Når den demokratiske samtalen forfaller

I konkurransen om velgere ser det ut til at alt er tillatt. Da vinner den største løgneren.

Etter USA-valget, som ga et klarere resultat for en populistisk kandidat enn de fleste observatører hadde kunnet forestille seg, er det ikke mangel på forklaringer. Den største overraskelsen er at så mange er overrasket over resultatet. Normalt skulle en kandidat som stadig blir tatt i usannheter, i enhver annen «bransje» enn politikk, blitt avskiltet av velgerne som uegnet til å lede en stor og viktig stat.

Det avtegner seg en slags konsensus om at demokratene mistet fotfeste i sine tradisjonelle velgergrupper lenge før presidentvalget. De ble oppfattet som en elite som snakket ned til befolkningen, fremfor å fange opp bekymringer om illegal immigrasjon og personlig økonomi. 

Bernie Sanders, som man ellers kan mene mye om, uttalte at demokratene fortsetter å beklage seg over å bli sviktet av sine velgere, i stedet for å se hvor partiet svikter sine velgere. 

Vanskelig utgangspunkt

Det må også innrømmes at Kamala Harris hadde et vanskelig utgangspunkt med å overbevise om at hun kunne tilby et nytt lederskap til forskjell fra Bidens, samtidig som hennes politiske alternativer var uklare og på noen punkter egnet til å skremme opp de middelklassevelgerne som hun ønsket å nå. 

Det var heller ikke hjelpsomt at hun ikke fikk et forankret lederskap i partiet, men ble kjørt i stilling som kandidat da Biden trakk seg, og at partikonventet i august var en kroning; en bekreftelse av en prosess som var avgjort i partiets indre gemakker.

En vellykket TV-debatt, sett fra hennes side, og nyhetens interesse for henne og henns visepresidentkandidat Tim Walz, ga en viss opptur. Men effekten fordampet raskt, og meningsmålingene viste, under ett, kontinuerlig tilbakegang frem til valgdagen. I helgen ble det kjent at demokratene tapte alle de syv vippestatene. 

Her skal ikke sies mer om presidentvalget 2024, men mer om den retning våre demokratier tar når vi lar de demokratiske institusjonene, domstolskontrollen og til slutt den demokratiske, kunnskapsbaserte samtalen forvitre i en kakofoni av beskyldninger, prinsippløshet og usannheter.

Svakt ledd

Det viser seg at partiene også kan være et svakt ledd i vårt demokratiske system. Der gjelder ingen innsyns- eller saksbehandlingsregler, og medlemmenes innflytelse over partiene som de er med i, er høyst varierende. 

Disse ulempene må man nesten leve med, for partiorganiseringen må tilhøre den sivile sfære for private foreninger og bør ikke være en del av staten. Partikulturene er også forskjellige, men samlet sett må man konstatere at bare 3-4 prosent av velgerne i dag er organisert i partier. 

Passivitet er en reaksjon på manglende innflytelse, eller på at terskelen for å etablere nye partier er lavere for velgere som mener at de etablerte partiene reagerer for langsomt, eller slett ikke reagerer på nye problemer.

Post-sannhet

I denne sammenheng vil jeg anbefale en vitenskapelig studie, utgitt før valget, skrevet av Kim, Hahl, Poskanzer og Sivan (2024) : «When truth trumps facts. Studies on partisan moral flexibility in American politics». 

De skriver at de fleste amerikanere vil innse at Trumps påstand om at valget ble stjålet fra ham faktisk er en enorm løgn. Noen mener at amerikansk politikk allerede har kommet inn i et «post truth»-stadie, der løgn riktig nok ikke er et legitimt middel i den politiske debatt, og at manipulasjon av velgerne er forkastelig. En senator siteres på at det er i orden å ha egne meninger, men ikke egne fakta. Likevel er det ingen bred enighet i amerikansk offentlighet om hva som er fakta. Spørreundersøkelser viser at det er et stort flertall som mener at det er viktig å enes om grunnleggende fakta. Men en femtedel av Demokratene og en fjerdedel av Republikanerne svarer derimotat dette ikke er viktig.

Forskerne har undersøkt nærmere om likegyldigheten overfor sannhet påvirkes av partilojaliteten. Hypotesen er at vaklende sannhetskrav kan skyldes en «moralsk fleksibilitet» når det gjelder å godta usannheter for å styrke egen posisjon eller kan rettferdiggjøres av et enda høyere ideal. Til forskjell fra en lettferdig omgang med fakta, der desinformasjon slås ned på ut fra forventinger om at ytringer skal være sanne, betyr moralsk fleksibilitet at denne normen må vike av hensyn til en større sak når det passer. 

Beslutninger som hviler på feiloppfatninger av virkeligheten, er helt verdiløse eller direkte skadelige. Likevel påviser forskerne to sosialpsykologiske grunner til at man klamrer seg til desinformasjon. Personer med sterke fordommer eller partisk forutinntatte meninger, vil ikke anstrenge seg for å lukke kunnskapshullet mellom fiksjon og fakta. Forskerne mener at mekanismen er i bruk hos de som virkelig tror at Trump vant i 2020. De tror på utsagn fra sine egne, uten å se etter bevis eller motbevis .

I tillegg er det holdepunkter for å si at sannheten for disse ikke er så viktig. Sannheten blir da underordnet det overordnede målet: makt fremfor innsikt. Aktiv utbredelse av usannheter er samtidig et signal til meningsfeller om lojalitet til saken. 

I strid med fakta

I en rekke empiriske forsøk har forskerne testet hvor sterk aksepten av løgn er koblet mot partilojalitet. Forsøkspersonene ble konfrontert med åpenbart ukorrekte påstander fra Trump, og andre med tilsvarende fra demokratene. Som ventet var tendensen klart større til å godta usannheter fra egne representanter.

Et interessant funn var at selv om respondentene for det meste hadde merket av et utsagn som «i strid med objektive fakta», kunne de likevel attestere utsagnet som «sant». 

Forsøkspersonenes sondring mellom «objektive fakta» og «sannhet» etableres gjennom demagogiske utsagn.

«Sannheten» favoriserer representanten som spiller på fordommer og følelser, mens «fakta» kan begrunne skepsis til politikere som man er motstander av. 

Den nedslående konkusjon er at faktasjekk alene ikke er nok til å møte politiske løgner, når publikum synes retningen som budskapet inneholder, er viktigere enn et etterprøvbart empirisk grunnlag.

Dette er desto mer nedslående med tanke på at våre demokratiske samfunn er åpne for plantet utenlandsk desinformasjon som nettopp har som formål å diskreditere lovlig valgte myndigheter gjennom misnøye.