For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Før påskeferien hadde regjeringen fått nok. Senest fra 2026 skal det gjøres en rekke endringer i russetiden. Kunngjøringen kom i forbindelse med kritikk av en russebuss med pornografisk motiv – et symptom på en «seksualisert» russetid. Den er i seg selv et symptom på en villet revolusjon med vidtrekkende konsekvenser.
Utviklingen har lenge gått i samme retning. Høsten 2016 slo politiet alarm om en «grenseløs sexkultur» blant norske ungdommer: Jenter gikk med på nedverdigende seksuelle handlinger for å bli godtatt av guttene, antallet festvoldtekter hadde økt, og nakenbilder ble delt på sosiale medier.
Daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen gjorde det klart at den slags atferd måtte slås ned på. I ettertid er det vanskelig å se at utspillet hans fikk de store følgene. (Og ikke bare fordi han tilsynelatende la ansvaret på skolen, fremfor foreldrene.)
Kultur går ofte forut for politikk, som Isaksen selv anerkjenner. Det nytter ikke å vedta bort en seksualisert ungdomskultur, selv med en konservativ regjering. Heller ikke Støre vil klare det. Vi snakker om konsekvensene av valg som ble tatt før de fleste av oss var født.
De fleste forbinder den seksuelle revolusjon, opprøret mot tradisjonell seksualmoral, med «fri kjærlighet» på slutten av 60-tallet. Det var kanskje nødvendig med nyvinninger som p-pillen for at revolusjonen skulle gjennomføres, men det var den østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reich som la grunnlaget – i 1936.
I Die Sexualität im Kulturkampf skriver Reich at revolusjonens mål var å undergrave religion ved å erstatte menneskets evighetslengsel med jakten på nytelse her og nå. Kjærligheten mellom kjønnene, som tidligere var et bilde på guddommelig kjærlighet, skulle reduseres til et rent dyrisk instinkt.
Dette ble mottatt av norske kulturradikalere i mellomkrigstiden, da Reich tilbrakte fem år i Norge. Etter Kinsey-rapportene, pornografiske blader og Mykle-saken i 1957, ble revolusjonen en del av den kulturelle hovedstrømmen. Samtidig bidro freudiansk tankegods i barneoppdragelsen til at 68-generasjonen vokste opp med løsere tøyler.
Da den grenseløse sexkulturen i 2016 skulle forklares, var det stort sett i form av en feministisk analyse. Man skyldte på gammeldags mannssjåvinisme og skrev om «en reproduksjon av historien». Det samme skjedde i år, da Kvinnegruppa Ottar anmeldte den pornografiske russebussen for «sitt kvinnefiendtlige budskap».
For det første er det ikke klart at bussen har et «budskap» som kan artikuleres. For det andre er det grunn til å tro russegruppa når de skriver at de «verdsetter kvinner like mye som alle andre». Problemet er at pornografi nedverdiger både kvinner og menn.
Den seksuelle revolusjon gikk nok verst ut over kvinnene, som ble lovet frigjøring. I The Case Against the Sexual Revolution skriver Louise Perry at kvinner og menn er forskjellige, og at mangel på grenser påvirker dem ulikt. Grenseløshet kan like fullt være skadelig for begge kjønn.
Det er mulig at politiske tiltak vil forbedre russetiden, men vi må også se på de dypere årsakene til at kulturen er blitt som den er blitt. Verdier og normer er formet av fortidens valg. Det hindrer ikke mennesker i dag fra å velge en annen vei, hvis de vil.