Den norske kirke plasserer seg til venstre for SV i Ukraina-krigen

I forrige uke gjennomførte Den norske kirke (Dnk) sitt årlige Kirkemøte i Trondheim. Kirkemøtet, som er det øverste demokratiske, representative organ i Den norske kirke, kom med en uttalelse om krigen i Ukraina.

I uttalelsen fordømmes «Russlands okkupasjon og krigføring i Ukraina», og Kirkemøtet er klare på at «Den russiske krigføringen er brudd på folkeretten».

Videre oppfordrer Kirkemøtet «ledelsen i Den russisk-ortodokse kirke om å ta klar avstand fra krigen og delta i økumeniske dialoger som fremmer forsoning og fred».

Dette siste er spesielt viktig, ettersom representanter for den russisk-ortodokse kirken var til stede på Kirkemøtet.

At Den norske kirke er såpass klar og tydelig på fordømmelsen av Russlands invasjonskrig står heldigvis i sterk kontrast til Den katolske kirken, med pave Frans i spissen, som ikke har villet kritisere Putin og Russland direkte, men til og med har antydet at NATO provoserte frem krigen.

Likevel er det andre punkter i uttalelsen til Kirkerådet som bør problematiseres.

Under overskriften «En urolig tid utfordrer» uttaler Kirkerådet at «Krigen i Ukraina reiser mange politiske og etiske dilemmaer. I Vest-Europa har det skjedd en rask holdningsendring til våpenstøtte til land i krig. Dette utfordrer til refleksjon om hvordan krig best kan avverges og avsluttes».

Det er klart at det finnes en rekke generelle politiske og etiske dilemmaer knyttet til våpenstøtte til land i krig. Derfor har Norge et strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell.

Våpenstøtte til Ukraina er derimot ikke problematisk, hverken politisk eller etisk. I henhold til folkeretten – som Den norske kirke kritiserte Russland for å bryte – har Ukraina rett til å forsvare seg, og Norge kan gi våpenstøtte til landet uten å bryte noen internasjonale lover.

Av stortingspartiene er det kun Rødt som ikke ønsker at Norge gir våpenhjelp til Ukraina. Til og med SV – riktignok etter en helomvending – mener Norge bør støtte Ukraina med våpendonasjoner.

I et intervju med Klassekampen 26. september svarer preses Olav Fykse Tveit at «Det er en del av den kristne tradisjonen at det finnes situasjoner der man må stå opp mot dem som misbruker makt», på spørsmål om kirken støtter våpen til Ukraina.

I intervjuet nevner Tveit den norske frigjøringen som et eksempel og uttaler videre at «Når det er en okkupant eller en aggressor som oppfører seg på denne måten, så må vi både for vår egen del, men også for frihetens og demokratiets del, hjelpe dem som må forsvare seg mot det».

Men til tross for Tveits forsvar for å stå opp mot dem som misbruker makt, ender Kirkerådet kun med å utfordre til refleksjon om vestlig våpenstøtte til Ukraina.

Parallellene mellom Nazi-Tysklands invasjon av Norge og Putin-Russlands invasjon av Ukraina er mer enn klare nok til at Kirkerådet kunne gitt eksplisitt støtte til Ukrainas forsvarskamp, og til at de får våpenhjelp fra Norge og Vesten.

Den norske kirke ender altså med å plassere seg et sted mellom Rødt og SV i spørsmålet om våpenstøtte til Ukraina i uttalelsen om Ukraina-krigen.

Utfordring om selvrefleksjon hos Den norske kirke

Men at Den norske kirke «utfordrer til refleksjon om hvordan krig best kan avverges» burde også gjelde dem selv.

For eksempel kunne Kirkemøtet reflektere over hvorfor europeiske stater som tidligere var en del av østblokken, men som nå er medlem av NATO, ikke har opplevd aggresjon fra Russland? Kan det tenkes å ha noe å gjøre med USAs atomvåpenparaply over Europa å gjøre?

Kirkemøtet i 2023 burde kanskje reflektere over Den norske kirkes standpunkter om forbud mot atomvåpen og motstand mot NATOs atomvåpenparaply, som nå sørger for at millioner av innbyggere i europeiske nasjoner, som tidligere har opplevd Sovjetunionens undertrykking, kan sove tryggere om natten?

Videre i uttalelsen fra Kirkemøtet blir det oppfordret til «solidaritet, også i vårt land og med Europa, slik at vi unngår at krisen fører til dype splittelser og økende sosial og politisk uro».

Kirkemøtet peker på at «energikrise, matmangel og prisøkning rammer millioner».

At det viktigste Norge kan gjøre for å bidra solidarisk i den krisen som Europa nå er inne i, handler om å skru opp eksporten av olje og gass, på både kort og mellomlang sikt, er også noe Den norske kirke burde reflektere over.

For dersom Den norske kirken hadde fått gjennomslag for sitt standpunkt om å stanse letingen etter mer olje og gass på norsk sokkel, hadde situasjonen for millioner av europeere vært enda verre.

Takk Gud for at Den norske kirkes standpunkter innen forsvars,- utenriks- og energipolitikken ikke har fått gjennomslag.