USAs konstitusjonelle forfall har åpnet veien for Trump

Et gjenvalg av Trump vil være et nullpunkt i det konstitusjonelle demokratiets historie. Det er verre enn første gang i 2016. Denne gangen vet velgerne som bærer ham frem nøyaktig hvem han er og hva han står for. De som tror at Trump er problemets kjerne, tar feil. Han er symptomet på at demokratiet ikke har klart å mobilisere sitt immunforsvar på de fire årene som snart har gått siden han oppildnet til vold mot Kongressen. 

De som trodde at forfatningen ville bli beskyttet av domstolenes evne til å håndheve absolutte normer mot straffebelagte handlinger og embetsmisbruk, tok feil. Ikke minst er tidsforbruket i seg selv en skandale. En vanlig forbryter må finne seg i varetektsfengsling hvis det er fare for bevisforspillelse eller gjentagelsesfare. Nå er faren for gjentagelse overhengende, med ødeleggende følgevirkninger for en hel verden.

Anklagen må ikke minst rettes mot de som burde visst bedre, men har latt dette skje. For mange, også folkevalgte, har enten møtt forfallet i den saklige, politiske samtalekultur med feig passivitet. Eller enda verre, bidratt til utglidningen.

Skadebegrensning

Når Donald J. Trump vinner presidentvalget i USA den 5. november, må man i tillegg til å begrense skadeomfanget som venter oss, tenke igjennom hvordan våre demokratier bør utvikles for å forebygge en lignende utvikling. Det er et oppgjør som amerikanerne må ta når Trump-tiden går til ende om fire år. USAs grunnlov hindrer Trump i å gjenoppstille for en tredje periode. Det gjør ingen forskjell at det har vært en pause på fire år. 

For tiden er det en rekke dyktige USA-kjennere i sving med å fortolke fenomenet Trump. Det er naturlig at de legger vekt på spesifikke amerikanske forhold: Small-town-USA vs. Washington DC, ulikhet, avmaktsfølelse og konspirasjonsteorier. Dette er viktige elementer. Men også for et læringsformål, bør vi se nærmere på Demokratenes egne og et allment systemforfalls bidrag til at vi står der vi står. Det er etter min mening mer å lære også for norske forhold, av den langvarige uthulingen av det amerikanske konstitusjonelle systemet, erosjonen av de folkevalgte institusjoner og til slutt sammenbruddet i det tverrpolitiske samarbeidet.

Brøt sin ed

Her skal ikke brukes mange ord på å beskrive Trump som person. Han lyver kanskje mer systematisk enn noen politiker på dette nivå før ham. Han er straffedømt for forhold utenfor politikken. Han har utallige ganger sveket sine nærmeste, sine forretningsforbindelser, og til slutt Konstitusjonen han avla sin ed på å forsvare. Da han avslo å gripe inn da hans medarbeidere refererte at mobben han mobiliserte til å angripe Kongressen, i tillegg til å skade politifolk, også ville drepe Mike Pence, var hans reaksjon «so what?».

Oppgaven nå er å se forbi Trumps personlighet. Og heller ikke slå seg til ro med merkelappen polarisering. Like lite som man kan klandre leoparden for å ha flekker, like lite bør man bli forundret over at skamløse demagoger finnes. Det største problemet er at man vet at de finnes, vet hvordan de opererer og likevel ikke har demokratiske institusjoner som er sterke nok til å motstå dem når de dukker opp. La oss ikke glemme at vi har hatt både ulykker og nesten ulykker i våre europeiske demokratier. Brexit, LePen, AfD, Orban. Listen er ikke ment å være fullstendig.

Følgende innsikter mener jeg bør tas alvorlig hvis vi skal bevare og forsvare demokrati som styreform.

1 Oppslutningen om et hvert styresett vil til slutt avhenge av legitimitet

De etablerte demokratiene og dets aktører, i første rekke de folkevalgte, har undervurdert betydningen av legitimitet, ikke bare legalitet, som grunnlag for oppslutningen om et politisk system. Legitimitet er enkelt sagt at borgerne synes styresettet produserer akseptable resultater for de penger eller plikter man blir avkrevet. At rettigheter, herunder inntekt, eiendomsrett og personlig integritet blir respektert. I dette ligger også reell adgang til domstolene for å beskytte seg mot myndighetsmisbruk. I samfunnskontrakten ligger ikke et løfte om myndighetenes ufeilbarlighet, men at feil blir avdekket, erkjent og rettet evt. med hjelp av domstolene. I stedet opplever mange – f.eks. næringsdrivende at de er under konstant mistanke, og at lovene bøyes mot vanlige mennesker i stedet for å ta de store lovovertredere. 

Slik autokratiske regimer som rår over rike naturressurser kan kjøpe seg aksept ved å sikre en allmenn levestandard, kan også demokratiske regjeringer miste aksept hvis myndighetene ikke holder hva de lover, eller velgerne opplever stagnasjon i egen økonomi og utviklingsmuligheter. Ikke alle Trumptilhengere ser ham som en forfulgt uskyldighet, men er klar over hans tvilsomme sider. Da er det et enda større problem at 75 millioner velgere vurderer at de demokratiske institusjoner, myndigheter og rettsapparat har lavere troverdighet som relevante problemløsere i deres situasjon enn valgkampløftene til en notorisk mytoman.

En viss parallell på innvandringsområdet kan også trekkes mellom det amerikanske valget og de valgene vi har lagt bak oss i Storbritannia, Frankrike, Italia, Østerrike og tyske delstater. De toneangivende politikere oppdaget for sent at de ikke kunne fortolke noe mandat fra velgerne til å åpne grensene i et omfang som grunnleggende ville endre karakteren av de etablerte samfunn. Willkommen-politikken rystet de tradisjonelle partistrukturene i EUs største medlemsland. Kansler Olaf Scholz fra SPD blir fortsatt assosiert med denne politikken, mens CDU har skiftet leder og kurs. Riktignok befridd fra maktens ansvar har CDU/CSU blitt over dobbelt så store som det tradisjonsrike SPD. 

I Sverige tviholdt Sosialdemokratarne på en liberal og lite realitetsorientert innvandringslinje og ble skiftet ut av velgerne. I Danmark skiftet Socialdemokraterne politikk og beholdt oppslutningen, mens Dansk Folkeparti ble redusert til et miniparti. Det virker også lenge siden Jonas Gahr Støre spilte ut løftet om å ta imot 10.000 syriske flyktninger på et landsmøte for å tilfredsstille AUF. Den gangen disponerte Støre et innvandringsliberalt flertall mot Solbergregjeringen som stadig ble brukt og som jeg mener bidro til gjenvalget av den borgerlige regjeringen i 2017.

Det er på innvandringsområdet en ut fra europeiske erfaringer kan stille et spørsmål ved Demokratenes forståelse for hva en tilstrømning av migranter utenfor kontroll innebærer et stort splittelsespotensial, selv i et samfunn bygget på innvandring. Når man så legger til en noen ganger vaklende posisjon i møtet med militante wokestrømninger i demokratisk styrte stater, har Demokratene mistet mange av sine tradisjonelle blue collar-velgere. Ikke minst i vippestatene som nå glipper for Kamala Harris.

2 Det er gått råte i styringssystemet, ikke bare i USA

Demokratier sikrer fredelige maktskifter. Regjeringer kommer og går, men styreformen består. Demokrati er uløselig bundet til en fast, institusjonell overbygning av normer for representasjon, forhandlingsrom for kompromisser og regulerte prosedyrer for fredelig konkurranse om makten. Demokratiets egne institusjoner begrenser også flertallets muligheter til å herse med mindretallet. Maktfordelingen mellom statsmaktene holder dem i en avstemt balanse. De individuelle rettigheter beskyttes av domstolene for holde statens maktbruk innen lovens rammer. Men et hvert system er avhengig av bevisst rolleforståelse og lojalitet mot forfatningen. 

Knapt noen vil åpent vedkjenne seg å arbeide for å avskaffe demokratiet. Tvert imot: Et skinndemokrati kan være tjenlig også for autokrater for å legitimere at makten forblir der den er. Demokratiets forfall begynner med eroderingen av institusjonene. Det kan i stor grad skyldes at representantenes lojalitet til utenomparlamentariske pressgrupper trumfer saklige hensyn når beslutninger treffes. Partiorganisasjonene, i betydningen frivillige, lokale velgerforeninger, er uvurderlige som rekrutteringsbase for og bindeledd til de folkevalgte. 

Det blir derimot farlig når partiene beherskes av en lukket krets eller en person som Trump i det republikanske partiet. En som forlanger lydighet til sin person til gjengjeld for å få stille som kandidat. Personlojalitet fremfor konstitusjonell maktfordeling. Blokkdelingen i Kongressen kombinert med Trumps de facto maktutøvelse etter at han tapte valget i 2020, har vært bemerkelsesverdig. Uten noen gang å ha blitt valgt til Kongressen, kunne Trump likevel lamme Representantenes Hus fra å bevilge hjelpepakken til Ukraina i månedsvis. Det har kostet tap av liv og terreng og er illevarslende for hva som venter Europa når Trump gjeninntar Det ovale kontor.

3 Store mediehus blir partiske aktører og svikter dermed sin funksjon i et åpent, diskuterende samfunn der de beste argumentene burde vinne

Medieutviklingen i USA der store TV-nettverk som Fox, svikter sitt raison d’etre: verifikasjon. Fox er selv blitt en aktør, og tilbyr et ekkokammer for millioner av seere og forsterker den politiske splittelsen. Befolkningens motstandskraft til å stå mot utenlandske desinformasjonskampanjer, til å gjennomskue demagogi og gjøre seg opp selvstendige meninger, er avhengig av kunnskap. Og selvsagt også for å holde sine representanter ansvarlige på valgdagen. 

Også i Norge er ellers gode medier maktkritiske, men ofte for presset av sitt eget hastverk til å utøve journalistikk ut fra faglig dybde. Da er det fristende å ty til de politiske aktørenes selektive og forenklede problemstillinger. Da konflikt og personorientering er mer spennende fra et underholdningssynspunkt der en teller klikk og seere, er det ikke nok at kommentatorer etter en radiodebatt innkalles for å fortelle hva som egentlig ble sagt. 

4 Tendensen til kontinuerlig valgkamp avsporer seriøst parlamentarisk arbeid

Den hyppige utskiftningen med valg til Representantens hus annethvert år og samtidig til en tredjedel av Senatet gjør noe med orienteringen fra arbeid med saker og lovgivning til agitasjon der forenkling og nedgjøring av konkurrentene fyller stadig mer i kommunikasjonen. På få år er det offentlige ordskiftet forfalt. Joe Biden måtte innstille sitt presidentkandidatur første gang, etter Obamaperioden på grunn av avslørt plagiat i en tale. I dag spiller det liten rolle for halvparten av velgerne at deres kandidat har gjort løgnen til sitt viktigste råstoff i underholdningspregede agitasjonsmøter. 

Når de folkevalgte oppgir saklighetsnormene i konkurransen om makt, påvirkes også det vanlige debattklimaet. Det er ikke lenger et spørsmål om å ha rett – altså de beste løsningene som kunne samlet bredere flertall –, men å vinne over konkurrentene. 

Sammenlignet med USA kan Norge virke som en idyll. Men blokktenkningen er på fremmarsj også hos oss, hvor de ulike mindretallsregjeringene velger å legge kompromissene vekk fra Stortingets tyngdpunkt for å tilfredsstille små randpartier med politikk nesten ingen ønsker, og i strid med velgerflertallet. Over tid tærer det på Stortingets demokratiske legitimitet hos velgerne. Det kan argumenteres for at når mange velgere irriteres av blokkpolitikkens resultater, der et stort mindretall på 45 prosent i Stortinget veier mindre enn et par radikale ensakspartier, blir veien kort for en del velgere til et moderat helhetsparti i den andre blokken.

I Norge er lokalvalgene for lengst omgjort til en styrkeprøve mellom blokkene og tillagt stor rikspolitisk betydning. Det betyr at de fleste rikspolitikere er i valgkamp annethvert år. Et parti i valgkampmodus blir mer utspillsorientert, overdriver motsetninger og tar lettere på faglig sakkunnskap. En undersøkelse fra vårt naboland, Danmark, har vist at parlamentarikere bruker fem timer mindre per uke på arbeidet med saker og lover enn de gjorde for ti år siden. Valgkamp, egenprofileringer på sosiale medier ser ut til å fortrenge saksfordypelse og ombudsmannrollen. 

Våre statsråder ser også ut til å falle ut av rollen: De enkelte statsrådene reklamerer for sitt eget parti hvis sakene kan fremstilles positivt. Budsjettlekkasjer er satt i system for at regjeringen kan øke sin popularitet ved å fortelle halvsannheter om et budsjett som skulle vært forelagt Stortinget uten offentlig betalt forhåndsprosedyre. Landets justisminister kastet alle hemninger og gikk inn i striden om nedleggelse av skoler i Innlandet fylkeskommune. Det er vel også et bud om at USA-tilstander er underveis når en statsråd betegner en fylkespolitiker som prostituert. En forsiktig korreks fra statsministeren ble ikke tatt til etterretning. Fra før har vi hørt at en partileder i TV-debatten i Arendal betegnet en ytring fra en stortingskollega som «pisspreik». At samme partileder ber en navngitt samfunnsbygger «ryke og reise» i beste TV-sendetid, sier noen om respekten for andre. Dette er våre ledere som gjerne i annen sammenheng gjerne deltar i den offentlige debatt som eksperter på trakassering i arbeidslivet eller mobbing i skolen.

Logikken ser ut til å være den samme som visepresidentkandidat James D. Vance da han ble spurt om hvor han hadde fra da han påstod at folk fra Haiti i Springfield spiser folks kjæledyr: «Vi må gjøre dette for å få oppmerksomhet». Vi ser tendensene også i Norge. Retorikk erstatter argumenter. Man spiller på følelser, konstruerer narrativer. Habermas’ deliberative offentlighet blant utvungne, likestilte borgere gir de beste beslutninger. Det begrunner ytringsfriheten, men ser ut til å grunnstøte med realitetene i faktaforvirringens tid der demagogene og motstandere av det åpne samfunn truer det innefra. 

Det var det vi minst trengte en tid hvor demokratiene har nok av ytre fiender. La oss begynne med oss selv. Noe av det beste Vesten har prestert på de fleste felter kommer fra USA, men dets politiske krise må ikke bli eksportvare. Vi kan alle gjøre vårt for å hindre at løgn og fordreining ikke blir et akseptert råstoff i norsk politikk.