– Alle sansene er med; det var så vakkert og sterkt at jeg begynte å gråte

Tage Lysgård er akkurat ferdig med studiene og har flyttet til Irland – delvis for å jobbe i et teknologiselskap, delvis for å komme seg nærmere katolske forsamlinger som feirer den tradisjonelle latinske messen.

Når jeg ber Lysgård se tilbake på egen reise, peker han mot tre viktige steg i studieårene. Det første steget handlet om å erkjenne at den nyateismen som han forfektet så selvbevisst og stolt, var mindre opplagt enn det han først trodde. Og tvilen som slo sprekker i ateismen, endte opp med å pulverisere den helt: Lysgård ble overbevist om at det var mer fornuftig å tro at Gud finnes, om at universet hadde et guddommelig opphav, enn at Gud ikke finnes.

Det andre steget var en gryende følelse av at livet og hverdagen var meningsløs. Men den følelsen kom ikke alene, men sammen med fornemmelsen av at det ikke behøvde å være slik. Eller med andre ord: Det var liksom en mening der ute som Lysgård stod utenfor – og som han derfor måtte søkte etter å komme på innsiden av.