiske og pragmatiske grunner tilordnes (som har å gjøre med at man ikke har valgt sine foreldre og landbakgrunn), føle det urettferdig og stigmatiserende å bli plassert i bås med en gruppe hen ikke vil være medlem av.

Å gi elevene grunnleggende kunnskap om historisk endring og om statusen til faglige begreper, burde derfor kunne forebygge den typen kulturforståelse som inngår i definisjonen av kulturrasisme.

Verdikonflikter

Det er imidlertid et springende punkt her, fordi kritikken av kulturrasismen ser ut til å benekte at det finnes verdikonflikter mellom kulturer. Og videre at det er kulturrasisme å hevde at vi som følge av den moderne innvandringen har fått flere innbyggere med kulturelle verdier, som ikke lar seg forene med verdiene for samfunnslivet og demokratiet i Norge. 

La oss se på følgende utsagn: «Det norske samfunnet bygger på verdiene i den kristne kulturarven og disse verdiene kan stå i motsetning til verdiene i andre kulturtradisjoner, der islam har dominert». Er dette et kulturrasistisk utsagn? Ifølge Ekstremismekommisjonen: ja.

Begrepene om «kulturrasisme» og «identitær kristentisme» tjener etter mitt syn til å etablere et diskursivt hegemoni i analysen av politiske fenomener. De har først og fremst en ideologikritisk funksjon i møte med høyreorientert politisk retorikk. Brukt som faglige verktøy i skolesammenheng kan de imidlertid stå i veien for dannelsen av en historisk bevissthet om demokratiet hos elevene.

De fleste som påberoper seg den kristne kulturarven i sin politiske retorikk, har ikke fullt ut forstått hva denne tradisjonen har med demokratiet å gjøre. Skolen bør derfor gi elvene muligheten for å tilegne seg dybdekunnskap om den historiske prosessen, som har gjort at vi ser samtiden i lys av de normene fortiden har frembrakt. 

Jeg er ikke uenig i at talefigurer som refererer til abstrakte størrelser som kristen religion, arv og tradisjon, kan kalles symbolpolitisk retorikk. Et slikt symboltungt språk kan selvfølgelig sies å virke identitetspolitisk polariserende ved at det fremhever hvordan vi som deler disse verdiene skiller oss fra andre grupper, som formodentlig har andre og dårligere verdier.

At symbolene er et retorisk reservoar for patriotisme og nasjonalfølelse, bety imidlertid ikke at ikke symbolene samtidig viser tilbake til en delvis glemt og underbelyst historie, som forklarer hvorfor demokratiske retts- og velferdsstater, basert på verdier om frihet og likhet mellom alle borgere, bare har vokst frem innenfor en katolsk-protestantisk kulturkrets. 

Det demokratiske verdifellesskapet

At felles verdier må ligge til grunn for et demokrati, betyr at det eksisterer grenser for mangfold. Dette er også sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen enig i. Spørsmålet blir hvor tykt eller tynt dette demokratiske verdifellesskapet må være? 

For to år siden holdt Thomas Hylland Eriksen et webinar om kulturell kompleksitet og hypermangfold for Utdanningsetaten i Oslo kommune. Her fremhever han tre kjennetegn ved et demokratisk verdifellesskap: Språkkompetanse, en individsentrert personforståelse og en generell tillit i samfunnet.

At det å beherske norsk er en forutsetning for å delta i fellesskapet, trenger ingen utdypende kommentar. Mer spennende er det at Hylland Eriksens forklaring av de to siste kjennetegnene – en individsentrert personforståelse og generell tillit – faller sammen med min forståelse av hva den demokratiske Leitkulturen er: Den normative verdien om frihet og likebehandling. 

Vi er et samfunn der det står individene fritt å danne foreninger, gjøre forretninger og å inngå parforhold og ekteskap med fremmede, det vil si med personer vi i utgangspunktet hverken kjenner eller er i slekt med. Våre relasjoner både til hverandre og til styresmaktene er basert på en generell tillit, som ikke er gradert etter familien eller slekten til vedkommende vi har kontakt med. Siden vi har å gjøre med en normativ verdi om frihet og likebehandling, burde i alle setningene over det deskriptive verbet «er» ha blitt byttet ut med verbet «bør». 

Vi vet at det eksisterer fordommer mot personer på grunn av deres sosiale eller geografiske bakgrunn. Giftemål på tvers av sosiale forskjeller kan utløse motstand motivert av klasse- eller standsbevissthet. Nordlendinger som flyttet til Oslo på 1960-tallet opplevde diskriminering og fordommer, blant annet på boligmarkedet. 

Innvandrere i dag rammes av ulike former for ekskludering og diskriminering, selv om det er forskjeller mellom generasjonene, og i tillegg kan en vellykket sosioøkonomisk integrasjon forsterke opplevelsen av rasisme og diskriminering.

At det finnes mange eksempler på fordomsfull forskjellsbehandling både i mellommenneskelige relasjoner og i forholdet mellom myndighetene og borgerne, kan imidlertid ikke brukes til å tilbakevise at disse idealene om frihet og likhet har vokst frem i den virkelige verden som et resultat av en historisk utvikling. Vi bør tvert imot se virkeligheten – og handle i den – i lys av normer som har sitt grunnlag i den historiske skapte virkeligheten selv. 

Et slikt fellesskap av autonome og likestilte individer kan tenkes å stå i motsetning til et klansamfunn, der normen er at kollektivet bør bestemme over medlemmenes sosiale relasjoner. Siden de to ulike samfunnstypene eller kulturene representerer ulike verdier, kan det oppstå konflikt og fiendskap mellom dem. Vi bør derfor ikke tolerere kulturer med verdier som er demokratiets fiender. Derfor avviser også Hylland Eriksen verdirelativisme. 

Thomas Hylland Eriksen er imidlertid tilsynelatende ikke interessert i å spørre hvordan disse demokratiske verdiene er oppstått. Eller kanskje han synes at en slik historisk forklaring faller utenfor hans eget fagområde, og at et slikt studium heller ikke er nødvendig for å ivareta de demokratiske verdiene i samfunnet? Kan hende har han også strategiske grunner for ikke å fordype seg i demokratiets historiske genese, fordi det vil kunne løfte frem noe partikulært ved vår historiske arv, som kan misbrukes politisk?

En slik frykt (for å levere historisk stoff som kan bli politisk misbrukt) kan imidlertid føre til at man ikke tar hensyn til historiske bakgrunnsfaktorer, som kan være relevante og nyttige for den praktiske policy-utformingen på områder som innvandring og integrering her hjemme og bistand og diplomati i områder med en sterk klankultur, som for eksempel det palestinske samfunnet i Midtøsten.

Kristendommens moralske revolusjon

Ifølge den politiske filosofen Larry Siedentop er den sekulære liberalismen en uforutsett konsekvens av den moralske revolusjonen kristendommen sto for, med sin idé om at individenes udødelige sjel var uavhengig av den familie- og klanbakgrunnen den enkelte var født inn i. 

Den antikke familien var en religiøs kult ledet av pater familias, som ved ritualer og ofringer kommuniserte med de stedbundne forfedrene. Ideen om at hvert enkelt individ hadde en autonom og udødelig sjel, markerte et skarpt brudd med denne kollektive kulten. 

At denne moralske revolusjonen fikk sosiale og politiske konsekvenser, skyldes ikke minst to personer, som sto sentralt i historien om bruddet med antikkens tankeverden og adferdskodeks: Apostelen Paulus og pave Gregor I, den store.

Ved sin radikale messianske eskatologi stiftet Paulus kristne fellesskap – på tvers av etniske, kulturelle og sosiale skiller – for alle som trodde på den korsfestede og gjenoppstandne Kristus. Som N.T. Wright viser i sin biografi om Paulus, var apostelens prosjekt like mye politisk og sosialt, som teologisk.

Et halvt årtusen etter at Paulus med sin brevskriving og reisevirksomhet hadde grunnlagt de første kirkesamfunn, tok pave Gregor I i senantikken initiativet til en ny ekteskaps- og familielovgivning: Flerkoneri ble forbudt og ekteskap mellom søskenbarn ble fordømt som incest. Ekteskap basert på kjærlighet ble fremholdt som et ideal, og kjernefamilien ble fremmet som en selvstendig økonomisk enhet. Kirken tok seg av omsorgen for fattige og trengende, og retten til å skrive testament gav enkeltpersoner myndighet til å fordele arv og eiendeler.

Den katolske kirkens ekteskaps- og familieprogram bidro til at det skjedde en overgang fra et samfunn basert på klaner til et samfunn bestående av frivillige assosiasjoner. Uten hjelp og støtte fra familie og slekt måtte den enkelte søke trygghet og tilhørighet i frie sammenslutninger: munkeordener og klostre, gilder og laug, byer og universiteter.

De mange frie sammenslutningene konkurrerte om å rekruttere medlemmer, blant annet ved å gi medlemmene mulighet for selv å påvirke utformingen av lover og vedtekter. Demokrati i betydningen individenes selvlovgivning hadde derfor blitt øvd og prøvd i mindre skala i mange generasjoner før eneveldet som styreform ble utfordret på nasjonalt nivå.

Opplysningstiden med politisk revolusjoner og menneskerettighetserklæringer var derfor ikke et intellektuelt lynnedslag, men endestasjonen for en prosess som frembrakte en særegen mentalitet med vekt på personlige frihet og uavhengighet. Antropologen Joseph Heinrich og hans forskerteam har kartlagt hvordan den katolske kirken stimulerte utviklingen av psykologiske trekk, som fremhevet ikke-konform uavhengighet og en større grad av tillit og vilje til å samarbeide med fremmede.

Det er viktig å understreke at disse virkningene ikke var noe den katolske kirken hverken traktet etter eller hadde forutsett. De bør betraktes som uforutsette konsekvenser av en politikk som var motivert blant annet av et ønske om å regulere folks seksualitet. 

I dag krever det demokratiske fellesskapet på nasjonalt nivå – og de mange frivillige foreningene i sivilsamfunnet det bygger på – ikke at medlemmene bekjenner sin kristne tro. Den historiske fremveksten av demokratiet har etablert rent sekulære måter for borgerne å forholde seg til hverandre og til statsmakten på. De demokratiske handle- og væremåtene kan derfor sies å være åpne og inkluderende for alle, på den betingelsen at man legger fra seg kollektive klanverdier og troen på en religion med lovgivende makt.