Antinasjonalismens eiendommelige retorikk

Haakon VII: «Jeg er også kommunistenes konge». Det er visst vanskelig å dokumentere uttalelsen, men siden vi kjenner kongens veldokumenterte ord i april 1940, og siden en elsket konge gjerne blir omgitt med litt ekstra nimbus, regnes de siterte ord for autentiske. Med god grunn er også Harald V populær. Det er vanskelig å forestille seg en mer sympatisk, mindre selvhøytidelig monark. Hva kunne Harald V si i dag, for litt ekstra kongelig nimbus? Det kunne jo være: «Jeg er også nasjonalistenes konge». Men det er utenkelig at kong Harald eller en fremtidig Haakon VIII Magnus sier dette. Det skal ikke brukes mot dem. For hvem ville det da være snakk om?

Antinasjonalismens retoriske vaghet

En nasjonalist er i praksis å regne som en høyrepopulist. Slik populisme blir på sin side antatt å være en døråpner for fascisme. Alt dette er vagt og blir nesten alltid bare underforstått. Nettopp vagheten har gjort det mulig å utvikle en dyp skepsis til «nasjonalisme», tilnærmet hegemonisk i massemedia og i det politiske ordskiftet i vår del av verden. Faktisk er nasjonalstaten den viktigste politiske enhet i verden, noe som bekreftes i og med FN.

Den retoriske antinasjonalismen kan bli mindre vag ved å påberope seg opplysningstidens universalistiske idealer. Man kunne vise til reaksjonære trekk ved den påfølgende romantikken, som utvilsomt var en kilde til europeisk nasjonalisme. Nasjonalisme blir dermed hensatt i skammekroken for reaksjonære tendenser. Man må da se bort fra den klart demokratiske profilen ved de romantiske nasjonalismene på 1800-tallet.

Selv ble jeg en nasjonalist ved ca. 10 års alder. Jeg lærte det på folkeskolen, som det het den gangen, og sterkest ble nasjonalismen innpodet i 17. mai-taler. Hyllest til flerkultur sto ikke på programmet. Vi ble ikke advart mot xenofobi og islamofobi. Heller ikke Grunnloven var det sentrale. Budskapet var at demokratiet aldri skal tas for gitt. Vi ble fortalt at friheten må forsvares igjen og igjen. Lærerne hadde opplevd okkupasjonen og forkynte en enkel, teorifattig nasjonalisme. Nasjonens frihet eller selvstendighet var synonymt med demokrati.

I dag må det sies mer presist. Nasjonalisme garanterer ikke demokrati, men nasjonalstaten har vist seg som den eneste troverdige ramme for liberalt demokrati. Overnasjonale organisasjoner kan være nyttige uten å være demokratiske. En nasjonalstat er ikke nødvendigvis etnisk eller religiøst homogent. Menneskelig mangfold krever ikke «flerkultur», for mangfold er gitt ved individene i et land, uansett hvor homogent landet er.

I historisk lys blir den antinasjonalistiske retorikken enda mer eiendommelig. Etter andre verdenskrig kjempet tidligere kolonier mer effektivt enn tidligere for å frigjøre seg fra svekkede kolonimakter. Disse kampene omtales som nasjonale frigjøringsbevegelser. Selvsagt. Ingen ting å utsette på nasjonalisme der. Også krigen i Ukraina belyser det. Den sterke nasjonalismen i et land som kjemper mot en militær invasjon, skal naturligvis støttes. Men siden ordet nasjonalisme skal reserveres for fordømmelse, blir det tale om russisk nasjonalisme. Putin-regimet hevder seg truet av Ukraina, som ikke er en selvstendig stat, for ukrainerne hører hjemme i den storrussiske nasjon. Det er åpenbart en imperialistisk posisjon. Og nå er spørsmålet: Hvorfor skal dagens Russland være et paradigme for nasjonalisme, ikke Ukraina? Hvorfor skal nasjonalisme knyttes til imperialisme, ikke (som før) til frigjøring fra imperialisme?

En vellykket fredsslutning fører ikke til revansjisme hos den tapende part. Det skal godt gjøres, men lyktes i Westfalen i 1648, kanskje mest på grunn av gjensidig utmattelse. Det lyktes ikke i Versailles i 1919, Hitler-Tyskland er et paradeeksempel på revansjisme. Det virket i flere år som Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ikke ville lede til et revansjistisk Russland, men det har vist seg å være en illusjon. Aggressiv nasjonalisme vil typisk være en ideologi dyrket i en revansjistisk stat.

Noen innvendinger

Noen fødes i rike stater, andre i fattige. Den skjeve fordeling av verdens goder er en mulig innvending mot nasjonalstatens autonomi. Statene kan gjøre mye for å redusere intern ulikhet, og bistand fra rike land kan redde liv, men har vist seg ute av stand til å avskaffe korrupsjon og vanstyre i fattige land, en hovedgrunn til vedvarende fattigdom. FN kan ikke tvinge fram løsninger. Man kan forestille seg at oppgaven må løses av en verdensstat, men det er praktisk talt utenkelig at den kan være et liberalt demokrati. Gitt det vi vet om maktens korrupsjon er det også usannsynlig at et verdensdiktatur ville makte å skape en mer rettferdig fordeling av godene, som skulle være poenget med denne staten.

Det kan vel innvendes at nasjonalistisk forsvar for liberalt demokrati er en selvmotsigelse. For en minimumsbetingelse for et slikt demokrati er at politiske menneskerettigheter respekteres. Det er universelle, ikke nasjonale rettigheter. Men dette er et argument som abstraherer fra historie. Uten bevissthet om felles historie ingen nasjon, og et gjenkjennelig ideal om liberalt demokrati ble utviklet i Europa før menneskerettigheter fikk den status de har hatt siden 1948. Slike rettigheter kan ikke skape liberalt demokrati. I mange land mangler sosiale, kulturelle og økonomiske forutsetninger. Det er ingen selvmotsigelse å forsvare nasjonale forutsetninger for at ikke-nasjonale rettigheter kan respekteres og realiseres.

Demokrati er en populistisk idé: populus, dvs folket, skal bestemme. Uten liberale prinsipper blir demokratiet et flertallsdiktatur. Antinasjonalister viser til Orbans «illiberale demokrati»: Der kan man se hva virkelig nasjonalisme er! Det er riktig at noen nasjonalister støtter Viktor Orban, slik noen sosialister støtter Nicolas Maduro. Hverken sosialister eller nasjonalister er enige om alt.

Antinasjonalismens annus horribilis er 2016: Trump og Brexit. Disse blir sett som to sider av nasjonalistenes sak, som begge er egnet til å vise at saken er dårlig. Det er en oppfatning som gjerne kobles til populisme, dvs. folkelig mistillit til styrende eliter. Det er nok riktig at Brexit var en protest mot eliter, et alvorlig nederlag for London og det makthungrige EU-systemet. Men Trumps valgseier var primært en seier for uhemmet opportunisme. Trump sier det han tror vil styrke hans popularitet, og lyktes med en appell til en påstått tapt amerikansk «greatness». Mange politikere bedriver opportunistisk retorikk, men at en narsissistisk bølle ble valgt til president i USA, vitner om et demokrati i forfall. Det er ikke troverdig at et flertall av briter drømte om å gjenopprette tapt britisk imperial «greatness», slik noen vil ha det til. Brexit og Trump er ulike fenomener.

Utslitt kritikk

Et liberalt demokrati er ikke avhengig av en etnisk homogen befolkning. Det forhindrer ikke at massiv innvandring i løpet av få år er omgitt av vedvarende ønsketenkning. Når problemene ikke kan forties, blir skillet mellom «oss» og «dem» ikke bare tillatt, men nødvendig: Det er i grunnen vår feil. Det er vi som ikke er flinke nok til å integrere. Dette er en utslitt rituell selvkritikk. Leder av Unge Høyre, Ola Svenneby, har påpekt at enkelte kulturforskjeller skaper problemer. Svenneby anklages dermed for «kulturrasisme», som er «overbevisningen om at enkelte kulturer er overlegne andre - -» (Hatem Ben Mansour, Aftenposten 21. juli i år). Har ikke rasisme-ordet blitt misbrukt lenge nok? Moralsk likestilling av kulturer er moralsk resignasjon. Norsk lov tar høyde for det. §185, rasismeparagrafen, kriminaliserer hatefulle ytringer rettet mot personer. Ikke mot religioner, ikke mot ideologier, ikke mot kulturer.

Når gamle partier mister støtte hos velgerne, er forklaringen ofte at folk er forført av nasjonal-populistiske demagoger. Da Giorgia Meloni ble statsminister i Italia, var det for mange uimotståelig fristende å trekke en linje fra Mussolini. Melonis regjering har ikke foretatt seg noe som bekrefter mistanken. Systematisk organisert vold mot politiske motstandere kjennetegner virkelig fascisme og nazisme. Mister man det av syne, åpnes for en flom av fascisme-anklager med jevnt minkende polemisk kraft.

Tysk nasjonalisme?

AfD, som for tiden er Tysklands nest største parti, gir derimot grunn til bekymring. Partiet forstår russisk frykt for NATO og er imot våpenleveranser til Ukraina. Men dette er oppfatninger som deles av mange tyskere. Man nøler med å støtte invasjonen, men er ellers villig til å akseptere Russlands posisjon. Hvorfor?

To verdenskriger skjuler et gammelt slektskap mellom tysk og russisk tenkning. I begge land finnes tradisjon for å fordømme den vestlige sivilisasjon som dekadent. I Sovjetunionen skulle landet være et progressivt fyrtårn for menneskeheten, og nå har Putin-regimet vendt tilbake til ortodoksiens syn på det liberal-dekadente, etter hvert sataniske, Vesten.

I tysk etterkrigstid trivdes anti-vestligheten naturlig nok best i DDR, og nå står AfD sterkest i de østlige delstatene. Ytre høyre og ytre venstre finner sammen i en dunkel «forståelse» for dagens russiske regime. Det er et stort spørsmål hva ansvarlige tyske politikere kan gjøre for å motvirke.

EU hevder at en stadig dypere union fører til et sterkere og mer harmonisk Europa. Det er en trosartikkel man sverger til i Berlin, siden nasjonalisme blir spesielt kraftig fordømt i offisiell tysk politikk. Man glemmer ikke nazi-regiments forbrytelser. Blant andre Jürgen Habermas har lansert «Verfassungspatriotismus», dvs. en patriotisme som er fullt ut orientert mot verdiene nedfelt i landets liberal-demokratiske grunnlov. Sant nok er den norske grunnloven basis for 17. mai-feiring, men hvem kan påstå at den handler om anti-nasjonalistisk forfatningspatriotisme? Er det overhodet mulig å oppfatte universelle verdier som kjernen i nasjonal identitet?

Fraværet av en demokratisk fundert tysk nasjonalisme er en kilde til fremgang for AfD. Situasjonen er vanskelig, ettersom en mer artikulert tysk nasjonalisme vil bli møtt med mistenksomhet i andre EU-land. Slike problemer er mange land spart for. En reelt eksisterende norsk nasjonalisme holder stand mot all fordømmende omtale. Det gjelder bare å unngå ordet.