Kaosrytter på paradeplass

Bård Larsen har et innlegg i Minerva den 30. mars som med enda mer dunder og brak enn hans tidligere publiseringer på samme nettsted, går til angrep på hans yndlingsfiende, «kaosryttere og konspirasjonsteoretikere». Hvem disse er, blir ikke akkurat presist definert, men det fremgår at det dreier seg om «ekstreme stemmer» med et «forskrudd verdenssyn» som lever i en «alternativ virkelighet».

Artikkelen innledes med et eksempel fra Klassekampen, altså venstresiden, men i hele resten av innlegget er det klart at det ikke er på venstresiden, men først og fremst på hva vi, i mangel av et bedre ord, kan kalle høyresiden han finner den tenkemåten han vil til livs. Det synes ellers å være innforstått hvem dette nærmere bestemt er. At disse er farlige for demokrati og sannhetssøken, har han fortalt sine lesere mange ganger før, men dette skal visstnok ha blitt særlig tydelig og akutt den siste tiden:

«Treenigheten konspirasjonsteorier, løgn og autoritarianisme er en nesten rett linje som utfordrer sannhetsprinsippet. Den glideflukten har vi sett gjennom mange år. De siste tre ukene har vekket mange fra tornerosesøvnen: Ideer kan være farlige, konspirasjonsteorier river og sliter, falske nyheter og løgn brer om seg, forsøk på målrettet nedbryting av den liberale verdensorden er i ferd med å skje – i sanntid. Det autoritære går bare en vei og er brutalt.»

Det er strengt tatt et ordgyteri uten klart innhold forfatteren presenterer her. Man må gi opp selv det mest velvillige forsøk på å få en mening i dette, altså på å skrive det om til noe saklig sett forståelig. Det blir dermed heller ikke mulig å argumentere mot.

Hvis deler av det siterte skal forstås som at nasjonalkonservative/populistiske tanker er medansvarlig for Putins handlinger i Ukraina, er det et særdeles svakt faktisk grunnlag for påstanden, og det er vel derfor den fremsettes på en så fordekt måte. Vi finner Larsens eget uttrykk «kaosrytter» treffende på denne skrivemåten. Det virvles opp et kaos av tåkete og følelsesladde begreper, som så danner grunnlaget for kraftfulle slag fra den bolde rytter. Angivelig til forsvar for demokratiet.

«Demokrati» er en gjenganger i Larsens tekst, men han skriver som om det liberale demokratiet var en slags fotballkamp med flere lag på banen, der han er tilskuer og det gjelder å heie på det riktige laget. Sagt på en annen måte: Liberalister som Larsen tror de kan stå på utsiden og definere demokratiet som det passer dem. De glemmer at også innholdet og spillereglene for demokratiet er overlatt til den demokratiske prosess, slik at også hans egen demokratiforståelse er oppe til diskusjon i et demokrati. Demokratiet er, etter vårt syn, en styreform som i bunn og grunn fordrer at man ikke er underlagt andre autoriteter enn dem man selv til enhver tid velger å underkaste seg.

Larsens demokratibegrep kan forstås i lys av den andre verdenskrig og utviklingen som fulgte. I vestlige land ble det et overordnet mål å hindre at despoter som Hitler på ny kom til makten og fikk avskaffet demokratiet. Fordi folket stadig kan finne på å ta dårlige valg, lå ikke løsningen i mer folkestyre, men heller i å begrense folkets innflytelse. Tyskland gikk for eksempel inn for å forby folkeavstemminger. Politisk makt ble flyttet fra nasjonalt nivå til internasjonale organer.

Samtidig med denne utviklingen endret forståelsen av demokratibegrepet seg. Fra å definere en bestemt styreform har begrepet gradvis og i stadig større grad blitt knyttet opp til en bestemt ideologi. Endringen har utvilsomt medført noen paradokser: Vi heier på demokratiet, så lenge det ikke utspiller seg i Ungarn, og vi hyller ytringsfriheten, så lenge den ikke krenker noen.

På vegne av det liberale demokratiet føler Larsen seg berettiget til å dra dette et godt stykke lenger. I den kampen han mener å observere må silkehanskene, det vil si de liberale prinsipper om ytringsfrihet som medier og andre i Vesten hittil har latt seg begrense, tas av:

«I en tid der falske nyheter og ekstreme ideer vinner terreng og verdensfreden er truet av en autoritær despot, er det mer presserende enn noensinne å stille spørsmålet om hvorvidt pressen har et moralsk ansvar. Er dette tiden for å rendyrke ideen om å gi såkalte alternative stemmer paradeplass i ytringsfrihetens navn?»

Her forstår vi i det minste hva Larsen mener. Han slår til lyd for en langt mer restriktiv linje fra sentrale samfunnsaktører når det gjelder å la de stemmer han misliker (uklart definert som de er) komme til orde i samfunnsdebatten. Selv om premissene for dette standpunktet er en grov karikatur av den mediale virkeligheten («paradeplass i ytringsfrihetens navn»), er det her en tydelig oppfordring om å innføre konsekvent «no-platforming» for visse synspunkter.

Dette er naturligvis et dypt illiberalt budskap i seg selv, og et godt stykke unna budskapet i Grunnloven § 100, men slik Larsen ringer med klokkene blir det logisk å oppfatte ham dithen at samfunnet – både myndigheter og den enkelte borger – kan og bør gå lenger enn dette. Hans uttrykte støtte til at Twitter allerede i januar 2021 avskar Trump, sier noe om hvilke virkemidler som blir legitime nå som disse tendensene (ifølge ham) kan koples mot Putins angrep på Ukraina. De som har så svakt utviklede demokratiske instinkter at de besnæres av Larsens kampsignal, vil selvsagt oppfatte det som at nå er alt som kan koples opp mot de utdefinerte grupper, ideer eller personer, fritt vilt. Det vil bli helt i sin orden for «oss» å nekte «dem» jobber og avansement, stenge dem ute fra akademia, kaste dem ut av sosiale medier, fryse dem ut i sosiale sammenhenger, bifalle at de blir gjenstand for politiets overvåking, nekte dem enhver form for offentlig støtte eller anerkjennelse.

Dette for å nevne noe av det som faktisk foregår i stor utstrekning i de vestlige land allerede, og som vi for vår del ser som betydelige innskrenkninger av en demokratisk orden.