Liberalt demokrati til glede og besvær

I 2007 innstiftet FN 15. september som den internasjonale demokratidagen. Det var for rundt en måned siden at det politiske Norge var samlet til sin årlige sommerleir i Arendal, der trusler mot demokrati var et viktig tema. Men vi bør også se nærmere på hva demokrati innebærer.

Det beste blant alternativer

Hvis vi ser på det som fremstår som dagens hovedalternativer til demokrati, Putins Russland, Xis Kina, Khameneis Iran og Kims Nord-Korea, eller går tilbake til forrige århundre med Lenins, Stalins og Maos kommunisme, Mussolinis fascisme og Hitlers nazisme, er det helt åpenbart at vårt liberale demokrati er å foretrekke.

Det var også i kjølvannet av krigen mot Hitler og Mussolini, og ved starten av den kalde krigen mot Stalin, at Churchill ytret sine berømte ord i Underhuset om demokrati som den minst ille styreform, paradoksalt nok i opposisjon mot Attlee-regjeringens forslag om å innskrenke det ikke-demokratiske Overhusets makt ytterligere.

I 1948, det påfølgende året, kom første bind i Churchills storverk om annen verdenskrig ut. Dette bindet viet mye plass til første verdenskrig. Churchill sammenlignet blant annet aristokratenes fredsslutning for Napoleonskrigene med de demokratiske politikeres fredsslutning i 1919. For Churchill var det aristokratene som kom best ut av det. Selv ikke for det berømte demokratidictumets opphavsmann var altså demokrati det minst ille i alle sammenhenger.

Liberalt, demokratisk og fredelig

Det liberale demokrati fungerer ganske greit, men vi bør være klar over at mye av det vi liker, er det liberale ved styringsformen. Det er rettsstaten og rettighetene. I hovedsak skapte ikke det demokratiske systemet – spesielt ikke dagens brede stemmerett – rettigheter og rettsstaten.

I det liberale demokrati har det liberale og demokratiske vokst sammen, og i samfunnsdebatten er ofte presisjonsnivået ikke høyt nok til å skille. Vi ser ikke så lett demokratiets skyggesider, kanskje fordi vi har det så godt.

Det er lettere å se når vi eksporterer styreformen hvordan det feiler, eksempelvis da Rhodesia ble Zimbabwe, og verden fikk se Robert Mugabes regime.

Når Bård Larsen sier at vi kan komme til å mislike det som omsider erstatter det liberale demokrati, er han inne på noe. Revolusjoner gjør ofte forholdene verre.

Liberale tenkere som F.A. von Hayek og Ludwig von Mises mente at demokrati var bedre, ikke fordi flertallets vilje per definisjon er god, men fordi det er en fin måte å sørge for fredelige maktskifter på. Spesielt i moderne tid med høyt utviklet arbeidsdeling både internt i land og internasjonalt kan det gi store negative konsekvenser med ikke-fredelige maktskifter.

Selv har jeg erfaring fra barndommen med å våkne opp i mitt eget hjem en sommersøndagsmorgen til et forsøk på et slikt maktskifte, med kamphandlinger ikke lenger unna enn cirka et kvarters kjøretid. Jeg husker frykten, og jeg husker jagerflyene.

Stor stat og opposisjonsvirksomhet

Ludwig von Mises advarte mot at sosialisme, i betydningen at staten eier produksjonsmidlene, ikke kunne være demokratisk, for det ville være vanskelig om ikke umulig å drive opposisjonsvirksomhet, siden staten har alle ressursene.

Når man betrakter sommerleiren i Arendal, ser man alle aktører som bruker skattepenger for å lobbe for mere skattepenger, mens man ser mindre til de ikke så bemidlede aktørene. Gratis, roper Arendalsuka at det er. Det betyr bare at det ikke er lov for arrangørene å ta inngangspenger. Lokaler er ikke gratis. Arbeidstid er ikke gratis. Mindre bemidlede aktører fratas muligheten til å finansiere sine arrangementer med inngangspenger.

Man tvinges til å betale for interesser man ikke støtter gjennom skatt, og når skatteskruen strammes og inflasjonen tar sitt, blir ressursene tilgjengelig for det ikke-skattefinansierte mindre. Dette inkluderer interessearbeide som ikke har offentlige bevilgningers gunst.

Når vedtak fattes i politiske institusjoner, er det flertallet som får viljen sin, og dette problemet forverres med sentralisering, mens i markedet er det gjerne flere muligheter å velge mellom. Derfor er det en fordel at færrest mulig beslutninger tas i de politiske institusjoner.

Hva er folkeviljen?

Når man først skal fatte en demokratisk beslutning, står man overfor problemet å avgjøre hva som er folkeviljen. Folk påvirkes av både bevisst og ubevisst påvirkning og manipulasjon. Hvis en person ikke har noen sterk mening om et spørsmål, vil vedkommende kanskje velge et standpunkt han oppfatter som riktig å ta for sin tilhørighet eller i en større sammenheng.

Sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen har skrevet både akademisk oppgave og bok om meningsmålinger. Han sier blant annet at folk ofte finner på meninger idet de besvarer undersøkelser.

Kenneth Arrow, som fikk Nobels minnepris i økonomi i 1972, har oppdaget at ofte vil det ikke være mulig å finne en flertallsbeslutning som ikke er påvirket av avstemningsprosedyren, dersom det er tre eller flere alternativer å velge mellom.

Demokratisk mandat gir sterk stat

Et av aspektene ved demokrati som ofte er undervurdert, er den styrken det gir til staten. Dette uttrykkes kanskje best ved Nietzsches kaldeste av alle kalde uhyrer, som lyver til oss: Jeg, staten, er folket.

Alexis de Tocqueville så denne faren, og det er kanskje ikke tilfeldig at han besøkte USA mens presidenten het Andrew Jackson, som la grunnlag for sterk presidentmakt ved å erklære at han var den eneste som var valgt av, og dermed representerte, hele folket. Det var også på den tiden i USA at eiendomskravene for stemmerett falt bort, og man gikk over til å la velgerne bestemme hvilken president delstatens valgmenn skulle stemme på.

Også Montesquieu så tendensene da han uttalte at i demokratier blir folkets frihet forvekslet med folkets makt, og han uttrykte også at frie folk kunne beskattes hardere enn slavebundne folk.

Bertrand de Jouvenel utbroderte Alexis de Tocquevilles bekymring. Når makten er basert på alles suverenitet, senker vi våre skuldre og slipper statsmakten lettere innpå. Slikt tankegods var også F.A. von Hayek, som hadde kontakt med Betrand de Jouvenel gjennom Mont Pelerin Society, innom. Von Hayek foretrakk demokrati, men innrømmet i et foredrag i Australia i 1976 at han ville valgt et begrenset ikke-demokrati fremfor et ubegrenset demokrati.

Flertallets tyngdelov

Nå har det seg slik at alle moderne demokratier har noen begrensninger av varierende grad. Allikevel gjør folkeflertallets tyngdelov at når hardt blir satt mot hardt, er det ofte makten som rår. De tydeligste og alvorligste overgrep har man gjerne en beskyttelse mot, men så blir det så som så.

Selv i USA, der konseptet at statsmakten skal være begrenset sies å stå sterkere enn ellers, viser tilhengere av høyesterettsreform til at det er viktig at den øverste domstol er i tråd med folkets verdier.

At statsmakten styrkes ved folkets mandat, betyr dog ikke at det alltid nødvendigvis er en flertallsvilje i folket som får gjennomslag. Det er til og med en maktfaktor som brukes i moderne diktaturer. Det er derfor de holder valg, noe blant andre den nederlandske historikeren Frank Dikötter har vært inne på.

Vi vil gjerne se at konstitusjonalisme var og er noe som ga oss frihet, men Linda Colley, som har skrevet en konstitusjonalismens verdenshistorie, sier at konstitusjoner langt på vei kom fordi staten trengte militære mannskaper og skatt. I bytte ga den stemmerett og andre rettigheter.

Den amerikanske rettshistorikeren Stuart Banner forteller oss om bruk av naturretten, rett oppstått utenfor staten og lovgivende forsamlinger. En gang i tiden var det en reell faktor. Men så forsvant det. En av grunnene er ifølge Banner at skrevne konstitusjoner har fortrengt naturretten. Rettigheter blir således enkelt noe statsmakten kan gi og ta.

Vårt fantastiske proporsjonale system?

På tross av demokratiske systemers iboende svakheter og skyggesider ønsker vi valg.

Og da ønsker vi oss gode valgsystemer. Her på bjerget slår vi oss på brystet og proklamerer at vi har et godt og rettferdig forholdstallsvalgsystem. Så retter vi pekefinger mot USA, den britiske union og Frankrike med deres enmannskretser og flertallsvalg.

Et ekstra yndet tema for norsk kritikk er det amerikanske valgmannskollegiet. Det er ikke unaturlig i en føderal union som den amerikanske at ikke alle stemmer teller helt likt, men det er heller ikke uvanlig ellers.

Chiles Allende ble ikke valgt av et flertall i folket. Kongressen valgte ham blant de to med flest stemmer, men Kongressen angret siden, dog ikke med tilstrekkelig konstitusjonelt flertall for å sikre en avsettelse. Det endte ikke så godt.

Selv i Norge hender det at den blokken som får stortingsflertall, ikke har velgerflertallet bak seg, men allikevel har makten i Stortinget og ved Kongens bord.

Enmannskretser

Karl Popper argumenterte for at enmannskretser gir en god mulighet for velgerne til å bytte ut makten. Men i Norge har vi en gruppe i sentrum som ikke er så lett å bytte ut, og de har uforholdsmessig mye makt.

Flertallsvalg i enmannskretser gjør det vanskelig for utfordrerpartier, men i USA har alternative stemmer som Ron Paul og Thomas Massie sluppet til. Men ja, det er riktig at det ikke er helt rettferdig med flertallsvalg i enmannskretser.

Litt interessant er det at pekefingeren mot enmannskretser legges litt til side hvis det går utover partier eller bevegelser man misliker sterkt.

Det britiske Overhuset har med unntak av i spørsmål om å utsette valg ikke hatt absolutt veto siden 1911. Det finnes argumenter for å beholde de arveadelige som et modererende element i et hovedsakelig demokratisk system. Det kan også argumenteres for å kaste dem ut. Og nå kastes de altså ut, for Labour har programfestet det, og de har jo mandat fra hele 34 prosent av velgerne. En eldgammel institusjon settes strek over med et pennestrøk. I demokratiets navn!

Ny valglov

Her hjemme har vi nå fått ny valglov.

Om det er vanskelig å komme til med nye alternative stemmer fra før, så må det selvsagt bli enda vanskeligere. Ikke skal det være adgang til å stryke fra stortingslister lenger heller. De sarte sjeler av noen maktpersoner skal jo ikke måtte finne seg i å bli strøket. Stakkars!

Samtidig strammes altså adgangen inn til å velge dem bort ved å stemme på noen andre. Partier som ved forrige stortingsvalg hadde fått minst 500 stemmer i minst ett valgdistrikt (de gamle fylkene før regionreformen), kunne stille til valg over hele landet, men nå er det endret med en form for tilbakevirkende kraft, slik at hvis de ikke fikk minst 5000 stemmer totalt, må de skaffe underskrifter fra én prosent av velgerne i hvert valgdistrikt for å kunne stille liste der. Ikke nok med det, men alle underskriverne kan kun godkjenne én liste. Én prosent av stemmene ville i et så fullstendig proporsjonalt system som mulig gitt én stortingsrepresentant, sannsynligvis to.

Folk som gir underskrifter for at lister skal kunne stille, har en tendens til å gi til flere lister. Men nå er det krav om å støtte kun én. Det er rimelig å anta at det er stor sammenheng mellom slike unike underskrivere og stemmegivning. Det er hemmelig valg i Norge, men for småpartier er vel ikke det prinsippet så farlig.

Nå finnes det legitime argumenter for ikke å ha hemmelig valg, men når vi først har det, bør det vel være gjennomført?

Har vi opposisjon?

Man kunne kanskje si at det er nok partier å velge mellom, men de er bemerkelsesverdig like. Når det er maktskifte, proklameres det retningsendring, og det kan nok stemme på noen punkter, men for vekst i offentlig sektor for eksempel, et svært viktig punkt, innebar Støre ingen retningsendring.

Blokkene leker opposisjon mot hverandre. Mediene spiller med. Til en viss grad kan man forstå det, for mediene vil jo ikke overprøve velgerne ved å utrope til opposisjon noen som knapt noen har stemt på, men mediene kunne vært flinkere til å utfordre stortingspartiene og deres likhet med hverandre. Mediene har stor betydning i velgernes oppfatning av den politiske virkelighet. Hva kommer først? Medienes påpekning av at den offisielle opposisjon er en lekeopposisjon eller velgernes valg i hopetall av en alternativ opposisjon? Hva kommer først av høna og egget?

Det var ikke alle partier som stemte for de aller strengeste innstramningene i valgloven. Venstre og Rødt ønsket kun en halv prosent, og de ønsket også at 300 underskrifter i kommuner skulle være tilstrekkelig ved kommunestyrevalg – i praksis i kommuner med fler enn 30 000 velgere (1 prosent av 30 000 er 300).

Forslaget om en halv prosent er lite interessant. Det er fortsatt svært tyngende for små partier som ikke har noen form for lønnet stab. Disse partiene vil måtte bruke nesten all sin kapasitet på å skaffe underskrifter – for hele landet ca. 20 000, 40 000 ved én prosent – istedenfor å drive valgkamp.

Trykkventil som sitter fast?

Forslaget om 300 underskrifter ved kommunevalg er litt mer interessant. Det kan være en fornuftig strategi for et ikke-etablert parti å bygge seg opp i noen utvalgte kommunestyrer før man går inn i rikspolitikk.

Problemet er – i tillegg til at det ikke ble vedtatt – at mens man bygger seg opp, kan det fort gå to stortingsvalg uten at man stiller til valg, og da strykes man fra partiregisteret i henhold til partiloven. Dessuten må man fortsatt skaffe en haug med underskrifter når man er klar for stortingsvalg.

Hvis man er redd for misnøye med det rådende systemet, er det mulig at det er fornuftig å stramme inn mulighetene for å gi uttrykk for misnøye gjennom den demokratiske prosess. Men det kan også hende at det ikke er spesielt smart å gjøre nødtrykkventilen tregere, slik at det skal høyere trykk til for at ventilen skal åpne seg.

Et par ting kan skje ved neste stortingsvalg:

1. Et færre antall partier konkurrerer om stemmene fra dem som ikke er fornøyd med stortingspartiene, og det sikrer dem over 5000 stemmer hver på permanent basis. Da har de vunnet i det store valglovlotteriet ved at de tilfeldigvis fikk minst 5000 stemmer ved det stortingsvalget da de gamle reglene gjaldt.
2. Vi får et frafall av velgere for partiene som ikke er på Stortinget, grunnet innstramninger. Da kan flere partier falle under 5000-grensen, og enda flere kan måtte gå på underskriftjakt i 2029.

Gjeninnføre listeforbund?

Det er mulig dette justerte valgsystemet vil hjelpe opposisjonen mot stortingspartiene ved at den blir mer effektiv gjennom at den ikke spres på så mange partier. Hvis hensynet til utfordrerpartiers opposisjonseffektivitet er så viktig, hvorfor avskaffes ikke forbudet mot listeforbund. Dette forbudet ble innført i forbindelse med innføringen av utjevningsmandater i 1988, og det kan virke urimelig at to partier som ikke ellers ville fått utjevningsmandater, kan gå sammen i listeforbund og således få utjevningsmandater.

Og da som en mellomløsning kunne man tenke seg at listeforbund var tillatt. Men dersom adgangen ble benyttet, ville man fraskrive seg adgangen til å delta i konkurransen om utjevningsmandater.

Greit, men ikke fantastisk

Vårt moderne liberale demokrati har fungert ganske godt, men ikke fantastisk. Det har fungert bedre enn de verste «profetiene» skulle tilsi. Det har begrenset de verste utslagene av pøbelvelde, men man kunne selvsagt ønsket seg at slike utslag ble begrenset i enda større grad. Det er ikke dermed sagt at det vil fungere like godt eller bedre fremover, ei heller at man kan ignorere de utslag det liberale demokrati ikke har kunnet forhindre.

Troen på demokrati har langt på vei fått en sekulærreligiøs karakter, som en slags erstatningsreligion – blant flere i en form for postreligiøs sekulær polyteisme. Paradoksalt nok strammer de store partiene inn på hva du får lov å stemme på.